Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

Palmehelg

Palmesøndag er ei lita gåte for meg.

Jeg hører for meg kassetten fra barndommen med barna som synger «Hosianna, Davids sønn, Hosianna, Hosia-a-n-n-na!»

Det er palmegrener og hyllest. Klær på bakken.

Jesus ble sett på som så hellig at eselfolen han satt på ikke skulle måtte tråkke på den skitne bakken.

Jesus ble hyllet som den kongen han egentlig er. Av folket.

Antakelig de samme menneskene som ropte «korsfest!», eller ihvertfall de samme menneskene som gråt og var redd og fortvilet da kongen deres var død.

Jesus skulle faktisk UNDER den skitne bakken. DET var noe av det som gjorde ham hellig. Visste de ikke det? Han hadde forsøkt å fortelle dem det…

Det er alltid vanskelig for meg, dette. Å feire palmesøndagen.

Skal jeg være med i hosiannakoret? Jeg vet at det går under ei uke, så er jeg medskyldig i korsfestelsen. Fordi jeg ikke klarer å holde meg borte fra synden.

Noen flere som kjenner på hykleriet?

Tror jeg velger å bruke palmesøndagen som en oppsummering for hele påsken.

Til å ta det perspektivet jeg fra ettertiden kan se, at du, Guds lam, er på vei til offerbenken, ja, til død og helvete for meg, uten å skryte. Og du vil vinne over alle dødsrikets krefter, en gang for alle.

Du var sannelig mann, du var verdig, og du er Gud.

Du fortjener både palmegrener, Hosianna, og mer til.

Palmegrener, forresten, vi vet hva håndflate er på engelsk? Jo, palm. Ta en liten titt på hvordan kristenfolket over hele verden tilber. De holder sine «palms» opp i været! Samt at de tar meg seg sine klær ut i hverdagen, og våger å møte menneskenes vonde hverdag. For deg. Ditt eselføll er jammen verdig å slite litt på mine klær, fordi det er du som har gitt meg dem.

I leirkar

2 Corinthians 4:7...More at http://beliefpics.christianpost.com/

«Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.» 2. Korinterbrev 4. kapittel, 7. vers.

Nå er vi dypt inne i menighetslivet, her. Men det kom så sterkt til meg. La meg dele det med dere.

Leirkrukker. De sprekker og de knuses. Ikke har de særlig høy status, heller. Men de kan henges i beltet og taes med.

Vi kunne jo gravd ned skatten. Eller lagt den i et skrin av gull, og satt vakter til å passe på den.

Vi kunne jo lovpålagt for all framtid hvor nøkkelen skal være, og antallet vektere.

Men, nei.

Gud vil selv vokte sin sak, og Han ønsker at vi skal stole på Ham.

Allverdens systemer og autoritet vil bare føre oss vill. Flotte kirkebygg og gamle forordninger er farlige.

De kan få oss til å glemme hvor vår skatt er. De får oss til å tro at vi kan slutte å be om stadig ny nåde, og nytt liv.

De kan lure oss til å tro at vår kunnskap og våre systemer er gode nok.

Men det kan de aldri bli.

Tro. Fra Herren. I hjerter som Han selv må styrke fra dag til dag.

Når det er alt vi har, så har vi mer enn nok.

Ufrivillig fin

Jeg har fått meg et nasjonalt lånekort på biblioteket. Og det kan man like.

Akkurat nå leser jeg «Senor Peregrino». Den er helt OK. Kanskje til og med god, hadde jeg bare konsentrert meg litt mere om den?

Samme det… Jeg fant en fin setning… «Sengene var uredde»

«Sengene var uredde»!

Tygg litt på den! Men nå skal jeg jammen overvinne min egen lakenskrekk, og sjekke om min seng er redd :p

Hellig jord?

Jeg skriver om sansing for tiden. Men hva er nå det?

Ukristelig?

Ærlig talt så tror jeg at Jesus og gjengen hadde mange flere slike «ting» enn vi har.

