Unevnelig

Jeg skal skrive den. Posten jeg i mange år har kjempet med meg selv for å unngå å skrive. Men kanskje tiden er moden nå?

Jeg vil fortelle om min vei fra å være læstadianer til å bare være en kristen.

Noen tror at jeg ikke lengre er læstadianer fordi jeg vil ha frihet til å leve som alle andre, og et komfortabelt liv. Kle meg som jeg vil, klippe håret som jeg vil, og la ungene gå på teater. Rett og slett leve et mer behagelig liv.

De har rett i én ting. Min vei ut av samlingshuset handlet om frihet. Frihet til å lese Bibelen uten å bli en opprører. Frihet til å tro med min egen tro, og ikke bare med predikantenes tro.

Jeg skal også fortelle hva det IKKE handlet om. Og det er komfort. Jeg gikk ut av samlingshuset en påske. Flere hundre mennesker var samlet i de fine lokalene, salmesangen var kraftig og trygg som den alltid har vært, venner fra hele livet mitt var der, og predikanten brukte sin bestefar-autoritet i talen sin, som igjen ble godkjent av alle de andre bestefedrene. Det burde være trygt. 

Jeg fant bilen min, og kjørte opp til pinsemenigheten Elim. Der brukte de INSTRUMENTER! Jeg måtte virkelig passe meg for å bli forført av musikken. Predikanten var en kvinne(!!!!) som i enkelte faser gikk i fistel når hun talte(Solfrid,  I love U, og du vet at jeg synes at du er modig når du taler på tross av det), og latteren satt tilsynelatende usømmelig løst i hele det lille lokalet med cirka 15 mennesker. Ikke særlig med autoritet i folkemengden heller, liksom 😉

Så satt jeg altså der, med skaut på hodet, og var redd for å bli forført av vrang lære. Jeg var nok et syn, og visste nok selv at jeg var en ubehagelig tordensky.

Hvorfor gikk jeg ikke bare tilbake dit jeg kom fra? Der alle vennene var, og alt var trygt?

Fordi jeg var helt desperat. Jeg var syk og sliten, en dårlig læstadianer, ei dårlig mor, ei dårlig kone, generelt ubrukelig, og lengtet etter Jesus. Jeg trengte ikke bare evangeliet en gang i uka, men jeg behøvde legedom, glede, Guds kjærlighet, sannhet, frihet til sannhet, fred, nærvær, nåde hver dag, velsignelse, jeg tørstet etter Guds rike. Inn i hele livet mitt.

Og Solfrid talte i fistel,  men hun åpnet Boka,  igjen og igjen, og viste meg nye ting. Provoserende ting, som Bibelen igjen og igjen bekreftet. Jeg måtte bare gi etter. Lengselen etter nåde og kjærlighet var rett og slett for stor til at jeg kunne avslå,  det sto jo der, svart på hvitt, i Boka med stor B, at jeg allerede VAR tilgitt. At det Jesus hadde gjort var nok. Jeg behøvde hverken å være enig eller leve pent,  jeg kunne bare ta imot. Jeg kunne til og med omfavne ALLE mine trossøsken, uten reservasjoner. De er jo kjøpt av Den Høyeste Gud, og deres tro er gaver fra Ham. Han skal selv føre dem frem,  bare de lener seg på Ham, og ingen andre. Og aller viktigst: min tro er en gave fra Gud, som mennesker ikke kan ta fra meg. Jesus har gjort det, og jeg har fått vite det, og tatt imot det.

Forandringene i mitt liv ble totale. Jeg fikk fred til å bli friskere, sterkere, 25 kilo lettere, jeg ble gladere, og mindre innkapslet i meg selv. Et helt nytt menneske.

Så kommer det som ikke er komfortabelt. Jeg har gått de unevnelige veiene. Jeg har møtt andre kirkesamfunn. Jeg til og med elsker andre utbrytere som mine søsken. TO ÅR gikk det fra min skriftefar brøt ut, til jeg turte å prate med ham igjen. Fordi jeg var redd for å bli forført. Det betyr at jeg forstår frykten hos dem som ikke sier det med rene ord, men som regner meg som uren. En fare for troen, er jeg blitt, for de som var mine nærmeste. For familie, barndomsvenner, voksne nære vennskap der latteren sitter løst, alle i forsamlingen. Det gjør vondt.

