Unevnelig

Jeg skal skrive den. Posten jeg i mange år har kjempet med meg selv for å unngå å skrive. Men kanskje tiden er moden nå?

Jeg vil fortelle om min vei fra å være læstadianer til å bare være en kristen.

Noen tror at jeg ikke lengre er læstadianer fordi jeg vil ha frihet til å leve som alle andre, og et komfortabelt liv. Kle meg som jeg vil, klippe håret som jeg vil, og la ungene gå på teater. Rett og slett leve et mer behagelig liv.

De har rett i én ting. Min vei ut av samlingshuset handlet om frihet. Frihet til å lese Bibelen uten å bli en opprører. Frihet til å tro med min egen tro, og ikke bare med predikantenes tro.

Jeg skal også fortelle hva det IKKE handlet om. Og det er komfort. Jeg gikk ut av samlingshuset en påske. Flere hundre mennesker var samlet i de fine lokalene, salmesangen var kraftig og trygg som den alltid har vært, venner fra hele livet mitt var der, og predikanten brukte sin bestefar-autoritet i talen sin, som igjen ble godkjent av alle de andre bestefedrene. Det burde være trygt. 

Jeg fant bilen min, og kjørte opp til pinsemenigheten Elim. Der brukte de INSTRUMENTER! Jeg måtte virkelig passe meg for å bli forført av musikken. Predikanten var en kvinne(!!!!) som i enkelte faser gikk i fistel når hun talte(Solfrid,  I love U, og du vet at jeg synes at du er modig når du taler på tross av det), og latteren satt tilsynelatende usømmelig løst i hele det lille lokalet med cirka 15 mennesker. Ikke særlig med autoritet i folkemengden heller, liksom 😉

Så satt jeg altså der, med skaut på hodet, og var redd for å bli forført av vrang lære. Jeg var nok et syn, og visste nok selv at jeg var en ubehagelig tordensky.

Hvorfor gikk jeg ikke bare tilbake dit jeg kom fra? Der alle vennene var, og alt var trygt?

Fordi jeg var helt desperat. Jeg var syk og sliten, en dårlig læstadianer, ei dårlig mor, ei dårlig kone, generelt ubrukelig, og lengtet etter Jesus. Jeg trengte ikke bare evangeliet en gang i uka, men jeg behøvde legedom, glede, Guds kjærlighet, sannhet, frihet til sannhet, fred, nærvær, nåde hver dag, velsignelse, jeg tørstet etter Guds rike. Inn i hele livet mitt.

Og Solfrid talte i fistel,  men hun åpnet Boka,  igjen og igjen, og viste meg nye ting. Provoserende ting, som Bibelen igjen og igjen bekreftet. Jeg måtte bare gi etter. Lengselen etter nåde og kjærlighet var rett og slett for stor til at jeg kunne avslå,  det sto jo der, svart på hvitt, i Boka med stor B, at jeg allerede VAR tilgitt. At det Jesus hadde gjort var nok. Jeg behøvde hverken å være enig eller leve pent,  jeg kunne bare ta imot. Jeg kunne til og med omfavne ALLE mine trossøsken, uten reservasjoner. De er jo kjøpt av Den Høyeste Gud, og deres tro er gaver fra Ham. Han skal selv føre dem frem,  bare de lener seg på Ham, og ingen andre. Og aller viktigst: min tro er en gave fra Gud, som mennesker ikke kan ta fra meg. Jesus har gjort det, og jeg har fått vite det, og tatt imot det.

Forandringene i mitt liv ble totale. Jeg fikk fred til å bli friskere, sterkere, 25 kilo lettere, jeg ble gladere, og mindre innkapslet i meg selv. Et helt nytt menneske.

Så kommer det som ikke er komfortabelt. Jeg har gått de unevnelige veiene. Jeg har møtt andre kirkesamfunn. Jeg til og med elsker andre utbrytere som mine søsken. TO ÅR gikk det fra min skriftefar brøt ut, til jeg turte å prate med ham igjen. Fordi jeg var redd for å bli forført. Det betyr at jeg forstår frykten hos dem som ikke sier det med rene ord, men som regner meg som uren. En fare for troen, er jeg blitt, for de som var mine nærmeste. For familie, barndomsvenner, voksne nære vennskap der latteren sitter løst, alle i forsamlingen. Det gjør vondt.

