Klikk

Søndag fikk jeg en heftig forkjølelse. Feber og greier.

Men i morges, før jeg våknet, kjente jeg at det «klikket» i kroppen min, nesten som når du klemmer og slipper en liten brusflaske, med bare lyden, så visste jeg at jeg holdt på å bli friskere.
Det er ganske uvanlig for meg å bli så fort frisk, så jeg ble kjempeoverrasket! Det jeg ikke tenkte på var vel at slike «klikk» en vel så uvanlige 😛 Eller ikke? Jeg tar det ihvertfall som et tegn på kontakt med kroppen min…
Så i dag har jeg «tatt tilbake» et forsømt kjøkken, uten paracet. Godt 🙂

 

Klem

Vi er blitt et samfunn som klemmer.

I de utroligste settinger. Er det bra? Alle trenger jo en klem iblandt…

Vi har vel alle kjent på forskjellige reaksjoner både hos seg selv og hos andre.

Noen ganger kan en klem være gull verdt. Si mer enn tusen ord. Andre ganger føles det påtrengende. Noen ganger kan du gi en klem, kanskje til og med ektefølt, men oppleve at mottaker helst ville vært den foruten…

Jeg tror det inngår i vår forskjellighet. Noen liker klemmer, andre klemmer kun sine nærmeste, og kun i spesielle situasjoner.

Jeg selv er vel en mellomting. Kjenner at jeg blir mer og mer reservert med årene… Jeg kjenner det spesielt i møte med mine Afrikanske venninner. De varme, nydelige hjertene uttrykker seg i mye klemming. Jeg setter stor pris på dem, men kjenner fort at nå må det vel være måte på 😛

Så hvordan skal vi forholde oss til denne forskjelligheten? Etablere regler? Jeg snakket med noen om dette, en klemmer, og hun gikk fort i forsvar, og kom med en situasjon der en ektefølt klem hadde falt på steingrunn, for hun måtte jo få lov, hun MENTE det jo!

Jeg tror ihvertfall ikke at vi skal gå i skyttergravene. Og si at klemmerne eller privaterne har «rett» og de andre må skjerpe seg. Jeg tror dette er noe vi må bruke våre antenner på, og kjenne på fra situasjon til situasjon. Respektere hverandres uttrykksmåte, og tilpasse oss.

Men vi må ihvertfall ikke komme dit at klemmer er plikt og takt og tone i situasjoner utenom nær familie. Eller hva sier dere?

 

Bibelfortellinger

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6401182

Denne boken holder jeg på med nå. Det tar veldig lang tid slik jeg gjør det, men er verdt det, desidert. 🙂

Du kan begynne å lese Bibelen, det har jeg gjort et par ganger, men la oss innrømme det, den er tungtygd.

Her har forfatteren kokt og stekt slik at det ikke bare blir spiselig, men også spennende! Vi får både kronologi og handlinger på plass, i tillegg til at språket fortsatt lever! Språket kan både(overraskende for meg) være både beskt som i Finnmark, og musikalsk som jeg kjenner det fra Afrika. Jeg gapskratter innimellom av enkelte formuleringer 😀

Jeg kan fort bli veldig matt av «bibelfortellinger» som er så tolket at de oser av moral, snillisme eller hva det nå enn er forfatteren vil legge i dem, men Kristin har klart å unngått dette.

Anbefales 🙂 Til de som kjenner stoffet fra før, og de som vil ha en innføring i grunnlaget for en av våre verdensreligioner.

Tanketom

Tenker at jeg burde blogge. Om ikke annet enn så for å opprettholde vanen for meg selv.

Men så tenker jeg at jeg ikke tenker på noe spesielt, og det blir jo litt uinterressant 😛

Men det er jo akkurat det det er! En kjempeverdi i seg selv å slippe å tenke og «brenne» hele tiden.

Det gir kropp og sinn ro og hvile, så man er klar for å «brenne» for full styrke når den tiden kommer.

Noen tror at man hele tiden skal være der jeg er nå. Det passer nok for noen, men for meg blir det nesten litt feigt. Jeg må utvikle meg, skyve den delen av verden som er meg selv videre, skritt for skritt.