Jeg må alltid passe meg for å provosere. Eller si noe vi ikke er enige om. Og skulle jeg lekke litt Jesus-glede, og skylde på Ham, så blir det merkelig stille. Nærheten om det viktigste er rett og slett blitt borte. Også for dem. Og det er vondt for oss alle. Det gjør meg ekstra vondt å vite at de har det like vondt som meg. Men dere kan vite at jeg velsigner dere i det stille, og ber for dere når jeg kommer hjem. Hvis det kan hjelpe. Ellers kan dere bare glemme at dere leste det :/. Og noen av dere er helt fantastiske til å ta kontakt med meg. På tross av alt. Det setter jeg pris på 😉

Hvor mange ganger jeg har gått med knute i magen, skyldfølelse, ensomhet, rett og slett angst, på grunn av denne smerten, har jeg ikke tall på. Hvor mange tårer jeg har grått på ganggolvet vet mannen jeg var gift med litt om, og Gud alt om.

Det har langt fra vært noen komfortabel reise. Bare en helt nødvendig en, som jeg takker hele den store Gud for.

For jeg kan bare ikke gå tilbake. Jeg har smakt at Herren er god. Jeg har spist av Hans Ord, og det smakte søtt. Ordet ble kjøtt, og bor i dag iblant oss, som vi synger i jula. Han lever, som vi synger i påsken, og Han virker i oss i kraft, som pinsen har latt også meg erfare.

Takk, kjære Jesus. Du er nok for meg. 

 

 

Værfast

Vi har vært på hyttetur igjen. Ungene og jeg.

Vi tok løs langfredag etter gudstjenesten. Var bare hjemme og pakket. Kun ei av oss rakk å dusje før vi måtte kjøre for å rekke ferga.

Takket være Oliver, trettenåringen vår, gikk vi oss ikke bort på ferga, heller 😛

Etter to timers reising sto vi der da, i ei nydelig fjære, jeg fortsatt i kirkeskjørtet, og møtte Ørjan, som kom ens ærend for å hente oss….med båt….uten brygge. Hvordan skulle liksom jeg kunne forutse det? Faina hadde glemt å skryte ;). Skysskaren ble mildt rystet og lettere utilpass av utstyrsglippen, selv om den ikke var hans. Jeg, derimot, er vant til å være på halv åtte, og skiftet raskt og sømmelig til bukse og støvler.

Vel fremme var det velkomstkommitè på berget, samt «ventepølse» og fersk gjærbakst i fjæresteinene, før vi tok de siste femti metrene opp til hytta. Kan det bli bedre regissert?

Hytta var kjempeflott, passe primitiv, og veldig koselig. Men siden jeg hadde glemt tannbørster, regnklær og telefonlader(finn selv ut hva som er relevant for saken), så ble det dessverre ingen bilder :(. Men sofaen var ny! Tror den så sånn ut: 🙂

Den eneste skjermen som var der var ei «bokfjøl». Altså uten internett. Så roen og aktiviteten var akkurat som den skulle være. Analog. Og nesten total frihet for barna. Med redskaper og natur som leketøy. Hvis de hadde vett til å bruke det. Prinsessene våre satt visst mest i øverkøya og lekte med barbie 😉

Vertskapet, ja. Nærmere perfekt vertskap kommer du ikke. Middagen servert, oppvasken tatt, og koselig prat. Skulle bare ønske at jeg selv hadde snakket litt mindre og lyttet litt mer. Helt dypt og oppriktig kjenner jeg på det.

Men jeg ble rett og slett satt ut av å bli så dulla med. Tror rett og slett at det aldri før har skjedd at jeg ble så dulla med.

Jeg får bare rett og slett se på det som en gave. Fra Faina, Ørjan, ungene, Tassen, og Gud. Og takke. Og håpe at jeg noen gang kan betale dem tilbake, på ett eller annet vis.

Glemte jeg å si at vi ble værfast? Det blåste skikkelig opp mens vi var der, så hjemreisen ble forsinket med ca seks timer. Det ble også tatt på strak arm. Ungene fikk påskeegg med lek og moro, oppfunnet av fantastiske, teatralske, Faina <3.

Og vi gikk oss en fin tur. I fint terreng. Ett sted vi kom til blåste vinden så sterkt at jeg måtte sette meg ned for ikke å bli revet med(tok du den?).

Innerst inne liker jeg å være værfast av og til. Som regel går verden litt for fort for meg, så når været klarer å stoppe den for ei lita stund, så er jeg kokfornøyd.

Og så blir jeg kokfornøyd av sjøsprøyt. Og kokekaffe. Og av å finne noen jeg kan slå i fire-på-rad. Eller ihvertfall noen som ikke oppdager at de selv har vunnet over meg. Hihi!

Tuuuusen takk 🙂 Fra meg, og fra ungene 🙂

For en liten

Eldstebroren min er blitt far 🙂

Han og fiiiine kone har fått en gutt 😀

Etter å ha ventet i mange år, er prinsen deres kommet til dem.

Men han tok en liten omvei på vei til dem.

Han kommer nemlig fra en annen norsk mor og far, som dessverre ikke har de ressursene som skal til for å ta vare på gullet.