Jeg må alltid passe meg for å provosere. Eller si noe vi ikke er enige om. Og skulle jeg lekke litt Jesus-glede, og skylde på Ham, så blir det merkelig stille. Nærheten om det viktigste er rett og slett blitt borte. Også for dem. Og det er vondt for oss alle. Det gjør meg ekstra vondt å vite at de har det like vondt som meg. Men dere kan vite at jeg velsigner dere i det stille, og ber for dere når jeg kommer hjem. Hvis det kan hjelpe. Ellers kan dere bare glemme at dere leste det :/. Og noen av dere er helt fantastiske til å ta kontakt med meg. På tross av alt. Det setter jeg pris på 😉

Hvor mange ganger jeg har gått med knute i magen, skyldfølelse, ensomhet, rett og slett angst, på grunn av denne smerten, har jeg ikke tall på. Hvor mange tårer jeg har grått på ganggolvet vet mannen jeg var gift med litt om, og Gud alt om.

Det har langt fra vært noen komfortabel reise. Bare en helt nødvendig en, som jeg takker hele den store Gud for.

For jeg kan bare ikke gå tilbake. Jeg har smakt at Herren er god. Jeg har spist av Hans Ord, og det smakte søtt. Ordet ble kjøtt, og bor i dag iblant oss, som vi synger i jula. Han lever, som vi synger i påsken, og Han virker i oss i kraft, som pinsen har latt også meg erfare.

Takk, kjære Jesus. Du er nok for meg. 

 

 

Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

Å leve i nuet

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Mat og fellesskap

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Flasketuten.

Den som flasketuten peker på må tåle det ham får.

Trond Viggo får det sagt.

Ofte har jeg følelsen av å svikte barna mine. Det blir liksom aldri helt som jeg ønsker for dem.

Og det finnes garantert mange barn som har det bedre enn dem. Pedagogiske foreldre som finner på mye gøy, og klarer å vise at ha et intenst nærvær og oppmerksomhet på barnas behov.

Men det finnes jammen dem som har det verre enn mine. Mye verre. Ikke alle overlever, engang.

Se denne. http://www.dbtv.no/?vid=2473129299001

Det blir for mye for meg.

Jeg ber til Gud for mine barn. For skolegang, helse, og gode dager.

Og jeg tror, ja, jeg OPPLEVER å bli hørt og svart.

Men disse barna. De som må være foreldre for sine foreldre, de som frykter for drepende missiler fra luften, eller mangler mat. De som drikker kloakkvann og pådrar seg en mageinfeksjon, og ikke får det rene vannet med litt sukker og salt i de trenger for å overleve… Jeg kan ikke tro at ingen ber for noen av dem!

Nå kunne jeg satt meg inn i hva de føler og tenker, disse barna, men det ville bare vært ukvalifiserte gjettinger, så jeg lar være. Ihvertfall offentlig 😉

Men jeg kan prøve å ta perspektivet til dem som ber.

Tenk om det var MEG som måtte se på at mitt barn døde en meningsløs død? Og det etter at jeg hadde ligget på kne og ropt og tryglet til Gud om hjelp. Ville jeg fortsatt trodd?

Det er et godt spørsmål.

For livet er urettferdig. Og det kan mange ganger se ut som det er flasketuten som bestemmer.

 

Det er enkelt å tro når man har det godt.

Kroppsvæsker og vennskap

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Om å være under.

Jeg var på konferansetime med en av ungene i dag. Det var en skremmende opplevelse.

Ikke fordi det står så dårlig til med mitt barn. Han har både sine styrker og sine svakheter, akkurat som det skal være.

Det som skremte var mentaliteten og systemene.

De har et lappesystem. Gjør noen en overtredelse(glemming eller uro/frekkhet), så får de en lapp. Og får de tolv i året, så får de nedsatt karakter i orden/oppførsel.

Belønningssystemet de hadde var både kollektivt, alt for langsiktig, og hadde vist seg å være uforutsigbart, siden kosetimen hver fjerde uke lett kunne, og på fast basis ble, ofret, både for skolens time, og for en eneste overtredelse fra klassens side.

Ungene har altså ingen sjanse om å få slettet gammel gjeld, og belønningen er avhengig av «perfekt» adferd fra deres side, og selv da tillates det at den taes bort, både på lærers humør, og systematiske skolehappeninger.

Alt dette, og alt som ellers skjer i klassen, begrunnes med hvor hardt det blir senere i skolen, og hvor hardt samfunnet er.

