Jeg/Gud

Noe kom til meg denne natten. Noe med våre perspektiv og vårt fokus.

Jeg har tatt for meg noen utsagn. Utsagn fra kristne mennesker. De står i en noe tilfeldig rekkefølge, og kunne nok sikkert vært både bedre formulert, og supplert med flere lignende, men jeg tror dere skjønner tegninga.

Jeg går til kirke

  • Gud taler til oss.

Jeg ber

  • Gud hører vår bønn

Jeg skrifter og ber om tilgivelse

  • Gud tilgir, i Jesu navn

Jeg går til nattverd

  • Jesus Kristus gir meg sitt hellige legeme, og sitt dyrebare, rensende blod. Han gir oss hverandre, og soning innenfor Gud.

Jeg lovsynger

  • Gud er majestet, og får den æren han fortjener

Jeg tjener Herren

  • Guds rike har fremgang, også i mitt liv

Jeg er fortsatt en kristen

  • Gud er trofast

Hvilke av disse er det vi vektlegger?

Jeg tror at begge er viktig.

Gud ønsker handling fra oss. Han ønsker å bli valgt.

Men hvor ligger storheten? I at vi tar imot, eller i at Han gir?

Vi kan ikke gjøre NOE for å fortjene himmelriket, hverken anger, faste eller allverdens bønner kan gjøre opp for oss. Alt vi kan gjøre er å ta imot. Det som Jesus har gjort for oss.

Så kan jeg skatte den gaven så mye jeg orker. Og gråte og tvile for å forsøke å fortjene den, eller tjene Gud med et glad og villig hjerte, men det spiller ikke så stor rolle. For Gud har elsket deg og meg først, mest, og nok til evigheten. DET er det som teller.

Gud, hjelp meg til å ta det lille skrittet til å ta imot deg. Hver dag. Og vær konge i mitt liv, som det passer seg, siden du allerede er majestet.

Komme ditt rike. 

Frost

Og dagene går.

Fort som fy.

Vinteren tar sitt forhåpentligvis siste krampegrep om kropp og sinn.

Leksehjelp og husarbeid, foreldremøter og små arrangementer her og der som alle trenger et kakefat eller et smørbrødfat eller to. Eller i det minste litt hukommelse.

Og frosten. Den fryser meg stiv som en pinne. Og setter alle alarmene til ringing. Og når alarmene uler, så fungerer ikke det daglige. Som for eksempel hukommelse. Og store og små beslutninger.

Hva skal vi ha til middag i dag? Når skal vi feire minstemanns bursdag? Har jeg husket å vaske badetøy og håndklær til om en halvtime? Når får jeg forresten besøkt min bestemor? Når har HUN tid?

Sånne småting blir store uoverkommelige fjell nå om dagen. Og ting går galt.

Jeg kommer for sent til det meste, og ungene drar på skolen uten å ha gjort lekser. Vennenes planer går i vasken, og ingen får de beskjedene de skulle hatt.

Alle sier at de er glemske, og ingen vil høre på hvor glemsk jeg er, men DETTE ER ILLE.

Når kan egentlig en mor melde seg ut? Aldri. Så da er det bare å henge på.

Er det noe annet man kan kutte vekk? Jo, jeg var jo enig om at for å være mor, så BEHØVER jeg disse andre tingene. De er vitaminene eller hvadetnåer som holder meg gående, i den grad jeg går.

Eller snubler avgårde, med alarmen ringende i ørene, og store, farlige deadliner truende i glemselståka, og med familiens ve og vel som målet for hverdagen.

Uten å glemme Det Store Målet. Skal skrive en bloggpost til, om det.

Men nå nærmer klokka seg halv seks en torsdag ettermiddag, den første rolige ettermiddagen denne uka, og -hva SKAL vi ha til middag?????? Vi har kjøttdeig…

 

Pilgrim

Dette innlegget har jeg skrevet til menighetsbladet i bygda. Nå er det kommet ut, så nå publiserer jeg det her også. Fordi det er en stor opplevelse jeg skriver om 🙂

 

Vi har hatt en pilgrim i bygda.

Lille juleaften ringte telefonen hos Presten. Kim Weisner hadde for første gang i sitt liv tatt opp en haiker, som presenterte seg som en pilgrim, og ba om å få snakke med presten.

Presten ville lytte, og mannen, som kaller seg Dominique, hadde med seg flere attester og brev fra både kloster og andre prester, også i Skandinavia, som sa at «Joda, mannen er en pilgrim, han vil bare vel, og han har vært på veien siden 1996(!!!), med noen få års unntak, som var i et kloster».

Snart var flere fra staben samlet på kontoret for å finne ut hvordan man kunne hjelpe. Det ble til at han fikk låne Lillian si leilighet frem til andre juledag, og hans nærvær i jula ble fordelt mellom dem.Og han ble med på alle julegudstjenestene. Ofringene i kirkene i jula gikk også til Dominiqe, og den tjenesten han ønsker å utføre.

Selv fikk jeg være sammen med pilgrimen 1. juledag, hos mine foreldre, Rannveig og Gullik.

Og som den skravlesyke prestefrua jeg er, så prøvde jeg å lirke erfaringer og tanker ut av ham. Men mannen er ordknapp. Hva hadde jeg egentlig forventet? Mannen er pilgrim, ikke evangelist.

Det jeg fant var en usedvanlig person med noen veldig allminnelige, til dels såre, menneskelige erfaringer. På spørsmål om hva han hadde lært på veien, så var svaret kort og enkelt: Jeg har lært at mitt liv ikke er mitt liv. Og jeg går for Fred.

Prestemannen takket pilgrimen for å ha lært oss noe om gjestfrihet. Og de to var enige. Dominiqe sier at Jesus er i det å ta imot. Matt 25:35.

Selv synes jeg at vandringen i seg selv taler sterkest. Stedsnavn som Karesuando og Kautokeino ble nevnt. Han kom derfra nå, på sin omvei fra sør i Europa til Jerusalem.

For en tulling! Å reise i det iskalde, farlige nord, der hus og gode klær er en livsnødvendighet, om vinteren, med to tomme hender, og uten penger, og insistere på å bruke kollektivtransport minst mulig!

Det sier meg noe om tro. Tro på en god Gud. En Gud som berger sine. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.  Matt 16:25. Se også Matt 10:39, Mark 8:35, og Luk 9:24.

Jeg må si som min bestemor, Dina Pedersen, sa: Tenk at jeg, her oppe i nord, skulle få treffe en ekte pilgrim! Det er en ære!

Guds velsignelse på reisen, Broder Dominique, og Jesu Kristi oppstandelse over de sprukne delene av livet ditt.

Og takk for at vi fikk treffe deg 😀

For oss i Ballangen, Siri-Mari.