Om å svømme utover

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Mat og fellesskap

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Sol!

Vi har godvær i nordnorge 🙂

Alle rekorder slås. Mellom femogtyve og tredve grader i skyggen, skyfritt, og nesten ikke vind, og det har vart lenge! I Mai! Ungene gikk rett fra stillongsen til shortsen 😀

Og matpakkesmøreren har tatt ferie.

Det tok sin tid før godværet fikk nådd inn til den innerste hjerterota mi, men det har det altså gjort.

Jeg går bare her og takker.

Takker for godværet, for gresset jeg går på, det stikker litt, siden vi ikke er veldig ivrige hagefolk.

Jeg takker for stranda jeg har tilgang til, ja, det er faktisk flere av dem! Og i morgen tenkte vi oss til Revelsøy igjen <3 Den har til og med strand! Men det er sikkert iskaldt i vannet. UH!

Vennene er jeg veldig takknemlig for! Jeg har ikke så mange av dem, og alt er ikke ukomplisert, men i sommervarmen smelter det vanskelige bort, og nye bånd knyttes raskt når man møtes i bikini. Ingen hemmeligheter, liksom 😛

Og ungene, såklart. De er en konstant kilde til glede(og litt frustrasjon) :). Jeg takker for at de er friske og glade, og for at de er så forskjellige og så fiiiine. Dem kunne jeg snakket om i det uendelige. Og hva hadde vel strandlivet vært uten dem? Kjedelig!

Nabodamas lykke er vel ikke så vanlig å takke for, men jeg gjør det nå likevel. Hun har noe fint, men så er hun jammen bra fin selv også, da. Mor til tre små barn, pen, blid, og rolig. Og så er hun lærer. Jeg tror til og med hun er en flink lærer :D. Ja, jeg vet. Hun høres ikke helt sann ut, men så er det også mulig at jeg har hatt besøk av en fantasivenn i ettermiddag. Man vet aldri 😉

Solkrem som spray, den sier seg vel selv. Solkremsmøring er noe kliss!

Friskt vann fra kranen, det er det lett å glemme, men vi vet hvor heldige vi er, innerst inne. Tenk, vi BADER i drikkevann! *sender en rask bønn for dem som mangler vann*

Og sånn går no dagan. Ingen jeg møter skal føle seg trygg for en takk eller en hemmelig velsignelse 😉

Ser at dette ser noe prektig ut, men det er det ikke. Lang ifra! Jeg er jo så utrolig heldig :D. Og så har jeg oppdaget at det gjør meg godt å takke. Det er rett og slett noe jeg tjener på selv :).

Og når det handler om å gi Gud æren for hans storhet, så kan det vel ikke skade?

Takk, kjære leser, for at du har lest enda en lang tekst, fra lille meg 🙂

Kroppsvæsker og vennskap

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Tanketom

Tenker at jeg burde blogge. Om ikke annet enn så for å opprettholde vanen for meg selv.

Men så tenker jeg at jeg ikke tenker på noe spesielt, og det blir jo litt uinterressant 😛

Men det er jo akkurat det det er! En kjempeverdi i seg selv å slippe å tenke og «brenne» hele tiden.

Det gir kropp og sinn ro og hvile, så man er klar for å «brenne» for full styrke når den tiden kommer.

Noen tror at man hele tiden skal være der jeg er nå. Det passer nok for noen, men for meg blir det nesten litt feigt. Jeg må utvikle meg, skyve den delen av verden som er meg selv videre, skritt for skritt.

Men altså nå er det ro og dagligliv.

Får forresten kanskje besøk av en hvalpeinteressert i dag 🙂