Frykt for fremtiden.

Elevene skal liksom holdes litt under, så de må streve seg opp, for sånn er liksom livet.

Vi har alle på ett eller annet tidspunkt ligget under. Vært skyldig, hatt ei lita samling «lapper i kateteret». Eller? Føles det godt å ha lapper i kateteret? Presterer du bedre av at noen husker de gamle syndene dine?

Jeg kjenner en som trodde noe annet. Han visste faktisk noe annet. Han visste at når vi bare får lagt av oss det i fortiden som vi ikke er stolte av, så går vi videre med tom ryggsekk, rakere rygg, lette ben, syvmilsstøvler, nesten, og er kanskje til og med klare til å bære andre, fordi lappene føltes som stein i ryggsekken, og vi er glade at noen andre ville bære dem for oss.

I mitt liv har jeg Jesus. Han bærer mine steiner. Lappene mine blir med jevne mellomrom sunnrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Ungene våre må bære sine lapper. Ikke kan de sone på noe vis, og heller ikke kan de fortjene å få dem sunnrevet. De må vente helt til neste skoleår for å begynne med tom ryggsekk.

Den samme Jesus sier «Frykt ikke», men ber om gode gjerninger og et rettskaffent liv. Ja, Han ber oss om å leve livene våre med kjærlighet, barmhjertighet, tålmodighet, og medlidenhet, faktisk. Og får det, fordi vi slipper å være redde.

Mammahjertet blør, og samfunnsborgeren i meg ser en hel generasjon vokse opp med ryggsekkene fulle av steiner. Hva vil det bli av dem?

Kanskje kan skolen lære noe av dette? Kanskje er ikke frykt og skam eneste veien til anstendige, sterke, mennesker?

 

Salme 28

Dagens bibelord

Salme 28,6-9
6 Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!

 7 Herren er mitt vern og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

 8 Herren er et vern for sitt folk,
en tilflukt som berger den han har salvet.

 9 Frels ditt folk og velsign din eiendom!
Vær du deres hyrde
og bær dem alltid!

Påskemorgen slukker sorgen!

Jesus lever!

Har vi forstått dette?

Langfredagens smerte er over.

Døden er overvunnet, en gang for alle.

All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.

Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.

Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.

Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!

Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.

Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?

Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Ja, kjære venner, Jesus lever!

Og her kommer denne dagens musikk 🙂

Jon Bakke

Jon Bakk

John Bach

Johan Bach

Johan Sebastian Bach.

I dag har jeg vært på konsert. Orgelkonsert i Ballangen Kirke.

Bach var temaet og komponisten, og organisten het Gregor(eller egentlig noe mye vanskeligere, men for oss enkle ballangsværinger er Gregor mer enn nok) Korzinski(var det riktig?).

Gregor er fra Polen, og organist hos oss i Ballangen en periode.

Og vi er jammen heldig. For Gregor er dyktig, og han ønsker virkelig å gi til bygda. Konserten i dag, for eksempel, var på eget initiativ, og uten kostnad for oss tilhørere. Han fikk heller ikke noe ekstra betalt.

Musikken var fin(kan man bruke ord som «fin» om ekte musikk?), og jeg mistenker at den var et genuint uttrykk for kristenliv og tilbedelse. Var den ikke det, så var den ihvertfall valgt og utført med dyp respekt for rommet den ble fremført i.

Hvordan jeg vet det? For det første og enkleste på grunn av en del av titlene, og rekkefølgen på dem. Synd jeg ikke fikk programmet med meg hjem. De hadde heldigvis undervurdert hvor mange som kom.

For det andre så… Ja, hvordan vet man det? Når musikken, uten ord, inviterer meg til å be sammen med seg? Enkelte ting kan ikke forklares med ord, det må erfares.

Hjertet har fått både hørt og sagt, og er stort og varmt.

Ellers så er det jo godt å se hvor mange par som kom sammen til en såpass «smal» aktivitet på en fredags kveld. Jeg er nok noe inspirert av «Mitt Liv i Et Speil » sitt http://mittlivietspeil.wordpress.com/2013/03/01/fine-ting, når jeg legger merke til at noen av dem til og med satt tett sammen, selv om det var god plass, og gikk hånd i hånd derifra. Jeg så dere nok 😉

Og godt var det også å se at flere av dem som sitter i styre og stell tok seg tid til denne ekte hverdagsflukten i Guds hus.

Det er godt for oss som var der, og det er godt for bygda.