Hvorfor skulle Jesus absolutt ut i ørkenen når han skulle be?

Hvorfor fastet han når han bad?

Hva var det med fotvasken? Er ikke den sanselig? Spør en «sanser» om føtter, så tør du ikke engang å høre svaret 😛 Øhø…

Duftende salve over hodet ble sett på som styrke til å imøtegå det ytterste mørke(!).

Og måltidet ble også en «greie». Det ytterst timelige ble åndelig.

Ja. Jeg sanser med freidig mot, og vet at jeg ennå har mye å lære.

Gud er stor.

Minnelesing

Noen av oss lever visst livet baklengs.

Ihvertfall har jeg noen gamle, gode minner jeg tar vare på og pusser på.

Eller du kan kalle dem kapitler i livets bok man går tilbake igjen og igjen for å lese 🙂

Mennesker kan komme inn i livene våre, skrive et kapittel, eller kanskje bare et komma?, og dra videre. Helt uvitende om hvor mange ganger akkurat DET kapittelet blir lest.

Mange vil nok påstå at det ikke er sunt å drive å pugge gamle skriblerier.

Vet du hva? Når jeg her på bloggen min har skrevet noe bra, så er jeg fornøyd. Og til jeg da skriver noe nytt som er ihvertfall tilnærmet like bra, så skroller jeg meg nedover til jeg finner det gode, og så leser jeg.

Så jeg husker at det er mulig å få det bra =)

Overdreven hellighet

Er i påskeforberedelse.

Går og tenker på meg selv på Jesu tid.

Hadde jeg trodd på ham?

Hadde jeg akseptert denne lokale, morragretne, selvgode duden som ved en anledning raserte tempelet?

Visst gjorde han under, men hvorfor helbredet han ikke dem alle?

Ikke hadde han særlig kule venner, heller. Det var ikke Støre og Paven han holdt seg med, men kjeltringer og utro håndtverkere.

Hadde jeg i min forventning om noe «hellig og stort» vraket den helligste og største?

Helt ærlig? Jeg ser ikke bort fra at jeg ville stått blant bermen og ropt «korsfest» 🙁

Tilgi meg for det. I blodet til ham jeg korsfestet.

Påskeglede

Jeg gleder meg til påske.

Ikke til å gå på ski, for snøen er regnet vekk.

Dessuten så har jeg tynne tradisjoner på akkurat skigåing 😛

Men til selve påsken.

Til å følge Jesus fra inntoget i Jerusalem palmesøndag, der Hosianna-ropene runger, via  skjærtorsdag, hjerteknusende langfredag, til påskemorgen slukker sorgen, og Han er oppstanden, Halleluja!

Jeg skal synge salmene, være stille, spise brødet og drikke vinen.

Og la solen varme og fornye, hvis det blir mulig, sånn værmessig 😛

Fiiin påske 😉

 

Kjærlighetsspørsmål

Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.1 Joh 4,7

Fant dette. Og tenker. Tenker på alle måtene det kan forstås. Og misforstås.

Kjærlighet som i å bare ville være nær?

Kjærlighet som i å passe på at andre ikke gjør feil?

Kjærlighet som i å gjøre hverandre (bjørne-?)tjenester?

Kjærlighet som i å se hverandre i øynene?

Kjærlighet som i å holde seg borte når man ser at det er det som er tjenlig for den andre?

Kjærlighet som i å be venner og familie på et godt måltid?

Det er så mange måter å elske på, og så mange måter å bedra oss selv på.

Kan kjærlighet være feil? Hvordan vil vi egentlig omgås våre kjære hvis vi VIRKELIG elsket dem?

Er dette relevante spørsmål?

Jeg kjenner at jeg sitter uten svar på mange av dem. Men så kommer det en stemme og sier noe om at det vel ikke kan være så komplisert. Kanskje jeg må slutte å fundere, og bare begynne å elske? God idé 🙂

«En kvinne»

Jeg hørte på radiogudstjenesten i dag.