Eller har de det? Det får de nå sjansen til å bevise at de kan. Og prøvekaninen er vår dyrebare. Som ennå ikke er tre uker gammel.

Han hadde sultestreik allerede første uka. Og nå, så snart han er begynt å legge på seg, reiste han på Mor-barn-senter med biologiske. I går hadde han grått og spydd hele dagen.

De to jeg kjenner, som i hjertet er blitt foreldre, har også bunkret seg der. For å være der for ham. Uten at han får det helt enkelt av den grunn.

Og her sitter vi, halve landet unna, og kan bare be.

Selv syntes jeg det var vanskelig å be. For hva kan man egentlig gjøre for gutten? Saken må jo gå sin gang…

Men så var det noen i går som sang denne sangen. Og jeg sang med i hjertet. Som en bønn. For tantebarn, lillebror, svigerinne, og for alle familiene jeg ber for. For alle familier. For barns oppvekst.

http://www.youtube.com/watch?v=5E3wsoGLwXE

Dere som ber, hjelp meg å be.

Høstkveld

Nå skal jeg ikke skryte.

Jeg skal ikke fortelle hverken om fjellturer eller vekttap. Det ville vært sant, men sånn skryting er så kvalmt 😛

Jeg skal heller fortelle om turen i kveld.

Om å gå rundt i Ballangen en kveld midt i september, og få det for varmt.

Om å gå rundt og se på at TVen sto på i de fleste stuene, selv om kvelden ute var direkte vakker. *føle seg smart*

Om å med vilje tro at den svære rufsehunden sa «mjau», fordi det var en morsom idé.

Om å «bryte»seg inn i venninna sitt uferdige hus, og se hvor fint det blir. Men ærlig talt! De kunne godt montert kjellertrapp, så vi fikk sett den oransje veggen i kjellern, også! Hundans stiger, de er jo så skumle…

Om å komme seg tilbake til huset, for å sitte en time på trappa, og finne ut hva som EGENTLIG plager bestevenninna si.

Høst med små gleder, vær velkommen 😀

Om forventninger.

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Om å svømme utover

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Sol!

Vi har godvær i nordnorge 🙂

Alle rekorder slås. Mellom femogtyve og tredve grader i skyggen, skyfritt, og nesten ikke vind, og det har vart lenge! I Mai! Ungene gikk rett fra stillongsen til shortsen 😀

Og matpakkesmøreren har tatt ferie.

Det tok sin tid før godværet fikk nådd inn til den innerste hjerterota mi, men det har det altså gjort.

Jeg går bare her og takker.

Takker for godværet, for gresset jeg går på, det stikker litt, siden vi ikke er veldig ivrige hagefolk.

Jeg takker for stranda jeg har tilgang til, ja, det er faktisk flere av dem! Og i morgen tenkte vi oss til Revelsøy igjen <3 Den har til og med strand! Men det er sikkert iskaldt i vannet. UH!

Vennene er jeg veldig takknemlig for! Jeg har ikke så mange av dem, og alt er ikke ukomplisert, men i sommervarmen smelter det vanskelige bort, og nye bånd knyttes raskt når man møtes i bikini. Ingen hemmeligheter, liksom 😛

Og ungene, såklart. De er en konstant kilde til glede(og litt frustrasjon) :). Jeg takker for at de er friske og glade, og for at de er så forskjellige og så fiiiine. Dem kunne jeg snakket om i det uendelige. Og hva hadde vel strandlivet vært uten dem? Kjedelig!

Nabodamas lykke er vel ikke så vanlig å takke for, men jeg gjør det nå likevel. Hun har noe fint, men så er hun jammen bra fin selv også, da. Mor til tre små barn, pen, blid, og rolig. Og så er hun lærer. Jeg tror til og med hun er en flink lærer :D. Ja, jeg vet. Hun høres ikke helt sann ut, men så er det også mulig at jeg har hatt besøk av en fantasivenn i ettermiddag. Man vet aldri 😉

Solkrem som spray, den sier seg vel selv. Solkremsmøring er noe kliss!

Friskt vann fra kranen, det er det lett å glemme, men vi vet hvor heldige vi er, innerst inne. Tenk, vi BADER i drikkevann! *sender en rask bønn for dem som mangler vann*

Og sånn går no dagan. Ingen jeg møter skal føle seg trygg for en takk eller en hemmelig velsignelse 😉

Ser at dette ser noe prektig ut, men det er det ikke. Lang ifra! Jeg er jo så utrolig heldig :D. Og så har jeg oppdaget at det gjør meg godt å takke. Det er rett og slett noe jeg tjener på selv :).

Og når det handler om å gi Gud æren for hans storhet, så kan det vel ikke skade?

Takk, kjære leser, for at du har lest enda en lang tekst, fra lille meg 🙂

Påskemorgen slukker sorgen!

Jesus lever!