Det er håp for oss 🙂

Takk, Gregor 🙂

 

 

Helse og kosthold, del 2.

I forrige innlegg fikk jeg sagt mye, men ikke det jeg ønsket å si.

Jeg ønsker å si at det er OK.

Det er OK å velge den maten som gjør deg godt.

Det er også OK å velge å fokusere på andre ting enn mat.

Det er OK å ta familien med på McDonalds til middag for å både rekke å gå på tur og i kirken.

Det er OK å slenge potetgull og sjokolade, eller grønnsaker og dipp, på bordet, for å fokusere på Den Gode Samtalen.

Det er OK å spise ferdigprodukter til middag, for å rekke noe annet, som familien ønsker.

Det er faktisk VELDIG FINT å følge egne prioriteringer, så lenge de er skapt av vilje til det gode, og ikke av frykt og skam.

Helse og kosthold.

Ånei, tenker jeg.

Denne overskriften er KJEDELIG. JEG hadde ihvertfall ikke giddet å lese videre.

Men slapp av. Jeg har IKKE tenkt å komme med kostholdsråd med eller uten karbo eller palmeolje eller vegetabilsk fett eller noe av det andre mennesker legger hele sin sjel(…) i å finne ut av, praktisere, og misjonere for, med skam og frykt som drivkraft og hovedvåpen.

Ikke det. Jeg forstår dem. Det er så håndgripelig. Logikken er så enkel. Du blir hva du spiser, sa kjerringa, og spiste en supermodell.*

Vi er laget av celler, og cellene er laget av kjemikalier, så da tilfører vi de riktige kjemikaliene, så blir livet godt.

Men så enkelt tror ikke jeg det er. Og jeg lar lege og professor Per Fuggelli si det med sin stil. http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/levermassasje-uten-resept

Selv tror jeg at vi først og fremst er sjeler. Evige sjeler, som har fått låne ånd og legeme ei lita stund.

Og da blir perspektivet noe annerledes. Vi må ta vare på sjelen vår, og pleie vår ånd, hva nå enn det er. Og så skal vi selvfølgelig også velikeholde legemet. Gi kroppen gode vilkår, men ikke dyrke den som noe annet enn det den er, en bærer av ånd og sjel.

Det tror jeg at vår ånd vil lære oss, hvis vi gir den støtte og rom i livet.

Det med ånd opplever jeg også som vanskelig og svevende. La oss trekke det ned til barneoppdragelse.

Hvordan kan jeg støtte mitt barns ånd?

Jeg skal først og fremst elske det.Og se barnet.

Så skal jeg trøste det når det gråter, og være sammen med barnet i meningsfullt samvær.

Jeg skal sette fornuftige grenser, men støtte barnets egne vilje, og respektere hans grenser, så langt som tjenlig er. Jeg skal passe på at barnet har utfordringer tilpasset egne forutsetninger.

Jeg skal sørge for hvile og avveksling for kropp og sanser.

Så langt er jeg kommet i min «visdom» om barneoppdragelse og ånd.

Jeg tror at det samme gjelder når vi skal ta vare på oss selv, og vår ånd. Så vil, som sagt, vår ånd ta vare på oss, og hjelpe oss med å ta vare på sjel og legeme.

Så skulle jeg gjerne trukket det hele pent sammen, med ånd, sjel og legeme, og et vakkert perspektiv som omfatter både nåtid og evighet. For jeg tror at det finnes.

Men så langt er jeg ikke kommet i eget liv. Men jeg er på vei, og jeg ønsker så inderlig å vise at vi er noe mere enn bare celler og kjemikalier, og ta luven av frykten og skammen som driver kostholdshysteriet.

Fordi frykt og skam er fryktelige slavedrivere, og livet kan være så rikt.

*Sitat: Absurdgalleriet.

Helbrederen

Det har vært mye snakk om helbredelse i det siste. Om forskjellige alternative ting. Forskjellige tankesett. Åndsmakter.

Så da denne teksten dukket opp som «Dagens tekst» fra Bibelselskapet, så fikk den en viss tyngde i mine øyne.

Joh 11,1-10
1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. 2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. 3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» 4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» 5 Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
         6 Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. 7 Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.»8 «Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. 9 Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. 10 Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.»

Og Jesus lever ennå. Og han har sagt noe om seg selv, og han sier noe her om tro.

