Så.
Da var Far reist.
Og jeg sitter igjen med takknemlighet og gode minner.
Og en vakker opplevelse av et menneskes siste tid, og, igjen, Jesus <3.
Jeg tror at vi er mange som er takknemlig for at det ble så greit som det ble. Det var virkelig en storfamiliehøvding som reiste, hjemme, med sine gående til og fra de siste timene.
Nå er det tid for familie og storfamilie. Og til dere som er avgårde, vi tenker på dere også 😉
«Han Far og Æ», sammen, faktisk 🙂
I dag er jeg overveldet.
Dagen har vært fin, den.
Sånn bortsett fra at vi holder pusten for Far.
To brødre og ei svigerinne er kommet nordover, for å treffe ham.
Jeg og prinsessa var hjemme i dag, og på besøk hadde vi Pippi. Og det var jo trivelig 🙂
Jentene gikk i fjæra på egenhånd, og så var det tur på bakeriet, og å kjøpe mat. Og i bygda treffer man familie, og en del andre mennesker.
I dag var det mange å se som har helt spesielle plasser i hjertet mitt. Jeg blir så happy, eller hva akkurat det spesielle mennesket gir, at når turen i dag var omme, så var jeg helt fortumlet!
Så var det middag, telefon fra Sørlandet, og besøk av naboenglene.
Får lyst til å be om fred og ro, men bestemmer meg for å henge på, og ta imot velsignelsen. Dag for dag.
Nei, nå har jeg jammen latt dere vente lenge.
Og det er vel mest fordi hjertet har vært fullt av ting jeg helst vil holde for meg selv. Og det er vel lov?
En av de tingene er at Far(morfar) er ganske så syk nå. Alle gamle skal inn i denne fasen, og nå er den vel kommet for ham. Takknemlighet er det jeg kjenner på, og annet. Noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Far og Mor trenger støtte, og det samme gjør Mamma og søsknene hennes.
Men de er jo så sterke! Eller? Det er noe jeg har trodd, og jobber med å endre min holdning til. For om de nå er sterke, så er ingen så sterke at de ikke er svake også. De trenger også å få lov til å være svak. Men hvem tar imot DEM når DE er svake?
Hvordan være sterk for de sterke?
Litt av anerkjennelsen man gir dem i hverdagen, er tilliten til at de er sterke. Hvordan «omskriver» man den anerkjennelsen?
Disse mennesker er også så vant til å gi og gi, og skjule sine egne sår. Hvordan kommer man bak dette?
Til dere det gjelder, mange av oss vil så gjerne være der for dere. Bruk oss, hvis dere får det til.
Kjære Mamma <3
http://www.denene.no/Bli%20inspirert/Kampanjen%20Elsk%20meg/Kampanjen%20%22Elsk%20meg!%22.20056.cms
Jeg fant dette på FB, og synes at det er bra.
Men så ser jeg straks parallellen til voksne. Voksne som i prinsippet har de samme problemene.
Overgrep og mangel på kjærlighet.
Mange lever under urett, og mange påfører seg selv både urett, straff og skyhøye forventninger der gapet til virkeligheten blir uutholdelig.
De trenger også denne ene. Denne ene som stopper opp og bryr seg.
De har gjerne et uendelig tomrom i seg som skriker etter kjærlighet. Skam som ikke engang tør å be om lys eller tilgivelse.
Nå har jo jeg svaret på dette også. Eller rettere sagt. Jesus har svaret. Jesus er svaret. Han har både den omsorgen, lyset og tilgivelsen som skal til.
Kjærligheten.
Vi må bare tørre å åpne opp for Ham.
Og så er det jo slik at mennesket ikke klarer å ta imot dette på egenhånd. Vi er gitt hverandre til å overbringe dette. Tenk. Vi mennesker får lov til det, når ikke engang englene fikk den fullmakten!
Så la oss som har fått kjærligheten, gi den videre. Være rundhåndet med omsorg, nærvær, ord eller gaver, alt etter hva vi er gitt.
Og dere som fortsatt sliter med tomme hjerter, og med overgrep og skam, søk til de kristne. Be oss om hjelp. Og ikke minst… Bli ikke trett av å søke Jesus. Bank, så skal det lukkes opp.
Vi må alle gå den veien iblandt.
Takk Jesus, for at du vil være «den ene» for oss.
«Den som flira mest har det mest arti»
Ganske nytt Siri-Mari-ord.
Husker dere det jeg fikk i drømmen min?
Den om det du trenger når du er ung, men får når du blir eldre?
Husker dere at jeg kom frem til noe som handlet om å gi for å bli rikere?
Noen har sagt dette såååå mye bedre enn det jeg klarte:
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet –
– som det å trøste.
Ikke så meget å bli forstått, som det å forstå.
Ikke så meget å bli elsket – som det å elske.
For det er gjennom å gi at en får,-
Det er gjennom å glemme seg selv, –
– at en finner seg selv.
Det er gjennom å tilgi andre –
-at en selv blir tilgitt.
Det er gjennom å dø –
– at en oppstår til evig liv.
Fin dag i dag også.
Avslutning med norskopplæringa.
Samisk sted, bevertning og underholdning. Modig og dyktig «samepar».
Poesi oppsto…Ballangen, her vi bor, heter på samisk Balak, som betyr «endelig fred».