Har vi forstått dette?

Langfredagens smerte er over.

Døden er overvunnet, en gang for alle.

All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.

Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.

Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.

Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!

Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.

Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?

Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Ja, kjære venner, Jesus lever!

Og her kommer denne dagens musikk 🙂

Jon Bakke

Jon Bakk

John Bach

Johan Bach

Johan Sebastian Bach.

I dag har jeg vært på konsert. Orgelkonsert i Ballangen Kirke.

Bach var temaet og komponisten, og organisten het Gregor(eller egentlig noe mye vanskeligere, men for oss enkle ballangsværinger er Gregor mer enn nok) Korzinski(var det riktig?).

Gregor er fra Polen, og organist hos oss i Ballangen en periode.

Og vi er jammen heldig. For Gregor er dyktig, og han ønsker virkelig å gi til bygda. Konserten i dag, for eksempel, var på eget initiativ, og uten kostnad for oss tilhørere. Han fikk heller ikke noe ekstra betalt.

Musikken var fin(kan man bruke ord som «fin» om ekte musikk?), og jeg mistenker at den var et genuint uttrykk for kristenliv og tilbedelse. Var den ikke det, så var den ihvertfall valgt og utført med dyp respekt for rommet den ble fremført i.

Hvordan jeg vet det? For det første og enkleste på grunn av en del av titlene, og rekkefølgen på dem. Synd jeg ikke fikk programmet med meg hjem. De hadde heldigvis undervurdert hvor mange som kom.

For det andre så… Ja, hvordan vet man det? Når musikken, uten ord, inviterer meg til å be sammen med seg? Enkelte ting kan ikke forklares med ord, det må erfares.

Hjertet har fått både hørt og sagt, og er stort og varmt.

Ellers så er det jo godt å se hvor mange par som kom sammen til en såpass «smal» aktivitet på en fredags kveld. Jeg er nok noe inspirert av «Mitt Liv i Et Speil » sitt http://mittlivietspeil.wordpress.com/2013/03/01/fine-ting, når jeg legger merke til at noen av dem til og med satt tett sammen, selv om det var god plass, og gikk hånd i hånd derifra. Jeg så dere nok 😉

Og godt var det også å se at flere av dem som sitter i styre og stell tok seg tid til denne ekte hverdagsflukten i Guds hus.

Det er godt for oss som var der, og det er godt for bygda.

Det er håp for oss 🙂

Takk, Gregor 🙂

 

 

Korpsmusikk

I dag har jeg vært med på noe spesielt.

Ikke slik å forstå at det er helt unikt i seg selv, men det lar seg ikke sammenligne med noe annet, siden det ikke bar i seg noe annet enn sitt eget øyeblikk.

Det lokale korpset hadde konsert i det lokale, bittelille kjøpesenteret.

To av mine nærmeste menn spiller i korpset, så jeg måtte jo dit.

Og der traff jeg søster og hennes mann, som er to år gammel. Og nå begynner vi å nærme oss…

Den lille tanteprinsen er så glad i korpsmusikk! Han falt helt bort! Han sa nesten ikke et eneste ord gjennom hele konserten! Vi bytta på å bære ham, siden vi ikke hadde stoler, men han merka det ikke.

Gutten var totalt konsentrert.

Det svingte virkelig av korpset, og det var morsomt å se også musikerne dypt konsentrert og kose seg, men Georg tok kaka. En gutt på den alderen skulle ikke klare å konsentrere seg så dypt om en ting så lenge, men det gjorde han.

Øyeblikk av konsentrasjon og glede over øyeblikket.

Nærhet til øyeblikket og seg selv.

Er det ikke det vi alle streber etter?

Takk, Georg, for at jeg fikk dele det med deg 🙂

Hilsen ei tante som er varm og rørt av ærefrykt for din opplevelse.

Revelsøy <3

Jeg fortalte at vi hadde vært på hyttetur.

Venner av oss har den ene av to hytter på ei øy her i kommunen, og vi fikk den æren det er å besøke dem i vinterferien 🙂 🙂 🙂

Veien dit var fryktelig humpete og gikk på vann, og bilene måtte vi la stå igjen på land.

Ungene drepte monster i stupmørket, kjørte firehjuling, og bygde hytte, og de voksne hogde ved, skifta vindu og laget mat til hverandre og de små. Tid for den gode samtalen ble det også.

Nevnte jeg forresten sanggleden? Margareth og jeg gaula på div. sanger fra morgen til kveld. Jaja. Noe måtte vel ungene betale med 😛

Den ene natta rommet hytteloftet tilsammen 11 små og store troll!

Bilder!

Utsikten fra hytta...

Utsikten fra hytta

Mannen i arbeid

Mannen i arbeid 😉

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjonen...

