Stikkordarkiv: bønnesvar

Å flyte på nåde

Publisert av
Svar

Svømme»stevne».

Jeg hadde gruet meg, fordi generalprøven med elevene mine ikke fungerte. Alle, til og med de mest trofaste ungene, hadde sine egne prosjekter, som krasjet med mine. Jeg hadde kun amøber i vannet den dagen.

Amøbe. «En amøbe er en protozo, et encellet dyr, uten fast kroppsform», Wikipedia.

Jeg gruet meg så ille at jeg angret på at jeg sto på for å inkludere alle i avslutningen, og dermed måtte til pers selv.

«Dette skulle jo liksom være gøy», tenkte jeg, og var fortvilet. Og «vi skulle jo ha noen resultater å vise til», tenkte jeg, og var skamfull fordi jeg trodde jeg hadde sviktet som instruktør.

Jeg hadde faktisk talt angst, og jeg endte opp som jeg pleier når livet er for stort, med å be. Ikke fordi jeg tenkte på å gjøre det, men fordi bønnen tok meg med. Og når sant skal sies, så har jeg vel ikke så mange andre strategier :P. Eller jo, jeg snakket litt med søs også, hun er også svømmeinstruktør.

Roen kom. Jeg fikk «gå med Herren». Nye program ble både laget og mistet, og vi gjennomførte, med glans!

 

Dette er linjeholdning. Noen som ser forskjellen? (bilde fra en annen svømmeklubb)

Til og med foreldrene gnistret som publikum! Jeg fikk dem med meg på applaus etter applaus, uten å ha planlagt noe som helst samspill med dem!

Ungene som pleier å synke, de fløt, og det samme gjorde jeg.

Og her er jeg fortsatt. Flytende på suksessen.

Det er sikkert bare fordi jeg er så stolt av både egne barn og elever, og hele svømmeklubben, at jeg er helt oppblåst.

Dere ser meg for dere, som en ballong på vannflata,

-plinge våken, midt i natta.

Annonser

For en liten

Publisert av
Svar

Eldstebroren min er blitt far 🙂

Han og fiiiine kone har fått en gutt 😀

Etter å ha ventet i mange år, er prinsen deres kommet til dem.

Men han tok en liten omvei på vei til dem.

Han kommer nemlig fra en annen norsk mor og far, som dessverre ikke har de ressursene som skal til for å ta vare på gullet.

Eller har de det? Det får de nå sjansen til å bevise at de kan. Og prøvekaninen er vår dyrebare. Som ennå ikke er tre uker gammel.

Han hadde sultestreik allerede første uka. Og nå, så snart han er begynt å legge på seg, reiste han på Mor-barn-senter med biologiske. I går hadde han grått og spydd hele dagen.

De to jeg kjenner, som i hjertet er blitt foreldre, har også bunkret seg der. For å være der for ham. Uten at han får det helt enkelt av den grunn.

Og her sitter vi, halve landet unna, og kan bare be.

Selv syntes jeg det var vanskelig å be. For hva kan man egentlig gjøre for gutten? Saken må jo gå sin gang…

Men så var det noen i går som sang denne sangen. Og jeg sang med i hjertet. Som en bønn. For tantebarn, lillebror, svigerinne, og for alle familiene jeg ber for. For alle familier. For barns oppvekst.

http://www.youtube.com/watch?v=5E3wsoGLwXE

Dere som ber, hjelp meg å be.

Annonser

Salme 28

Publisert av
Svar

Dagens bibelord

Salme 28,6-9
6 Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!

 7 Herren er mitt vern og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

 8 Herren er et vern for sitt folk,
en tilflukt som berger den han har salvet.

 9 Frels ditt folk og velsign din eiendom!
Vær du deres hyrde
og bær dem alltid!

Annonser

Å se med troens øyne

Publisert av
Svar

Jeg skrev for to dager siden om at jeg hadde vært på konsert, og at jeg hadde oppfattet musikken som ekte trosformidling, og et uttrykk for ånd.

I dag snakket jeg med min mann Presten, som kjenner denne organisten litt, og han kunne bekrefte at denne organisten viser flere tegn på å være en oppriktig kristen.

Jeg måtte bare gape, nikke og tørke tårer. For jeg fikk bekreftet det troens øye hadde vist meg igjennom musikken.

Jeg fikk bekreftet at jeg har et troens øye, og at Ånden hadde vært tilstede når jeg trodde det. Det var ikke bare føleri.

Vi fikk i dåpsgave et troens øye. Et øye som ser forbi det som vårt naturlige øye kan se.

Vi må bare huske på å bruke det.

Hvordan kan vi gjøre det?

Nå er ikke jeg noen ekspert på dette, men hvordan forholder vi oss når vi mottar Guds velsignelse, i kirka eller andre steder? Kjenner vi etter hva som skjer, eller venter vi bare utålmodig på å få gå ut?

Når vi ber, er det av plikt og håpløshet, eller holder vi øynene åpne, i tro på at vi får se bønnesvar?

Jeg tror at Gud stadig har noe å vise oss, vi må bare åpne øynene og se. Og husk, Han er rettferdig og nådeløst sann, men Han er god, og har uendelig med nåde å gi oss, hvis vi bare våger å være sann, og vender oss til Ham.

Jeg fikk se en brors tro og bønn, og fikk fellesskap med både bror, Jesus, og kanskje enda flere, uten ord. Og det var godt.

Hva ser du, med din tros øyne?