Svømme»stevne».
Jeg hadde gruet meg, fordi generalprøven med elevene mine ikke fungerte. Alle, til og med de mest trofaste ungene, hadde sine egne prosjekter, som krasjet med mine. Jeg hadde kun amøber i vannet den dagen.

Amøbe. «En amøbe er en protozo, et encellet dyr, uten fast kroppsform», Wikipedia.
Jeg gruet meg så ille at jeg angret på at jeg sto på for å inkludere alle i avslutningen, og dermed måtte til pers selv.
«Dette skulle jo liksom være gøy», tenkte jeg, og var fortvilet. Og «vi skulle jo ha noen resultater å vise til», tenkte jeg, og var skamfull fordi jeg trodde jeg hadde sviktet som instruktør.
Jeg hadde faktisk talt angst, og jeg endte opp som jeg pleier når livet er for stort, med å be. Ikke fordi jeg tenkte på å gjøre det, men fordi bønnen tok meg med. Og når sant skal sies, så har jeg vel ikke så mange andre strategier :P. Eller jo, jeg snakket litt med søs også, hun er også svømmeinstruktør.
Roen kom. Jeg fikk «gå med Herren». Nye program ble både laget og mistet, og vi gjennomførte, med glans!

Dette er linjeholdning. Noen som ser forskjellen? (bilde fra en annen svømmeklubb)
Til og med foreldrene gnistret som publikum! Jeg fikk dem med meg på applaus etter applaus, uten å ha planlagt noe som helst samspill med dem!
Ungene som pleier å synke, de fløt, og det samme gjorde jeg.
Og her er jeg fortsatt. Flytende på suksessen.
Det er sikkert bare fordi jeg er så stolt av både egne barn og elever, og hele svømmeklubben, at jeg er helt oppblåst.
Dere ser meg for dere, som en ballong på vannflata,
-plinge våken, midt i natta.
Annonser