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjoner 🙂

Husfar i arbeid. Poserer villig for kamera =)

Husfar i arbeid. Poserer foran kamera med den aller største selvøfølge=)

Hva kan man si? Fargene <3

Veien mot stranda...  Kjenner at jeg sliter noe innmari med å begrense meg nå. Det var så mange fine motiver! Sorry Margareth for at det ikke blir noen interiørbilder fra den nydelige hytta. Men vi kan jo helt til slutt ta med et bilde av deg i godteriutdelingen…K-o-o-os

Ja. Dere skjønner nå at jeg lengter tilbake dit. Kanskje neste helg passer? Hva sier du, vakre Revelsøy? Har du plass til oss?

 

Øyne

Blå øyne, øyne som kaffe, eller som rav.

Øyne grønne som mose på trær. Gule spetter, som streif av solskinn.

Grå øyne, lyse som en gåsunge, eller mørke som tjern.

Nevnte jeg lyseblå øyne? Lyse som øynene på en finne på storsamling, han spiller kanteleni, og luller oss jentene i senk.

Øyne i alle farger, som mørkner av svik eller smerte.

Alle disse fargene, og alle disse øynene.

Mine er mørk blå, med lysegul dekor, eller er det latteren som ikke vil slippe taket?

Min mann har litt av alle farger. Som han selv er. Litt av alt, ingen store sprell. Trygt.

Gjester

Lørdagskvelden var vi på besøk.

Vi er såpass sløve med «sosialisering» at vi knapt kan kalle noen for «vennepar». Men vi tok med de to minste og dro til Mia og Viggo, imens tolvåringen hadde guttekveld her med venner.

Og så kom Margareth også dit. Med unger.

Halv åtte på kvelden kjørte vi ut, og hysj! Ikke si noe til barnevernet… Vi var ikke hjemme før klokka var nesten elleve på kvelden!

Å(eller skal det være «og» der?) som vi koste oss! Ungene hadde nesten ikke tid til å spise 🙂 Ikke hadde de en eneste konflikt, heller!

Og vi voksne hadde det innmari koselig, uten at jeg egentlig kan forklare eller beskrive det noe mer.

Tidligere på dagen hadde vi gjester. Gamle venner som jeg trodde bare var gamle venner, men som viste seg å være heeelt up to date 🙂 Dyp takknemlighet for dem <3

Søndag kom det et barn på døren, og en av ungene var noe flåsete mot gjesten. Da måtte jeg ta frem historien om Abraham, som det, blant mye annet fint, står om her:http://m.norea.no/serier/artikkel/article/21764

Jeg prøvde meg på påstanden om at siden Charlene var en gjest, så kunne det jo være mulig at hun var en engel, men den påstanden var visst litt for drøy, for hun har jo ingen vinger! Da-A!

Jeg er blitt påmint om gjestfriheten, den som ikke handler om et perfekt hus og den mest fancye maten.

Den typen både gjestfrihet og besøk som handler om å velge hverandre til samvær og samtale. Den gjestfriheten som tar høyde for at det kan være en engel som er på besøk, selv om det ligner mistenkelig på en nabounge eller ei svigermor.

Den skal vi ta vare på, og dyrke.

Og dere… Onsdagen får vi gjester 🙂

Trygghet

Dere vet at jeg begynte på yoga.

Under tvil. Og tvilen eksisterer fortsatt.

Tvilen går ut på de eventuelle åndsmaktene i aktiviteten.

Men vet dere hva en kjær bror sa i dag?

Han sa det, at hvis jeg oppriktig elsker Jesus, og søker Ham, så vil Han, om yogaen skulle være et feilgrep, hente meg inn igjen.

Jeg er et Guds barn, og Gud vil ikke gi slipp på meg!

Strikken er kun  lang, og så trekker Han meg inn igjen.

Vi har en god Gud. Han har gitt oss frihet til å gjøre våre egne feil, men Han gir oss ikke opp. Takkogpris!

Min Pappa er sterkest 🙂

Problemløsning

Når vi er inne på verdensproblemer, så løste vi ett i dag 🙂

Eller rettere sagt, femåringen løste et verdensproblem i dag!

Vi var hos mine foreldre og spiste fårikål, og praten gikk livlig rundt bordet.

Blant annet om en ny laser som noen skulle kjøpe, og scannerfunksjonen på den.

Og her høres det fra bordenden, med skikkelig, rullende R, og kleis S.:

«Seriøst! Matscanner!»

Og da var ikke veien lang til å scanne fårikålen, laste den opp på nettet, og laste den ned i hele den sultne verdenen.

Bedre Nobelpriskandidat finnes vel ikke?

Fårikål

 

Fordypning eller distraksjon?

Jeg gjorde det!

Jeg begynte på Yoga!

Jeg kom seilende inn der, litt på halv åtte, som jeg alltid er.

Rolig utprøvende.

