Åket

Jeg fikk et sterkt bilde, og vil dele det med dere.

Søndag var jeg på samling(bedehuset), og etterpå samlet det seg et stort gjeng voksne og barn i et hjem. Praten gikk ivrig om gods og gull, men en velsignet sjel hadde vett til å dra frem også noen varige gleder.

Eller, det vil si, det hørtes jo først ganske traurig ut. Åk og byrder og sånt. Men jeg kjente at det begynte å synge i meg, uten at jeg fikk klarheten der og da.

https://www.bible.com/no/bible/102/mat.11.30.nb

Mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.

Vi spekulerte veldig på hva dette åket kunne være, og forvandlingen fra å være et slit til å bli et redskap tok lang tid. Vi googla, og fant ut at det var et børrtre som dette 

og jeg hadde en gang hørt at det kunne være en enhet av trekkokser som dette .

Vi hadde noen forslag, men jeg går definitivt for at åket er Kristi kors. Se for deg at du er oksen til høyre(brudens plass er til høyre), og over skuldrene dine ligger det vi foreløpig kan kalle en bjelke langs venstresiden din, og en over skuldrene dine. På andre siden går Jesus. Han bar korset sitt selv nesten hele veien.

Vi har forskjellige byrder å bære. Blant mine kan jeg nevne ensomhet når vennene blir redde for meg, frustrasjon over dem jeg er glad i som velger slaveri, og en voldsom fristelse til å la det komfortable få råde. Hva er dine?

Jeg tror ikke at noe av dette er fremedt for Kristus. Jeg tror at det er fliser av det korset Han bar opp golgata. Han har allerede båret mine byrder. Jeg behøver bare å gå ved siden Hans.

Og det beste av alt, Han er så glad i meg, og Han hører bønner, så jeg kan når som helst bare kike over bjelken, og bort på ham, klage litt om jeg vil, og vite at Han forstår.

Sammen med Ham er byrden jammen lett å bære.

Men prøver jeg alene, kjenner jeg raskt slavelenkene gnage rundt halsen.

 

Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

En lengsel

Det er søndag, og jeg og ungene er hjemme fra samling.

Men lengselen kjennes godt.

Lengselen etter noe enkelt.

Jeg skal la en gammel, nesten glemt salme, få lov til å si det for meg.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, om Jesus og Hans ære, og om Hans kjærlighet.

Si meg det kun så simpelt, som barn på fire år, for jeg er syk og såret, og lite kun formår.

Si meg det klart og sindig, jeg fatter det så sent, Guds råd mot syndens våde, det frelsens under rent.

Si meg det mange ganger, jeg glemmer det så lett, Akk morgenduggen tørres når solen skinner rett.

Si meg det mildt og stille, med alvors dype røst, husk på jeg er en synder som Jesus har forløst.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, det budskap uten like om Jesu kjærlighet!

DET er det jeg lengter etter.

Historien bak denne salmen, samt en nyere versjon, fant jeg på en annen blogg. Det var litt fint 🙂 http://leifhaugen.trykker.com/2009/02/10/fortell-det-gamle-budskap/

 

Om å være under.

Jeg var på konferansetime med en av ungene i dag. Det var en skremmende opplevelse.

Ikke fordi det står så dårlig til med mitt barn. Han har både sine styrker og sine svakheter, akkurat som det skal være.

Det som skremte var mentaliteten og systemene.

De har et lappesystem. Gjør noen en overtredelse(glemming eller uro/frekkhet), så får de en lapp. Og får de tolv i året, så får de nedsatt karakter i orden/oppførsel.

Belønningssystemet de hadde var både kollektivt, alt for langsiktig, og hadde vist seg å være uforutsigbart, siden kosetimen hver fjerde uke lett kunne, og på fast basis ble, ofret, både for skolens time, og for en eneste overtredelse fra klassens side.

Ungene har altså ingen sjanse om å få slettet gammel gjeld, og belønningen er avhengig av «perfekt» adferd fra deres side, og selv da tillates det at den taes bort, både på lærers humør, og systematiske skolehappeninger.

Alt dette, og alt som ellers skjer i klassen, begrunnes med hvor hardt det blir senere i skolen, og hvor hardt samfunnet er.

Frykt for fremtiden.

Elevene skal liksom holdes litt under, så de må streve seg opp, for sånn er liksom livet.

Vi har alle på ett eller annet tidspunkt ligget under. Vært skyldig, hatt ei lita samling «lapper i kateteret». Eller? Føles det godt å ha lapper i kateteret? Presterer du bedre av at noen husker de gamle syndene dine?