Og husker dere hva som skjedde? Da Jesus kom frem til der Lasarus lå, hadde han vært død i fire dager, og stinket. Men Jesus vakte ham opp til liv og helse.

Gjester

Lørdagskvelden var vi på besøk.

Vi er såpass sløve med «sosialisering» at vi knapt kan kalle noen for «vennepar». Men vi tok med de to minste og dro til Mia og Viggo, imens tolvåringen hadde guttekveld her med venner.

Og så kom Margareth også dit. Med unger.

Halv åtte på kvelden kjørte vi ut, og hysj! Ikke si noe til barnevernet… Vi var ikke hjemme før klokka var nesten elleve på kvelden!

Å(eller skal det være «og» der?) som vi koste oss! Ungene hadde nesten ikke tid til å spise 🙂 Ikke hadde de en eneste konflikt, heller!

Og vi voksne hadde det innmari koselig, uten at jeg egentlig kan forklare eller beskrive det noe mer.

Tidligere på dagen hadde vi gjester. Gamle venner som jeg trodde bare var gamle venner, men som viste seg å være heeelt up to date 🙂 Dyp takknemlighet for dem <3

Søndag kom det et barn på døren, og en av ungene var noe flåsete mot gjesten. Da måtte jeg ta frem historien om Abraham, som det, blant mye annet fint, står om her:http://m.norea.no/serier/artikkel/article/21764

Jeg prøvde meg på påstanden om at siden Charlene var en gjest, så kunne det jo være mulig at hun var en engel, men den påstanden var visst litt for drøy, for hun har jo ingen vinger! Da-A!

Jeg er blitt påmint om gjestfriheten, den som ikke handler om et perfekt hus og den mest fancye maten.

Den typen både gjestfrihet og besøk som handler om å velge hverandre til samvær og samtale. Den gjestfriheten som tar høyde for at det kan være en engel som er på besøk, selv om det ligner mistenkelig på en nabounge eller ei svigermor.

Den skal vi ta vare på, og dyrke.

Og dere… Onsdagen får vi gjester 🙂

Om å bli liten

Jeg har så lett for å bli lita.

Spesielt når noen viser meg omsorg.

Blir en «mottaker».

Noen som noen må holde oppe, trøste, og hjelpe.

Og så vet jeg jo at jeg ikke tilhører der. Og kommer i opposisjon for å hevde meg. Forklarer og forsikrer.

Da havner jeg ihvertfall under.

Noen som kjenner seg igjen?

Men jeg kjenner meg også igjen på andre siden.

Som den overivrige omsorgsgiveren.

Det er så behagelig å få være den som forstår og kan gi råd.

Den som vet bedre.

Og ikke blottlegger sine svakheter.

Men hvis ingen byr på seg selv og sine egne svakheter og problemer, så blir verden et uhorvelig kjedelig sted å være!

Problemløsning

Når vi er inne på verdensproblemer, så løste vi ett i dag 🙂

Eller rettere sagt, femåringen løste et verdensproblem i dag!

Vi var hos mine foreldre og spiste fårikål, og praten gikk livlig rundt bordet.

Blant annet om en ny laser som noen skulle kjøpe, og scannerfunksjonen på den.

Og her høres det fra bordenden, med skikkelig, rullende R, og kleis S.:

«Seriøst! Matscanner!»

Og da var ikke veien lang til å scanne fårikålen, laste den opp på nettet, og laste den ned i hele den sultne verdenen.

Bedre Nobelpriskandidat finnes vel ikke?

Fårikål

 

Et alt for langt innlegg om beslutninger.

Ett av de store, menneskelige dillemaene/dilemma/dillemma/dilemmene(stryk det som ikke passer) er aleneheten.

Vi blir stort sett født en og en, vi må leve våre liv etter egne valg, vi tenker alene, føler alene, vi til og med sanser alene, (den ferske seien vi fem spiste til middag i går, smakte antakelig ikke det samme for noen av oss), og vi dør alene.

Heldigvis lever vi begynnelsen sammen med foreldre og kanskje søsken, men selv den mest dedikerte mor kan ikke alltid trøste sitt barn, bare tre uker etter fødsel. Barnet er alene.

Senere skal vi leve sammen med storfamilie og venner, kanskje arbeidsplass og et større samfunn. Vi er til og med medlemmer av en verdensvid befolkning, men, hver for oss så er vi alene. Ingen er hverandre.

Og med denne aleneheten kommer et ansvar for oss selv og våre valg.