Men altså nå er det ro og dagligliv.

Får forresten kanskje besøk av en hvalpeinteressert i dag 🙂

Ny energi

Siden sist har jeg både vært fortvilet og sterk.

For en gangs skyld går jeg seirende ut av en situasjon der noen forsøker å spille på følelsene! Både trusler og oppdiktede lover er brukt, men jeg stod på mitt, i en fredelig linje, og det føles bra 😀

Ny energi! I dag vasker jeg hus med ro i kroppen 🙂

Takker gode krefter for den vanskelige situasjonen, som lot meg lære dette i praksis 🙂

 

 

Læring i praksis.

Alle vi møter møter vi av en grunn. De har noe å lære oss.

Jeg vet ikke hvor dette kommer fra, og heller ikke om det er sant.

Men nå har jeg i sannhet møtt et menneske som utfordrer meg der jeg er svak, i en periode der jeg hadde planer om å ta tak i dette.

Det handler om å ikke ta ansvar for andres følelser. Når hensynet til en jeg er glad i og har ansvaret for går så innmari på tvers av en annens følelser, og det er jeg som må stå mellom dem. Jeg blir både degradert og utskjelt, men jeg står i det.

Denne læringen er hard.

Tiknytning

Dere må bare bære over at det blir mye hund her, men det hjertet er fullt av…

Hunderasen Angus tilhører er en gammel rase, avlet til selskapsbruk. Jeg tror han er brukt til å fange «småkjøtt» også, men det er en annen sak.

Men denne rasens største fortrinn og(ulempe) er TILKNYTNING(!). En venn! I tider med nød av forskjellige slag har nok mange mennesker, gjennom århundrer(tusener?) prioritert vennskap og trofasthet nok til å avle frem rene kompiser.

Hva sier det om oss mennesker? Om våre behov og komplikasjoner? Trenger vi bare mat, varme, trygghet og medisin?

Angus og hans like er et bevis på at at vi trenger mere. Den innsikten frigjør(eller tvinger?) oss til å prioritere annerledes. Prioritere tid med hverandre. Spesielt vi som ikke kan ha hund 😛

 

Biologi og skapelse.

Jeg har funnet ut at jeg er allergisk mot mitt lille hvalpestykke. Ikke veldig overraskende. Hvor vondt det er skal jeg ikke snakke om her og nå.

Men nå er det blitt personlig, det med skapelse og biologi.

Jeg har alltid ønsket å være et naturbarn. Akkurat som Gud har skapt meg. Mennesket har i årtusener omgåttes dyrene veldig nær. Jesus ble født i en stall 😉

Så hva gjør meg, min far, og en hel haug andre i dagens samfunn allergisk mot dem, så vi ikke kan leve med dem? Min far hadde dødd første natta i den stallen…

Vi kan jo gå med Darwin og si at den naturlige utvelgelsen er blitt borte, han har vel et poeng der, du vet, medisiner og slikt. Vi kjenner vel alle som ikke hadde vokst opp uten penicillin og andre ting vi i dag tar som en selvfølge.

Og så har du andre siden av medaljen. Miljøforurensning, atomulykker. Tilsetningsstoffer i mat, leker, såper osv. Hva gjør det med genene våre? Hva gjør det med de planene Gud hadde for oss?

Men Han visste jo hva vi kom til å gjøre? Gjorde Han ikke?

Skjønner du hvor jeg vil nå? Følelsen av å være noe annet enn det Gud skapte meg til. Ikke bare i det jeg sier og gjør, men også i biologien.

Om å strekke til

Om å strekke til. Eller ikke strekke til.

Femåringens bursdagsfeiring i dag. Trivelige folk og lykkelige barn. Men jeg selv sitter igjen med en følelse av å ikke strekke til.

Ville så gjerne at alle rammer skulle være perfekt, men det er de langtifra.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så viktig for oss damer å stille med de rette rammene for enhver anledning? Hvorfor blir vi så sjelden fornøyde?