Som egen prestasjon ble det så som så. av og til måtte jeg bare flire, for visste dere for eksempel at det skal være mulig å puste under kragebeinet? Ikke jeg heller, sånn i praksis, men jeg tror jo på et smashing menneske når hun sier det, så da prøver jeg det, da 🙂

Ting kan jo godt være mulig selv om jeg ikke får det til på første forsøk!

Jeg er ennå ikke sikker på hva det vil bli for meg, fordypning eller distraksjon.

Jeg ønsker å få bedre pust, og bli mer «hel» og tilstede, men lurer litt på disse halvmystiske greiene ved det. Blant annet mantraene (http://no.wikipedia.org/wiki/Mantra) gjør meg litt betenkt.

Yogalæreren sier at de mantraene vi bruker er hyllester og kjærlighetsærklæringer til oss selv, sannhet og kjærlighet, som en motgift mot frykt. Kan det bli feil?

Jeg kan rapportere at kroppen kjentes god etterpå. Lette bein, og ikke vondt noe sted.

Og en del av det var godt også da jeg var der. Jeg er også stolt over at jeg ikke gikk for langt i å tøye kroppen og pusten min. Jeg gjorde øvelsene med innsats, men er fortsatt «samlet» etterpå. Og det er jammen ikke verst, til meg å være!

Alt i alt en god opplevelse. Kanskje akkurat det jeg trenger?

Kjenner at spørsmålstegnet er reelt.

Damekveld

Noen av dere er glade i referater.

Her kommer ett….løpende, hoppende, over tastaturet 😛

Det løper så fort at du nesten ikke klarer å se hva det handler om engang!

Ånei! Fortsatt bare tøvprat! Nå må det jammen bli noe snart….

Jajajajaja det skal bli…nå, eller nå…

Jeg sitter her i parfymelukta, med alt for mye lys i stua, som er helt tøvete møblert.

For jeg har nemlig hatt party. Homeparty.

Søte Kristin Solberg har vært her og demonstrert Amway for oss.

Vaskemiddel, skjønnhetspleie, parfyme(ja, du fikk med deg det? Det lukter!), og kosttilskudd. Økologisk og biologisk og greier.

Og ei merkelig blanding folk har det vært her. Fem fra norskopplæringen, Mamma, Mor, og tidligere leder på jobb, Siv. Hun er fin 😉

Kjenner at det fortsatt er mange jeg skulle invitert, men jeg måtte begrense det litt, for at natta ikke skulle bli så lang. Men det betyr vel at jeg er heldig? Som har så mange som vil komme hjem til meg?

Så satt vi der, da, med eplekake og is, kaffe og te, og minst to språk. Og så er det jo sånn, da, med mye annet. At hvis du har en, så er du heldig, og har du to, så er du ennå heldigere. Den samme regelen gjelder IKKE for grupper og språk.

Men det gikk fint 🙂 Kristin bød på seg selv, Rozina oversatte, og vi andre viste velvilje og interesse for produktene, så da ble det morsomt 🙂

Det er morsomt å blande folk, og det er givende å knytte bånd.

*holde seg fast i svingene*

I dag er jeg overveldet.

Dagen har vært fin, den.

Sånn bortsett fra at vi holder pusten for Far.

To brødre og ei svigerinne er kommet nordover, for å treffe ham.

Jeg og prinsessa var hjemme i dag, og på besøk hadde vi Pippi. Og det var jo trivelig 🙂

Jentene gikk i fjæra på egenhånd, og så var det tur på bakeriet, og å kjøpe mat. Og i bygda treffer man familie, og en del andre mennesker.

I dag var det mange å se som har helt spesielle plasser i hjertet mitt. Jeg blir så happy, eller hva akkurat det spesielle mennesket gir, at når turen i dag var omme, så var jeg helt fortumlet!

Så var det middag, telefon fra Sørlandet, og besøk av naboenglene.

Får lyst til å be om fred og ro, men bestemmer meg for å henge på, og ta imot velsignelsen. Dag for dag.

Rare tider

Nei, nå har jeg jammen latt dere vente lenge.

Og det er vel mest fordi hjertet har vært fullt av ting jeg helst vil holde for meg selv. Og det er vel lov?

En av de tingene er at Far(morfar) er ganske så syk nå. Alle gamle skal inn i denne fasen, og nå er den vel kommet for ham. Takknemlighet er det jeg kjenner på, og annet. Noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Far og Mor trenger støtte, og det samme gjør Mamma og søsknene hennes.

Men de er jo så sterke! Eller? Det er noe jeg har trodd, og jobber med å endre min holdning til. For om de nå er sterke, så er ingen så sterke at de ikke er svake også. De trenger også å få lov til å være svak. Men hvem tar imot DEM når DE er svake?

Hvordan være sterk for de sterke?