Heldigvis er vi godt hjulpet av familie, venner, samfunn, historie, og, vil jeg påstå, en sann Gud, og Hans Ånd.

Men vi må selv velge. Vi må velge hjelperne, eller velge dem bort, og vi må finne ut hvem som er hjelperne, til og med!

En annen ting er at menneskene har tuslet rundt her på kloden i tusenvis av år, og gjort feil, lært, fortalt det videre, gjort gode ting, fortalt det også videre, men til syvende og sist, når vi står der som 16-åringer og skal gjøre viktige valg, så er vi akkurat så dum som et menneske som bare har levd i 16 år. Til Mors og Fars store fortvilelse.

Likevel må bare 16-åringen stå i det. De har ingen andre enn seg selv å skylde på når de roter vekk skolen, eller gir bort kropp og sjel til en uverdig kandidat, og ender opp gravid, og med altfor mye ansvar. Eller bare sårer en venn.

Vi kan mange ganger si som lillebror Markus <3 : Iiiiiiiiiiiiiiiiii diota!!!!! <3 , men det hjelper ikke. Når det kommer til stykket er vi litt idiot alle sammen.

Og vi tar valg. Alene. Legger du en beslutning i andres hender, er også DET en beslutning du må stå for. Og kanskje angre. For ingen vet bedre om ditt eget liv enn du selv vet.

Nå skriver og skriver jeg, og har vel kommet i mål, men leter fortsatt etter oppturen i teksten, lyspunkt og positiv konklusjon, men den satt hardt inne 🙂 Jeg har det bra, altså 😉 Selv om jeg måtte skrive denne murveggen av et stykke blogg 😀

Gode beslutninger, og god helg, ønskes dere, kjære lesere, fra matpakkasmøreriet :D.

Og dere? Mine beslutninger vil jeg gjøre selv.

 

Prioritering

Nå er vi kommet tilbake fra ferie, og rydding er det store.

Ting skal bort og ut, og systemer skal på plass.

Men jeg innser fort at da må oppussingen utsettes ennå mer!

Alle de perfekte hjemmene vi har vært i sommer, og alle vennene våre sine hjem, hvordan gjør de det?

En ting er at pengene må hentes et sted, men det er litt av en jobb bare å holde det ryddig på overflaten, hva da med resten? Kjeller, loft, vaskerom…

Hvordan får de tid til resten?

Venner og familie, gode aktiviteter, og da er hagen ikke nevnt ennå…

Våre mødre hadde ikke så pene hjem, ihvertfall ikke min mor. Men hun hadde fem barn, og tid til samvær med mor, tre søstre og venner. Og vi dyrket grønnsaker, og vi plukket bær. Mange av den generasjonen brukte også tid og penger på humanitært arbeid eller misjon, hvor ble det av det?

Eller tar jeg feil? Husker jeg bare de få, gode stundene?

Uansett, så har jeg mange prosjekter jeg så gjerne skulle gjennomført, og altfor lite både tid og krefter til dem.

Jeg tror vi må ta en opptelling. Prioritering.

Eller kanskje må bare jeg prioritere annerledes? Men hvordan? Hvordan skal jeg ta imot besøk i et hjem som ligger hakket under de fleste andres?

«Elsk meg!»

http://www.denene.no/Bli%20inspirert/Kampanjen%20Elsk%20meg/Kampanjen%20%22Elsk%20meg!%22.20056.cms

Jeg fant dette på FB, og synes at det er bra.

Men så ser jeg straks parallellen til voksne. Voksne som i prinsippet har de samme problemene.

Overgrep og mangel på kjærlighet.

Mange lever under urett, og mange påfører seg selv både urett, straff og skyhøye forventninger der gapet til virkeligheten blir uutholdelig.

De trenger også denne ene. Denne ene som stopper opp og bryr seg.

De har gjerne et uendelig tomrom i seg som skriker etter kjærlighet. Skam som ikke engang tør å be om lys eller tilgivelse.

Nå har jo jeg svaret på dette også. Eller rettere sagt. Jesus har svaret. Jesus er svaret. Han har både den omsorgen, lyset og tilgivelsen som skal til.

Kjærligheten.

Vi må bare tørre å åpne opp for Ham.

Og så er det jo slik at mennesket ikke klarer å ta imot dette på egenhånd. Vi er gitt hverandre til å overbringe dette. Tenk. Vi mennesker får lov til det, når ikke engang englene fikk den fullmakten!