Velkommen kjære krigsflyktninger, og dere andre, som jeg også er blitt glad i 🙂
Håper dere finner Balak.
Har ikke så mye budskap i dag.
Men jeg kan fortelle noe om noe jeg skrev tidligere.
Jeg skrev heromdagen at jeg holdt på å kollidere fordi jeg var ute av hakk?
Det var «sjefen» jeg holdt på å kollidere med.
Og neste gang jeg kom på jobb så kjeftet han ikke på meg for det, men han var super-hissig mot meg for noe annet. Noe jeg ikke hadde særlig ansvar for… Jeg tålte det, flirte litt, og stusset litt, for jeg hadde ventet en liten lekse for råkjøringa…
I dag gjenfortalte jeg kollisjonshistoria, og måtte bli fortalt at det ikke var jeg som hadde brutt vikeplikten, men han! Den hissige sjefen var hissig for at jeg skulle glemme å gi Ham inn!
Poenget med denne historia er vel hvor snar man er til å påta seg skylda for alt som er galt. Samme hvem som har skylda…
Siri-Mari. I hakk.
I går ettermiddag hadde jeg en drøm. Som jeg ikke forsto helt før jeg gikk og la meg for kvelden.
Heldigvis for dere husker jeg ikke detaljene, men jeg synes den var interessant 😀
Før jeg la meg hadde jeg en tanke langt bak i bevisstheten.
En tanke om at når man er ung, så trenger man det man får når man er gammel. Et Irriterende paradoks. Eksemplene er erfaring, penger, og kunnskap.
For hvor mange småbarnsfamilier ønsker seg ikke sine foreldres hus og økonomi? Hvor lyst har vi ikke til å gå tilbake til seg selv som 20-åring og fortelle om kjærligheten, og om utdanning? Om hvem vi er, og hva som er viktig?
Drømmen jeg hadde handlet om to tog. Kanskje barne-TV-figurer?
Og budskapet var noe om at dette paradokset er et viktig læringspunkt for oss mennesker.
Vi skal lære å gi i tillit, og arbeide, uten å bli krampaktig. Leve «med åpne hender».
Da vil vi raskt vokse både i økonomien, og i visdom og kunnskap. Og helt sikkert også på andre områder. Kjærlighet, kanskje?
Handler dette om tro og tillit til livet, eller til Gud?
Forstå det den som kan…
Don’t tell God about your storms, tell your storms about God!
«Fortell ikke om stormene dine til Gud, fortell stormene dine om Gud»
Noen som hører prekenen i disse ordene? Lovsangen og takken?
Jeg kjenner at jeg kunne skrevet mye om dette, men lar det være. Lar hjertet mitt fortelle uten så mange ord, og lar leserne selv komme med ordene.
Eller vil dere ha ordene?
Det har vært hektiske dager i det siste.
Og da går vi «ut av hakk». Tannhjulene begynner å skrape, og motorene begynner å slure og hakke.
Jeg holdt på å kollidere i går, fordi jeg var ute av hakk 🙁
Og hvem sitt ansvar er det da å få meg i hakk igjen? Jo, mitt!
Så nå ber jeg, og så har jeg sovet. Jeg har ligget i senga i nesten tolv timer! Jeg er glad for at jeg hadde anledning til det.
I det som dere andre kaller for natt, stress-sov jeg. Trodde jeg hadde forsovet meg, og stod opp med skjelvende kropp klokka halv fem. Men det var jo bare å gå og legge seg igjen.
Så. Da gubbe og unger var dratt, ble det bare bedre og bedre. «Bi de bedre nu, så må æ ha flatbrød tel!»-bra. Psycho drømmer, men ingen av dem var dårlige. Noen rett og slett bra 🙂
Så nå har jeg stått opp som ett nytt menneske, klar til både (resten av 😛 )denne dagen, og å planlegge morgendagen. Noe som ikke er en selvfølge med meg.
Visste du forresten at sår heles dobbelt så fort når du sover som når du er våken?
I dag fikk jeg ei utfordring…
En gammel onkel døde i høst, og i dag fikk min søster og jeg lov til å gå inn i huset hans sammen med en yngre onkel.
Den gamle onkelen hadde ikke forandret noe på maaange år.
Til og med Oldemors sysaker var på sin faste plass, altså oppå mikroen! Ikke som et klenodium, men som en bruksgjenstand.
Lillian og jeg har begge ganske så trenede øyne, så vi berget unna alt av håndarbeid og fint porselen.
Og jeg fant meg et salongbord. Og klarte ikke å motstå en gyngestol fra sekstitallet.
Men hvor skal vi gjøre av alt dette? Det er vel bare å dra hjem og bygge på veggseksjonen… Noen som har planker og spiker?
Og så har du jo alle minnene, da. Gode minner etter en onkel som vi var glad i. Dem hadde jeg jo fra før.
Det fra huset som jeg EGENTLIG hadde lyst til å ta med meg, var vel dørkarmen mellom kjøkken og gang. Den var BRANNGUL! Genialt! Som en fargeklatt i hverdagen. Ei stripe solskinn. DET vil jeg huske Onkel Johannes for. For IKKE å ha malt om DEN engang!
Noen i familien som vil ha noe av det vi merket i dag? Som et minne? Det er rikelig å ta av…