Eller er spørsmålet hvem som ellers skulle stille med rammene? Jeg kjenner meg ærlig talt mer hjemme i gutta(på sitt beste)s «cut the crap»-holdning. Den som skreller av de fleste lag av dill og overflødighet, og fokuserer på det som virkelig er viktig, og det vi egentlig vil holde på med.

Men man får noen konflikter da og. Because details matters. Men de er jo så kjedelige!

Jeg må vel finne frem min gamle venn «godt nok» igjen.

Hjertemøte

I går hadde jeg et hjertemøte.

Slike er kostbare.

Jeg var på internasjonal kvinnegruppe, og gruppen hadde besøk av tilsvarende gruppe fra Narvik. Der var det en voksen kvinne. Hun snakket bare bittelitt engelsk og bittelitt tysk, i tillegg til sitt morsmål(som jo er gibritsj for meg). Hun fortalte med hjelp av sin datter om et liv med store, ekte påkjenninger. Men det var ikke det som faschinerte mest.

Hun hadde dårlig hjerte, men for et hjerte! Og for et smil! Hun satt med stor glede og så på når jeg lo sammen med en annen dame(Tzega <3), og jeg trengte bare å se på henne, så så møttes hjertene våre 🙂

Det endte med at vi gav hverandre av det beste vi hadde, et ønske om Guds velsignelse.

Dette er for store ord for mange, men jeg stoler på at dere som kjenner meg allerede er vant med dem, hvis ikke, get used to it, for det er ekte 🙂

Glede og takknemlighet.

 

Angus

🙂

Må si det igjen. Takk Gud for gode venner.

Nå er det ikke noe vanskelig å si det 🙂 Vi har hund vi har hund vi har hund vi har hund vi har hund VI HAR HUND!

Vi har det bra 🙂

Tone Lise <3 bad om data på hunden. Og klart dere skal få det! Han er en Kinesisk nakenhund. Chinese Chrested Powder Puff. Det er ikke meningen at han skal bli mer enn 4-5ogetthalvt slanke kilo.

Og han heter, fra i dag av, Angus. Det navnet gir meg mange forskjellige assosiasjoner. Noen andre som får assosiasjoner til det? Dele?

Han ble født i begynnelsen av desember, og elsker husfar allerede.

Mere skal jeg ikke si om voffsen i dag. Skjønner at ikke alle er like oppslukt i kiloet som jeg er 😉

Hysj!

Hysj, jeg har en hemmelighet å fortelle… En stor en, som merkelig nok er mye vanskeligere å fortelle enn man skulle tro…

Tarattata! Vi har herved fått oss hund. Vi hentet hvalpen i går.

Og jeg har hetta 🙁

Jeg trodde aldri det skulle bli slik, men jeg er kvalm. Tåler ikke lukta av ham. Det er som om hormonene mine er både gravid og i barsel på en gang, og det føles som for mye.

Men herrefred så søt han er! Og så glad! Han sover hos mor, og leker med far. Alle barna er også pent introdusert, med hell 🙂

I’ll be back 🙂

Samlemani

Jeg ser verdi i de fleste, og med det meste.

Å se verdien i mennesker er lett å forsvare. Ihvertfall med Jesus som forbilde. Det er når det kommer til ting at det blir komplisert, for jeg setter stor pris på orden og ledig plass også =)

For meg er det en kamp i det daglige, som jeg som regel vinner. Ihvertfall sånn høvelig.

Men så kommer neste generasjon og er ennå verre. Det blir hardt! I dag har jeg som mål å ikke bare rydde det barnerommet, men også få henne selv til å ta farvel til noe, for å få ting stappet i kjelleren, i det minste… Uh. «Førr æ liiiik jo den!» er et refreng.

Hva gjør en mor? I noen år har jeg ryddet bak ryggen hennes. Men det lærer hun jo ikke noe av?

Dere skulle bare visst omfanget av disse indre konfliktene i oss selv og familien… Jaja. Jeg tror ikke vi lar den komme mellom oss, ihvertfall, i og med at det jo er hver sin tur, og vi vet det.

Rydderapport kommer etterhvert.

Er det flere som strever med samling og rydding? Noen tanker?