Jeg kjenner en som trodde noe annet. Han visste faktisk noe annet. Han visste at når vi bare får lagt av oss det i fortiden som vi ikke er stolte av, så går vi videre med tom ryggsekk, rakere rygg, lette ben, syvmilsstøvler, nesten, og er kanskje til og med klare til å bære andre, fordi lappene føltes som stein i ryggsekken, og vi er glade at noen andre ville bære dem for oss.

I mitt liv har jeg Jesus. Han bærer mine steiner. Lappene mine blir med jevne mellomrom sunnrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Ungene våre må bære sine lapper. Ikke kan de sone på noe vis, og heller ikke kan de fortjene å få dem sunnrevet. De må vente helt til neste skoleår for å begynne med tom ryggsekk.

Den samme Jesus sier «Frykt ikke», men ber om gode gjerninger og et rettskaffent liv. Ja, Han ber oss om å leve livene våre med kjærlighet, barmhjertighet, tålmodighet, og medlidenhet, faktisk. Og får det, fordi vi slipper å være redde.

Mammahjertet blør, og samfunnsborgeren i meg ser en hel generasjon vokse opp med ryggsekkene fulle av steiner. Hva vil det bli av dem?

Kanskje kan skolen lære noe av dette? Kanskje er ikke frykt og skam eneste veien til anstendige, sterke, mennesker?

 

Påskemorgen slukker sorgen!

Jesus lever!

Har vi forstått dette?

Langfredagens smerte er over.

Døden er overvunnet, en gang for alle.

All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.

Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.

Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.

Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!

Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.

Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?

Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Ja, kjære venner, Jesus lever!

Og her kommer denne dagens musikk 🙂

Langfredag lyseblå.

Det er langfredag ettermiddag, og jeg sover visst.

Jeg pleier å tilbringe langfredagen i dyp ærbødighet til det som skjedde på denne dagen.

Jeg har vel enda ærbødigheten igjen, men i dag klarer jeg ikke å ta det inn over meg.

Jeg får, som dere vet, bibelvers på mail hver dag, og i dag fik jeg Lukas sin lidelsesberetning(Luk. 22:39 osv.), og jeg klarer ikke å lese den.

Det gjør for vondt.

Jeg ramlet over denne http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10967859 , og ser mannen som går i smerte, og tenker at det hadde ikke jeg klart, siden jeg har vondt i magen(!!!!).

Jeg kommer meg ikke engang på samling(i bedehus), fordi jeg har vondt i magen!

Og jeg har ikke veldig vondt i magen, bare en skikkelig irriterende mageknip.

Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til Langfredagen?

Jeg hørte en gang om en far som pleide å ta med seg familien sin ut og plukke stein hele langfredagen. Hva tenker vi om det?

Ærlig talt, folkens. Nå trenger jeg deres tanker på dette. Kan vi ha en liten samtale i kommentarfeltet her, for en gangs skyld?

Er det tjenlig å uhemmet nyte livet og spise kvikklunsj og appelsiner på Langfredagen? Hva gjør dere?

Om lovsang

«Dear God, you have my whole heart for my whole life»

Dette sto på et skilt på FB. Det lages mange skilt med bibelsteder og trosuttrykk, og jeg liker å ha dem rundt meg. Mange av dem er lovsangsord. De handler blant annet om hvor høyt vi setter Jesus, og denne gangen om hvor høyt vi setter Gud.

I det siste har jeg gått og tenkt litt på viktigheten av å vite hvor dobbelt dette er.

Hvis jeg hadde gitt Gud mitt hele hjerte og hele livet mitt, så hadde jeg ikke trengt Jesus. 

Vi skal vite at de hendene vi løfter i lovsang, også, gjennom ufine gjerninger, har vært med og spikret Jesus til korset.

Når vi åpner munnen til lovsang, så skal vi vite at den samme munnen har vært skyldig i både giftig prat og Judas sin hang til svik for egen vinning.

Selv kunne jeg godt trampet takten til lovsangen, men også føttene har vært skyldig, og kommer til å bli det igjen.

Men Jesus visste alt dette, og lot det skje. Fordi Han visste hvem vi var, og elsket oss til å bli ren fra disse tingene.

Derfor skal vi lovsynge, og velge Gud med hjertet for livet.

Men vi må bare huske at hver en tone av lovsang, og hver eneste gode gjerneing vi velger å gjøre, ikke er noe vi kan gjøre for å bli frelst, og heller ikke kan vi skryte av det.

Det er fordi vi allerede skylder Ham det.

Fordi Han har elsket oss.