Så la oss som har fått kjærligheten, gi den videre. Være rundhåndet med omsorg, nærvær, ord eller gaver, alt etter hva vi er gitt.

Og dere som fortsatt sliter med tomme hjerter, og med overgrep og skam, søk til de kristne. Be oss om hjelp. Og ikke minst… Bli ikke trett av å søke Jesus. Bank, så skal det lukkes opp.

Vi må alle gå den veien iblandt.

Takk Jesus, for at du vil være «den ene» for oss.

Endelig fred

Fin dag i dag også.

Avslutning med norskopplæringa.

Samisk sted, bevertning og underholdning. Modig og dyktig «samepar».

Poesi oppsto…Ballangen, her vi bor, heter på samisk Balak, som betyr «endelig fred».

Velkommen kjære krigsflyktninger, og dere andre, som jeg også er blitt glad i 🙂

Håper dere finner Balak.

Det finnes ikke fremmede, bare venner du ikke ennå har møtt

Jeg hørte at det ble sagt heromdagen at vi blir opplært til ikke å snakke til fremmede.

Det ble ikke jeg, så her tror jeg at barneoppdragelsen har sviktet 😛

Min far prater med alle. Helt kronisk. Havner alltid i prat med noen. Samme hvor i verden han er 😀

Og det samme gjør vi barn. Mer eller mindre. Mamma har også begynt så smått med det. -Eller har hun alltid gjort det? Tja, der ser man hvor dårlig man egentlig kjenner sine foreldre…

Folk tror nok ofte(med eller uten berettigelse) at vi er rare. Og vi får ikke alltid så mye svar. Det må de jo bestemme selv, ikke sant?

Men en ting har det ihvertfall vist seg ikke å være, og det er farlig.

Og så er det jo så trivelig! Og så spennende! Man vet egentlig aldri hvem man har ved sin side før man har hilst på dem. Og de aller fleste har noe å gi meg eller å lære meg.

Min far og mine søsken har det med å finne matnyttige bekjentskaper. Til business eller aktiviteter.

Til nybegynnere kan jeg anbefale eldre mennesker. De blir ofte glad for en prat, og de er gjerne så ærlige at man får noe ut av dem. Enten det eller så har de lært seg konversasjonens kunst, og det er jo også hyggelig 🙂

Ja. Unorsk er det nok, men jeg anbefaler det 🙂 Rett og slett 🙂

Fint vær i dag 😉

Slektstreff

Har vært på slektstreff i helga. I vakre Lofoten.

Sett at vi kommer fra helt allminnelige, trange kår.

Det er rart å tenke på hvor kort tilbake vi skal i tid før overlevelse var en overveldende stor del av hverdagen.

Barnedødsfall og splittede familier var vanlige.

Så legger vi til kårene, og fortellingene, fra fiskerne på Lofoten, så er hverdagen vår bra absurd.

Men vi fikk også en mulig tråd tilbake til høvdingesetet på Borg 😀 Morsomt, samme hvor tynn den måtte være 😀

For dem som ikke har vært der, så kan jeg opplyse at Borg var det største høvdingesetet i Norge, med etter datidens standard, skatter, som ikke er funnet noe annet sted i Norge med så tidlig opphav.

Kvelden på Borg var en opplevelse, og for all del, dagen i fjøsen koselig og lærerik. 🙂

Så. Da kjenner jeg ganske mange flere Sletteng, og er blitt bedre kjent med dem jeg visste om fra før 😀

På toppen av verden

Jeg var i Tromsø i dag, til en undersøkelse.

Tok flyet oppover i morges, og fikk litt tid før undersøkelsen til en matbit og litt shopping.

Det var ved matbiten det låste seg.

Jeg gikk ned gaten til jeg fant et passende spisested. Så langt alt vel.

Men utenfor døra satt det ei rom-kvinne og tigget. Som den landsens sjela jeg er så måtte jeg jo legge merke til det.

Men jeg tenkte alle harde tanker om menneskehandel og bakmenn, strammet hjertet, og gikk forbi.

Vel inne i den kule lunsjbistroens lune ro(trodde jeg) spurte jeg etter brød, som var det jeg hadde lyst på, og fikk svar på svensk. Alle bak disken hadde en eller annen utenladsk identitet!

Og der sto jeg, og betalte blodpris for et bittelite måltid.

Som jeg skammet meg!