Lunting og splitthopp.

«Be a splitter, not a lumper»
Bob Bailey
Jeg aner ikke hvem denne Bob Bailey er, men han har et poeng. Min oversettelse av dette må bli noe sånt som «vær en som tar splitthopp, ikke en som lunter».
I enkelte «kremt…» miljøer jeg kjenner er det best å være like. Og forsøker du på noe ekstraordinært, så skal det kamufleres godt. En lunter er en stjerne i disse miljøene.
Men jeg vil ikke lunte, eller jo, lunting er greit innimellom, men jeg vil jammen ta splitthopp også. Store og ofte. Være lykkelig, og være noen. Om det så må synes for all verden.
Jeg øver meg på splitthopp.

En fiiiin ettermiddag og kveld :)

Bare mååå sladre om en kjempefin ettermiddag.

Først gikk jeg tur. Den vanlige ruten for først gang på lenge. Og finere kan det ikke bli en februarkveld her nord. Noen få kuldegrader, vindstille, nesten helt klart, og fullmåne. Ren nytelse.

Jeg gikk forbi et par hester som stod i innhegning noen timetre fra veien. Den ene hesten la seg i min rytme, kikket lengselfullt på meg og fulgte meg til han traff gjerdet, gikk tilbake, og begynte på nytt. Det fikk meg virkelig til å glede meg over min egen frihet! Ved siden av trangen til å hente hesten og ta ham med på tur…

Så dro jeg hjem, dusjet, og gikk på besøk til en venninne og kattene deres. Kattemor og fem nydelige skapninger som er henteklare neste helg. Tri-i-ivelig, både folk og dyr. Takk, Juliana 🙂

Supermamma

Puh. Det er jammen ikke bare-bare å være mamma, hvis noe ikke er helt etter oppskriften.

Akkurat nå for tiden, og ganske langt tilbake, faktisk, har jeg vært løvemamma for en gutt som blir mobbet, og ikke får gjort det skolearbeidet og de leksene han burde gjøre for å bli den gutten han er skapt for å bli.

Jeg strever med å vite hva som er hva hos gutten, og takle og støtte ham. Det er ikke alltid like enkelt bare det. Og når jeg først har funnet ut av noe, og trenger hjelp av skole eller andre, så er det et halvt års kamp der for å bli trodd.

I dag har jeg sittet i en time på rektors kontor og kjempet guttens sak. Jeg kom derfra ganske så frustrert, og syntes vel litt synd på meg selv. Men så skjedde det noe. Mitt høyere jeg, eller Gud eller noe, kom igjennom med budskapet sitt.

Du er en supermamma! Du står i det! Du rømmer ikke! Du lar deg ikke prate rundt, ikke engang av rektor!

Kanskje min innsats gjør forskjellen mellom en ressursperson og en hjelpmottaker(eller ennå verre) for min gutt. Da er det verdt det, og da er jeg en helt.

Så detså! Så nå skal jeg jammen ta meg fri i kveld. Skravle med venninne eller noe. Balansere dagen.

Hurra for oss skjulte helter!

Forakt

Forakt.

Hva er det som får familiemedlemmer til å være de verste mot hverandre? Man kan tåle(eller kan man det?) at kolleger, venner eller naboer er for eksempel overvektige, men når det kommer til egen familie, så skal liksom forakten få fritt spillerom.

Man vet så mye bedre enn sine egne hva som er bra for dem, og hva som ikke er det.

Vel. Nå kan jeg fortelle det, at gjør vondt. Det gjør faktisk ekstra vondt når det er familie som forakter og skammer seg.

Takk kjære Gud for gode venner. Og med det samme vi prates, pass på meg så jeg ikke skammer meg over mine egne.

Godt nok

Hm. Så var det å komme i gang.

Det blir vel litt brått å begynne å skrive om å være god nok?

For det er vi nemlig, når vi gjør vårt beste.

Det er når vi begynner å bli redd for å ikke være gode nok at vi begynner å stresse, og derfra går det bare nedover.

Jeg øver på det for tiden.

Å huske at det er godt nok.