Typisk.

Når jeg skriver noe, så begynner virkeligheten å argumentere med meg.

I går skrev jeg om sportens uutholdelighet, og i dag får vi melding om at Aleksander Dale Oen er gått bort. Bare 25 eller 26(NRK klarte ikke å bestemme seg :P) år gammel. Og jeg finner meg selv gråtende over denne mannen jeg ikke kjente.

Etter 22. Juli skapte han et felles, sterkt øyeblikk for oss nordmenn.

Han fortalte om det på Skavlan, og klarte å vinne min sympati, beundring, eller hva det nå er.

Kan noen forklare dette for meg, mine tårer, for eksempel? For det kan ikke jeg.

Til Aleksanders minne.