Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

I leirkar

2 Corinthians 4:7...More at http://beliefpics.christianpost.com/

«Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.» 2. Korinterbrev 4. kapittel, 7. vers.

Nå er vi dypt inne i menighetslivet, her. Men det kom så sterkt til meg. La meg dele det med dere.

Leirkrukker. De sprekker og de knuses. Ikke har de særlig høy status, heller. Men de kan henges i beltet og taes med.

Vi kunne jo gravd ned skatten. Eller lagt den i et skrin av gull, og satt vakter til å passe på den.

Vi kunne jo lovpålagt for all framtid hvor nøkkelen skal være, og antallet vektere.

Men, nei.

Gud vil selv vokte sin sak, og Han ønsker at vi skal stole på Ham.

Allverdens systemer og autoritet vil bare føre oss vill. Flotte kirkebygg og gamle forordninger er farlige.

De kan få oss til å glemme hvor vår skatt er. De får oss til å tro at vi kan slutte å be om stadig ny nåde, og nytt liv.

De kan lure oss til å tro at vår kunnskap og våre systemer er gode nok.

Men det kan de aldri bli.

Tro. Fra Herren. I hjerter som Han selv må styrke fra dag til dag.

Når det er alt vi har, så har vi mer enn nok.

Mat og fellesskap

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Når man ikke får sagt det man vil si

Noen samtaler er viktigere enn andre.

Jeg hadde en sånn i dag.

Jeg hadde forberedt meg godt, men sitter igjen med å ha gitt feil inntrykk.

Følelsen av å ikke ha fått sagt det jeg ville si.

Opplevelsen av at når jeg kun sa halvparten, så ble resultatet det motsatte av det jeg håpet på.

Frykten for at videre samtale kan pløye grøftene bare enda dypere.

Så da tier man, og folder hendene for at det gode skal bli husket, og det dårlige skal bli glemt, eller komme til renere klarhet en annen gang.

En lengsel

Det er søndag, og jeg og ungene er hjemme fra samling.

Men lengselen kjennes godt.

Lengselen etter noe enkelt.

Jeg skal la en gammel, nesten glemt salme, få lov til å si det for meg.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, om Jesus og Hans ære, og om Hans kjærlighet.

Si meg det kun så simpelt, som barn på fire år, for jeg er syk og såret, og lite kun formår.

Si meg det klart og sindig, jeg fatter det så sent, Guds råd mot syndens våde, det frelsens under rent.

Si meg det mange ganger, jeg glemmer det så lett, Akk morgenduggen tørres når solen skinner rett.

Si meg det mildt og stille, med alvors dype røst, husk på jeg er en synder som Jesus har forløst.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, det budskap uten like om Jesu kjærlighet!

DET er det jeg lengter etter.

Historien bak denne salmen, samt en nyere versjon, fant jeg på en annen blogg. Det var litt fint 🙂 http://leifhaugen.trykker.com/2009/02/10/fortell-det-gamle-budskap/

 

Om lovsang

«Dear God, you have my whole heart for my whole life»

Dette sto på et skilt på FB. Det lages mange skilt med bibelsteder og trosuttrykk, og jeg liker å ha dem rundt meg. Mange av dem er lovsangsord. De handler blant annet om hvor høyt vi setter Jesus, og denne gangen om hvor høyt vi setter Gud.

I det siste har jeg gått og tenkt litt på viktigheten av å vite hvor dobbelt dette er.

Hvis jeg hadde gitt Gud mitt hele hjerte og hele livet mitt, så hadde jeg ikke trengt Jesus. 

Vi skal vite at de hendene vi løfter i lovsang, også, gjennom ufine gjerninger, har vært med og spikret Jesus til korset.

Når vi åpner munnen til lovsang, så skal vi vite at den samme munnen har vært skyldig i både giftig prat og Judas sin hang til svik for egen vinning.

Selv kunne jeg godt trampet takten til lovsangen, men også føttene har vært skyldig, og kommer til å bli det igjen.

Men Jesus visste alt dette, og lot det skje. Fordi Han visste hvem vi var, og elsket oss til å bli ren fra disse tingene.

Derfor skal vi lovsynge, og velge Gud med hjertet for livet.

Men vi må bare huske at hver en tone av lovsang, og hver eneste gode gjerneing vi velger å gjøre, ikke er noe vi kan gjøre for å bli frelst, og heller ikke kan vi skryte av det.

Det er fordi vi allerede skylder Ham det.

Fordi Han har elsket oss.

 

 

 

Jon Bakke

Jon Bakk

John Bach

Johan Bach

Johan Sebastian Bach.

I dag har jeg vært på konsert. Orgelkonsert i Ballangen Kirke.

Bach var temaet og komponisten, og organisten het Gregor(eller egentlig noe mye vanskeligere, men for oss enkle ballangsværinger er Gregor mer enn nok) Korzinski(var det riktig?).

Gregor er fra Polen, og organist hos oss i Ballangen en periode.

Og vi er jammen heldig. For Gregor er dyktig, og han ønsker virkelig å gi til bygda. Konserten i dag, for eksempel, var på eget initiativ, og uten kostnad for oss tilhørere. Han fikk heller ikke noe ekstra betalt.

Musikken var fin(kan man bruke ord som «fin» om ekte musikk?), og jeg mistenker at den var et genuint uttrykk for kristenliv og tilbedelse. Var den ikke det, så var den ihvertfall valgt og utført med dyp respekt for rommet den ble fremført i.

Hvordan jeg vet det? For det første og enkleste på grunn av en del av titlene, og rekkefølgen på dem. Synd jeg ikke fikk programmet med meg hjem. De hadde heldigvis undervurdert hvor mange som kom.

For det andre så… Ja, hvordan vet man det? Når musikken, uten ord, inviterer meg til å be sammen med seg? Enkelte ting kan ikke forklares med ord, det må erfares.

Hjertet har fått både hørt og sagt, og er stort og varmt.

Ellers så er det jo godt å se hvor mange par som kom sammen til en såpass «smal» aktivitet på en fredags kveld. Jeg er nok noe inspirert av «Mitt Liv i Et Speil » sitt http://mittlivietspeil.wordpress.com/2013/03/01/fine-ting, når jeg legger merke til at noen av dem til og med satt tett sammen, selv om det var god plass, og gikk hånd i hånd derifra. Jeg så dere nok 😉

Og godt var det også å se at flere av dem som sitter i styre og stell tok seg tid til denne ekte hverdagsflukten i Guds hus.

Det er godt for oss som var der, og det er godt for bygda.

Det er håp for oss 🙂

Takk, Gregor 🙂