Litt av anerkjennelsen man gir dem i hverdagen, er tilliten til at de er sterke. Hvordan «omskriver» man den anerkjennelsen?

Disse mennesker er også så vant til å gi og gi, og skjule sine egne sår. Hvordan kommer man bak dette?

Til dere det gjelder, mange av oss vil så gjerne være der for dere. Bruk oss, hvis dere får det til.

Kjære Mamma <3

Det finnes ikke fremmede, bare venner du ikke ennå har møtt

Jeg hørte at det ble sagt heromdagen at vi blir opplært til ikke å snakke til fremmede.

Det ble ikke jeg, så her tror jeg at barneoppdragelsen har sviktet 😛

Min far prater med alle. Helt kronisk. Havner alltid i prat med noen. Samme hvor i verden han er 😀

Og det samme gjør vi barn. Mer eller mindre. Mamma har også begynt så smått med det. -Eller har hun alltid gjort det? Tja, der ser man hvor dårlig man egentlig kjenner sine foreldre…

Folk tror nok ofte(med eller uten berettigelse) at vi er rare. Og vi får ikke alltid så mye svar. Det må de jo bestemme selv, ikke sant?

Men en ting har det ihvertfall vist seg ikke å være, og det er farlig.

Og så er det jo så trivelig! Og så spennende! Man vet egentlig aldri hvem man har ved sin side før man har hilst på dem. Og de aller fleste har noe å gi meg eller å lære meg.

Min far og mine søsken har det med å finne matnyttige bekjentskaper. Til business eller aktiviteter.

Til nybegynnere kan jeg anbefale eldre mennesker. De blir ofte glad for en prat, og de er gjerne så ærlige at man får noe ut av dem. Enten det eller så har de lært seg konversasjonens kunst, og det er jo også hyggelig 🙂

Ja. Unorsk er det nok, men jeg anbefaler det 🙂 Rett og slett 🙂

Fint vær i dag 😉

Stilling ledig

Mamma pleier å si at hun skulle vært gift og hatt ei kjerring.

Og det skulle jeg også vært…

Ei skikkelig husmor er det jeg søker.

Til å ta vare på min mann og mine tre barn. Til å løfte oss opp til et anstendig nivå, hva det timelige angår.

Arbeidsbeskrivelse:

  • Rydding i lager, garderober, leker og skap.
  • Skape systemer i disse
  • Sortere unna det familien ikke trenger
  • Innkjøp og supplering der noe mangler.
  • Renhold
  • Middagslaging
  • Orden utendørs
  • Safting og sylting
  • Div. kontorarbeid
  • Forefallende arbeid i heimen. Disse oppgavene kan være noe varierte, da familiens medlemmer har en ufrisert kreativitet.

Jeg kan tilby et levende arbeidsmiljø med stadig repeterende oppgaver, dyp takknemlighet i form av en klem om dagen, og, sist men ikke minst, full oversikt over småbåthavna.

En helt vanlig dag i veikrokjøkkenet...

Søknadsskjema med CV og klutpreferanser leveres i kommentarfeltet under. Stillingen er foreløpig vakant, og oppgavene står i kø.

Gode dager :)

Nå har jeg ikke fortalt hvor hyggelig det var i selskapet, og hvor godt det er å ha søsken med ballett hjemme.

Og det kommer jeg faktisk ikke til å gjøre, heller! For det er så vanskelig å beskrive, at jeg gir bare opp i utgangspunktet.

Slappfisk, det er vel det jeg er 😛

Men jeg kan jo si så mye som at klokka ble halv to i natt før jeg kjørte hjem. SÅ trivelig var det IHVERTFALL!

Men i morgen er det ned på verdens kalde gulv, med tur til Tromsø for MR, og uka full av greier.

Fest :)

Må vel ballansere dette, og fortelle om en nydelig dag i går 🙂

Etter alle de kjipe forberedelsene var det morsomt å stå opp pg kle finstasen på ungene og  gå i tog sammen med dem 🙂

Ungene ble en staselig prins, en yndig prinsesse, og en tøff(om enn noe sur, han er alltid det på 17. Mai) prematurtenåring.

Vi nedprioriterte kirkebesøket i går, men kommer tilbake til det neste år.

Toget var kjempefint 🙂 Langt, med flott musikk til alle. Og i et tempo som alle kunne kose seg i. Noen Hippet andre Hurraet, og tilsammen ble det morsomt 😀

Og så var det familie <3 resten av dagen. Pizza hos Mamma og pappa. Unger som overnattet der.

I dag er det bursdagsfeiring i Faderhuset. Jevika, som vi sier.  Pappas 60-årsdag skal feires.

Så dere ser, ingen tanker herifra foreløpig, bare fest og full fart 🙂 Og det er jo greit 🙂

Takk

I kveld er jeg i takknemlighet.

