For en liten

Eldstebroren min er blitt far 🙂

Han og fiiiine kone har fått en gutt 😀

Etter å ha ventet i mange år, er prinsen deres kommet til dem.

Men han tok en liten omvei på vei til dem.

Han kommer nemlig fra en annen norsk mor og far, som dessverre ikke har de ressursene som skal til for å ta vare på gullet.

Eller har de det? Det får de nå sjansen til å bevise at de kan. Og prøvekaninen er vår dyrebare. Som ennå ikke er tre uker gammel.

Han hadde sultestreik allerede første uka. Og nå, så snart han er begynt å legge på seg, reiste han på Mor-barn-senter med biologiske. I går hadde han grått og spydd hele dagen.

De to jeg kjenner, som i hjertet er blitt foreldre, har også bunkret seg der. For å være der for ham. Uten at han får det helt enkelt av den grunn.

Og her sitter vi, halve landet unna, og kan bare be.

Selv syntes jeg det var vanskelig å be. For hva kan man egentlig gjøre for gutten? Saken må jo gå sin gang…

Men så var det noen i går som sang denne sangen. Og jeg sang med i hjertet. Som en bønn. For tantebarn, lillebror, svigerinne, og for alle familiene jeg ber for. For alle familier. For barns oppvekst.

http://www.youtube.com/watch?v=5E3wsoGLwXE

Dere som ber, hjelp meg å be.

I leirkar

2 Corinthians 4:7...More at http://beliefpics.christianpost.com/

«Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.» 2. Korinterbrev 4. kapittel, 7. vers.

Nå er vi dypt inne i menighetslivet, her. Men det kom så sterkt til meg. La meg dele det med dere.

Leirkrukker. De sprekker og de knuses. Ikke har de særlig høy status, heller. Men de kan henges i beltet og taes med.

Vi kunne jo gravd ned skatten. Eller lagt den i et skrin av gull, og satt vakter til å passe på den.

Vi kunne jo lovpålagt for all framtid hvor nøkkelen skal være, og antallet vektere.

Men, nei.

Gud vil selv vokte sin sak, og Han ønsker at vi skal stole på Ham.

Allverdens systemer og autoritet vil bare føre oss vill. Flotte kirkebygg og gamle forordninger er farlige.

De kan få oss til å glemme hvor vår skatt er. De får oss til å tro at vi kan slutte å be om stadig ny nåde, og nytt liv.

De kan lure oss til å tro at vår kunnskap og våre systemer er gode nok.

Men det kan de aldri bli.

Tro. Fra Herren. I hjerter som Han selv må styrke fra dag til dag.

Når det er alt vi har, så har vi mer enn nok.

Beina mine

Jeg elsker beina mine.

Jeg elsker hvordan de tar meg fra sted til sted.

Jeg elsker de gode skoene mine, som helst vil løpe.

Jeg elsker at det blir fest hver gang jeg skal gå rundt huset og til bilen.

Jeg elsker utholdenheten beina mine viser på en fjelltur jeg ikke tror jeg skal klare.

Jeg elsker at jeg skriver denne bloggen! For denne kjærligheten har jeg aldri før hatt! Kanskje som barn, det husker jeg ikke, men allerede som tenåring ble jeg syk, og beina begynte å forhandle seg til færre skritt.

Siden da har de gjort mye vondt, beina mine, og vi har vært dårlige venner.

Fortsatt er de ikke så glad i kjøkkengolvet. De blir fort leie, akkurat som resten av meg, og krangler. Det er et problem.

Men, kjære bein, NÅ elsker jeg dere, og sammen skal vi finne ut av det 🙂