Unevnelig

Jeg skal skrive den. Posten jeg i mange år har kjempet med meg selv for å unngå å skrive. Men kanskje tiden er moden nå?

Jeg vil fortelle om min vei fra å være læstadianer til å bare være en kristen.

Noen tror at jeg ikke lengre er læstadianer fordi jeg vil ha frihet til å leve som alle andre, og et komfortabelt liv. Kle meg som jeg vil, klippe håret som jeg vil, og la ungene gå på teater. Rett og slett leve et mer behagelig liv.

De har rett i én ting. Min vei ut av samlingshuset handlet om frihet. Frihet til å lese Bibelen uten å bli en opprører. Frihet til å tro med min egen tro, og ikke bare med predikantenes tro.

Jeg skal også fortelle hva det IKKE handlet om. Og det er komfort. Jeg gikk ut av samlingshuset en påske. Flere hundre mennesker var samlet i de fine lokalene, salmesangen var kraftig og trygg som den alltid har vært, venner fra hele livet mitt var der, og predikanten brukte sin bestefar-autoritet i talen sin, som igjen ble godkjent av alle de andre bestefedrene. Det burde være trygt. 

Jeg fant bilen min, og kjørte opp til pinsemenigheten Elim. Der brukte de INSTRUMENTER! Jeg måtte virkelig passe meg for å bli forført av musikken. Predikanten var en kvinne(!!!!) som i enkelte faser gikk i fistel når hun talte(Solfrid,  I love U, og du vet at jeg synes at du er modig når du taler på tross av det), og latteren satt tilsynelatende usømmelig løst i hele det lille lokalet med cirka 15 mennesker. Ikke særlig med autoritet i folkemengden heller, liksom 😉

Så satt jeg altså der, med skaut på hodet, og var redd for å bli forført av vrang lære. Jeg var nok et syn, og visste nok selv at jeg var en ubehagelig tordensky.

Hvorfor gikk jeg ikke bare tilbake dit jeg kom fra? Der alle vennene var, og alt var trygt?

Fordi jeg var helt desperat. Jeg var syk og sliten, en dårlig læstadianer, ei dårlig mor, ei dårlig kone, generelt ubrukelig, og lengtet etter Jesus. Jeg trengte ikke bare evangeliet en gang i uka, men jeg behøvde legedom, glede, Guds kjærlighet, sannhet, frihet til sannhet, fred, nærvær, nåde hver dag, velsignelse, jeg tørstet etter Guds rike. Inn i hele livet mitt.

Og Solfrid talte i fistel,  men hun åpnet Boka,  igjen og igjen, og viste meg nye ting. Provoserende ting, som Bibelen igjen og igjen bekreftet. Jeg måtte bare gi etter. Lengselen etter nåde og kjærlighet var rett og slett for stor til at jeg kunne avslå,  det sto jo der, svart på hvitt, i Boka med stor B, at jeg allerede VAR tilgitt. At det Jesus hadde gjort var nok. Jeg behøvde hverken å være enig eller leve pent,  jeg kunne bare ta imot. Jeg kunne til og med omfavne ALLE mine trossøsken, uten reservasjoner. De er jo kjøpt av Den Høyeste Gud, og deres tro er gaver fra Ham. Han skal selv føre dem frem,  bare de lener seg på Ham, og ingen andre. Og aller viktigst: min tro er en gave fra Gud, som mennesker ikke kan ta fra meg. Jesus har gjort det, og jeg har fått vite det, og tatt imot det.

Forandringene i mitt liv ble totale. Jeg fikk fred til å bli friskere, sterkere, 25 kilo lettere, jeg ble gladere, og mindre innkapslet i meg selv. Et helt nytt menneske.

Så kommer det som ikke er komfortabelt. Jeg har gått de unevnelige veiene. Jeg har møtt andre kirkesamfunn. Jeg til og med elsker andre utbrytere som mine søsken. TO ÅR gikk det fra min skriftefar brøt ut, til jeg turte å prate med ham igjen. Fordi jeg var redd for å bli forført. Det betyr at jeg forstår frykten hos dem som ikke sier det med rene ord, men som regner meg som uren. En fare for troen, er jeg blitt, for de som var mine nærmeste. For familie, barndomsvenner, voksne nære vennskap der latteren sitter løst, alle i forsamlingen. Det gjør vondt.

Jeg må alltid passe meg for å provosere. Eller si noe vi ikke er enige om. Og skulle jeg lekke litt Jesus-glede, og skylde på Ham, så blir det merkelig stille. Nærheten om det viktigste er rett og slett blitt borte. Også for dem. Og det er vondt for oss alle. Det gjør meg ekstra vondt å vite at de har det like vondt som meg. Men dere kan vite at jeg velsigner dere i det stille, og ber for dere når jeg kommer hjem. Hvis det kan hjelpe. Ellers kan dere bare glemme at dere leste det :/. Og noen av dere er helt fantastiske til å ta kontakt med meg. På tross av alt. Det setter jeg pris på 😉

Hvor mange ganger jeg har gått med knute i magen, skyldfølelse, ensomhet, rett og slett angst, på grunn av denne smerten, har jeg ikke tall på. Hvor mange tårer jeg har grått på ganggolvet vet mannen jeg var gift med litt om, og Gud alt om.

Det har langt fra vært noen komfortabel reise. Bare en helt nødvendig en, som jeg takker hele den store Gud for.

For jeg kan bare ikke gå tilbake. Jeg har smakt at Herren er god. Jeg har spist av Hans Ord, og det smakte søtt. Ordet ble kjøtt, og bor i dag iblant oss, som vi synger i jula. Han lever, som vi synger i påsken, og Han virker i oss i kraft, som pinsen har latt også meg erfare.

Takk, kjære Jesus. Du er nok for meg.