Og det var jo fint 🙂 På mange måter 🙂

Men presten forsto jeg meg ikke på. Dagens prekentekst kjenner jeg ganske godt. Kvinnen som vasker jesu føtter med sine tårer, tørker dem med sitt hår, og salver dem med kostbar salve.

Og så begynte presten å snakke om Jesus Crist Superstar! Samme hvor fan jeg kan være av konseptet, så så jeg ikke koblingen. Men jo. Hun ville til Maria Magdalena. Maria fra Magdala.

Jeg har lest et par andre bøker om den samme Maria, veldig varierende i kildetroskap, men ingen av dem stemmer med at dette skulle være Maria.

I de bøkene jeg har lest går Maria sammen med Jesus mye av tiden. Hun er en som tar ansvar i flokken rundt ham, og bærer hans navn videre etter hans spektakulære forsvinning og tilbakekomst.

I en av dem har hun til og med et intimt forhold med Mannen! Og tro det eller ikke, det føles ikke rart der og da å lese det. Og hypotetisk sett, hvis det var sant, ville det gjort noen forskjell?

Er elskov synd? Hva skal til for å «skape» et ekteskap?

I boken gjør det ham bare til ennå mere menneske. Han fikk bære en elskende ektemanns byrde. Han måtte se på sin kvinnes(og sin mors) fortvilelse og sorg ved HANS VALG om å la seg fange, torturere og drepe.

Vi kan føyse dette bort som tull, men vi vet at det har vært knyttet store tabuer og mye misforstått fromhet til vår seksualitet. Hvem vet hva dette har gjort med disse tekstene gjennom tidene?

Mitt spørsmål er altså ikke om Han var gift, men heller om det i så fall spiller noen rolle?

Og «en kvinne» som gav Mesteren denne royale, intime behandlingen, hun var «en kvinne» i teksten. Mere identitet får vi ikke. Hennes store nådebehov fikk ikke noe navn, ei heller hennes vakre, sterke uttrykk. Hennes gave forble anonym.

 

Det er nå blitt første april og palmesøndag, og jeg finner denne fine teksten i vårt land.

Han har fått med noen fakta jeg ikke hadde, og en nydelig vinkling

http://www.vl.no/helg/maria-med-krukken/

Om kjedsomhet og mot.

-og mye mer… Denne mannen har ett av de navnene i verden i dag som betar og forvirrer meg mest. Å lese en av hans bøker er som en berg-og-dal-bane av opplevelser og nye ideer jeg aldri vet om de er stor, gammel visdom, eller direkte skrudde. -Eller bare bilder på noe annet, som jeg ikke har forstått ennå.

Denne fant jeg i dag, og ble veldig relevant på noe som opptar meg for tiden. Mot. Mot i livet. Tro. Tro på livet, og på Gud.

http://paulocoelhoblog.com/2012/03/03/boredom/

Noen andre som leser Coelho? Deres opplevelser?

Hva med det han skriver her? Eller bare generelt om mot i livet?

Bibelfortellinger

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6401182

Denne boken holder jeg på med nå. Det tar veldig lang tid slik jeg gjør det, men er verdt det, desidert. 🙂

Du kan begynne å lese Bibelen, det har jeg gjort et par ganger, men la oss innrømme det, den er tungtygd.

Her har forfatteren kokt og stekt slik at det ikke bare blir spiselig, men også spennende! Vi får både kronologi og handlinger på plass, i tillegg til at språket fortsatt lever! Språket kan både(overraskende for meg) være både beskt som i Finnmark, og musikalsk som jeg kjenner det fra Afrika. Jeg gapskratter innimellom av enkelte formuleringer 😀

Jeg kan fort bli veldig matt av «bibelfortellinger» som er så tolket at de oser av moral, snillisme eller hva det nå enn er forfatteren vil legge i dem, men Kristin har klart å unngått dette.

Anbefales 🙂 Til de som kjenner stoffet fra før, og de som vil ha en innføring i grunnlaget for en av våre verdensreligioner.