Vi er blitt en nasjon av luksusmennesker med frivillige, utenlandske tjenestefolk, for ikke å si slaver.

Og når fattigdommen slår oss i øynene, så bortdefinerer vi den så glatt at til og med ei idealistisk prestefrue går bort og ser, og går like forbi 🙁

Vitenskapene

Vi har så mange kunnskapssystemer i denne verdenen.

Vi har legevitenskapen, troen, naturmedisin, og kinesisk medisin, for eksempel.

Min tanke om dette er at alle har litt rett.

Alle eier en liten del av sannheten.

Gud er stor, og for å minne oss æresyke mennesker om Hans suverenitet, så har han lagt ned kunnskapen på så mange plan, at ingen mennesker er i stand til å fatte det hele.

En lege vet mye, men når alle legene har sagt sitt, og mennesket fortsatt ikke har fått hjelp, så kan en prest eller akupunktør hjelpe, og vice versa.

På den måten må vi alle søke, selv om vi har funnet svar. Og ingen blir suverene, så de ikke trenger Gud og andre mennesker.

Er ikke det flott`?

Takk

I kveld er jeg i takknemlighet.

Jeg har fått kjenne fellesskap i Jesus der jeg minst ventet det.

Opplevelsen av nærværet var sterk.

Jeg kunne skrevet mye om bønn, nåde og tro, men jeg velger å holde det tett til hjertet, imens jeg inkluderer dere lesere i bønnen, og setter dere under Guds klare, velgjørende lys.

I Jesu navn. Og dere må gjerne be bønnen sammen med meg 😉

Takk, store Gud 🙂

Publisitet

Der var menighetsbladet ute, og det merker jeg på besøksraten! 🙂

Til mine faste lesere, så kan jeg fortelle at min prestemann har lagt ut matpakken til dette bladet, som jo har ganske så mange lesere…

Velkommen til dere nye 🙂

Velkommen til min lille verden av modig filosofi, levd liv og læring, men det mange liker aller best, er vel gløttene av hverdag.

Jeg kjenner litt panikk med tanken på forventningen fra bygda. Kommer sikkert til å få skrivesperre nå, men, men. Dere får komme tilbake når besøkstallene har normalisert seg igjen, så er vi i gang igjen da =)

Bloggen min er IKKE noen utvidelse av menighetsbladet, og heller er jeg ikke noe typisk prestefrue å skryte av…

Jeg er bare lille meg, som ikke tar noe selvfølgelig, og derfor baler fryktelig med det som mange av dere fikser med venstrehånda imens dere kjører bil og spiser pølse med brød 🙂

Så, når det røyner, og det gjør det stadig vekk, så trenger jeg Gud, og det skinner vel også igjennom, vel å merke på mitt eget ukonvensjonelle vis.

Og så er bloggen et sted jeg legger overskuddet.

Til dere som fortsatt er interessert, enjoy 🙂

Til dere andre, takk for besøket, og døm meg ikke for hardt 😉

 

Ta bort elendigheten, ikke uskylden.

Klarer bare ikke å ikke legge ut denne. Den omhandler en av mine hjertesaker, nemlig barnevern.

http://www.vl.no/samfunn/vil-kaste-ut-overgriperen-/

Genialt!

Og det skulle vært brukt flere steder!

Ved mobbing, for eksempel. Både på skole og på arbeidsplasser.

Men ihvertfall når det gjelder barn som opplever overgrep og omsorgssvikt…

Det ville bli en helt ny måte å tenke barnevern på. Enkelte privathus kunne blitt «barnehjem» med gode voksne som jobbet turnus. Det ville løse litt av dilemmaet med mangel på både fosterhjem, og kvalitet i barne/ungdomshjem.

Aleksander

Typisk.

Når jeg skriver noe, så begynner virkeligheten å argumentere med meg.

I går skrev jeg om sportens uutholdelighet, og i dag får vi melding om at Aleksander Dale Oen er gått bort. Bare 25 eller 26(NRK klarte ikke å bestemme seg :P) år gammel. Og jeg finner meg selv gråtende over denne mannen jeg ikke kjente.

Etter 22. Juli skapte han et felles, sterkt øyeblikk for oss nordmenn.

Han fortalte om det på Skavlan, og klarte å vinne min sympati, beundring, eller hva det nå er.

Kan noen forklare dette for meg, mine tårer, for eksempel? For det kan ikke jeg.

Til Aleksanders minne.