Jeg har fått kjenne fellesskap i Jesus der jeg minst ventet det.

Opplevelsen av nærværet var sterk.

Jeg kunne skrevet mye om bønn, nåde og tro, men jeg velger å holde det tett til hjertet, imens jeg inkluderer dere lesere i bønnen, og setter dere under Guds klare, velgjørende lys.

I Jesu navn. Og dere må gjerne be bønnen sammen med meg 😉

Takk, store Gud 🙂

Hellig jord?

Jeg skriver om sansing for tiden. Men hva er nå det?

Ukristelig?

Ærlig talt så tror jeg at Jesus og gjengen hadde mange flere slike «ting» enn vi har.

Hvorfor skulle Jesus absolutt ut i ørkenen når han skulle be?

Hvorfor fastet han når han bad?

Hva var det med fotvasken? Er ikke den sanselig? Spør en «sanser» om føtter, så tør du ikke engang å høre svaret 😛 Øhø…

Duftende salve over hodet ble sett på som styrke til å imøtegå det ytterste mørke(!).

Og måltidet ble også en «greie». Det ytterst timelige ble åndelig.

Ja. Jeg sanser med freidig mot, og vet at jeg ennå har mye å lære.

Gud er stor.

Det Vakre

Skjønne Juliana la ut noen linker på FB i dag.

Og tusen takk for det!

Jeg hadde glemt Det Vakres makt over meg!

Balsam for sjelen, det er det det er.

Nå har jo ikke alle de samme preferansene for «vakkert», men er der bare litt lik meg, så kan jeg anbefale disse…

http://www.youtube.com/watch?v=AzQTeCn5HBg&feature=share

http://www.youtube.com/watch?v=FUZui0ojYCs&feature=share

og denne:http://www.youtube.com/watch?v=VWPACef2_eY&feature=share

Aleksander

Typisk.

Når jeg skriver noe, så begynner virkeligheten å argumentere med meg.

I går skrev jeg om sportens uutholdelighet, og i dag får vi melding om at Aleksander Dale Oen er gått bort. Bare 25 eller 26(NRK klarte ikke å bestemme seg :P) år gammel. Og jeg finner meg selv gråtende over denne mannen jeg ikke kjente.

Etter 22. Juli skapte han et felles, sterkt øyeblikk for oss nordmenn.

Han fortalte om det på Skavlan, og klarte å vinne min sympati, beundring, eller hva det nå er.

Kan noen forklare dette for meg, mine tårer, for eksempel? For det kan ikke jeg.

Til Aleksanders minne.

 

Pappa

TV.

«Litt av ett liv».

Bjarne Brøndbo er hedersgjest, og familien er «på teppet». Temaet er å vokse opp med Bjarne, en mann som ble stjerne og mye borte.

En av ungene sang en sang om å ønske at pappaen var der, gjennom hverdager og milepæler. Bjarne gråter, og jeg kjenner at det griper.

For jeg har også savnet pappaen min.

Han var vel alltid den som rørte hjertet mitt.

Den jeg ønsket å glede, gjøre stolt, og rett og slett være sammen med. Jeg var ei pappajente, rett og slett.

Men han måtte alltid jobbe. På farfar sin fraktbåt, i mekanisk verksted, på huset vi bygde, og i gruvebedriften han var med på fra starten av.

Jeg husker arbeidsklær, og lukter av arbeid.

Mamma var sterk og fikset det meste, men jeg tror at jeg husker at hun også savnet ham. Jeg husker at stemmen skalv når hun snakket om at han skulle «komme på besøk» til helgen.

Mitt pappasavn er blant de sikreste av mine «gråt-triggere» den dag i dag.

Fedre vet ikke hvor mye de betyr for sine barn.

Ikke bare er de viktige i hverdagen, men tilstedeværelsen i barndommen er viktig i hele resten av barnets liv. Ikke bare den fysiske, men også den mellommenneskelige tilstedeværelsen.

En far er en gutts store helt og forbilde, og ei jentes første, store kjærlighet, som setter standarden for hennes senere opplevelser av seg selv og kjærligheten.

Og det er ikke småtteri!

Pappa, jeg er glad i deg.

 

Tur

Har gått en fantastisk tur sammen med to venninner, Mia og Margareth.

Vi gikk min barndoms fjæratur <3.

Variert og utfordrende 🙂

Såpass utfordrende at vi slapp å prate om så mye, og tenking, ja den forlot vi hjemme 😀

Deilig!

Nå er kroppen mør, men den klarte det! Hipp hurra 🙂

Margareth <3 Jeg glemte å ta noe særlig med bilder. Var for opptatt med å nyte... Men her ser dere altså lyset, og ut ifra påkledning, temperatur. Legg forøvrig merke til sneen, i siste halvdel av April...