Å være større

Vi alle behøver noen som kan være større enn oss.

Noen som fortsatt puster dypt og rolig, når vi selv hikster.

En trygg arm rundt skuldrene når verden føles kald.

Hjelp til å slutte å krangle når saken ikke lengre er viktigere enn å holde sammen.

En stemme som sier at «det kommer til å ordne seg», så trygt at man tror på det.

Tør man å be om at noen til og med er så store at de glemmer seg selv et øyeblikk, og ser saken fra ditt perspektiv?

Noen som ser.

Og hører.

Og tar kontrollen. Til man selv er klar til å styre skuta si igjen.

 

Det tror jeg vi alle behøver innimellom. Eller oftere.

Enten vi er barn eller voksne.

 

Har vi noen?

Er vi denne «noen» for dem vi skulle være det for?

Om forventninger.

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Om å like Gud, eller ikke.

Jeg snakket med ei i dag. Hun er visst ikke helt overbevist av disse Gud-greiene mine.

Jeg husker ikke hva jeg sa, men hun svarer meg med at «Men… da er jo ikke Gud så perfekt, da!»

Og det kan du muligens si. Men vet dere hva? DET BETYR INGEN TING!

For Gud er Gud. Han er suveren, og vi trenger ikke å like Ham.

Han er seg selv, samme hva vi synes. Han er seg selv, samme hvem vi tror at han er, eller hva vi føler i øyeblikket.

Så kan bare vi små, synsende, og følende mennesker gjøre så godt vi kan for å fatte bare en flik av høyden, lengden og dybden og bredden av denne mektige gåten, så vil Han vise seg for oss, litt og litt.

Om vi ikke velger å tro at vi kan forme Ham i vårt eget bilde. Da vil vi aldri finne ham. Det eneste vi da finner er et grusomt oppblåst selvbilde. Med fæle sprekker. Tror jeg.

Yupp! Jeg kan godt krangle med Gud. Jeg kan godt mislike Bibelens ord om homofili. Jeg kan undre meg kraftig over Jesus sine ord om at han er den ENESTE, når så mange generasjoner rundtomkring på kloden ikke engang har hørt om Ham! Og sist men ikke minst: Han visste hva som ville skje, men likevel så plantet han det forømrade treet MIDT i hagen, og lot oss velge selv om vi ville smake. Det MÅTTE jo gå galt en gang.

Men det spiller fortsatt ingen rolle. Han er som Han er, og har vært fra evighet av. Fra den evigheten har Han antakelig et annet perspektiv på ting, også, enn det jeg med mine enkelt tellbare år. Kanskje Han til og med ser lengre enn til Håfjellet, Rånkjeipen og Narvik?

Jeg velger å tro det. Jeg velger å lete etter den fliken Han, hvem Han nå enn er, vil vise meg. Og sist, men ikke minst, jeg velger å ta imot nåden og kjærligheten.

Fra en Far som elsker sin datter.

Å leve i nuet

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Salme 28

Dagens bibelord

Salme 28,6-9
6 Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!

 7 Herren er mitt vern og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

 8 Herren er et vern for sitt folk,
en tilflukt som berger den han har salvet.

 9 Frels ditt folk og velsign din eiendom!
Vær du deres hyrde
og bær dem alltid!

Påskemorgen slukker sorgen!

Jesus lever!

Har vi forstått dette?

Langfredagens smerte er over.

Døden er overvunnet, en gang for alle.

All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.

Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.

Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.

Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!

Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.

Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?

Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Ja, kjære venner, Jesus lever!

Og her kommer denne dagens musikk 🙂

Langfredag lyseblå.

Det er langfredag ettermiddag, og jeg sover visst.

Jeg pleier å tilbringe langfredagen i dyp ærbødighet til det som skjedde på denne dagen.

Jeg har vel enda ærbødigheten igjen, men i dag klarer jeg ikke å ta det inn over meg.

Jeg får, som dere vet, bibelvers på mail hver dag, og i dag fik jeg Lukas sin lidelsesberetning(Luk. 22:39 osv.), og jeg klarer ikke å lese den.

Det gjør for vondt.

Jeg ramlet over denne http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10967859 , og ser mannen som går i smerte, og tenker at det hadde ikke jeg klart, siden jeg har vondt i magen(!!!!).

Jeg kommer meg ikke engang på samling(i bedehus), fordi jeg har vondt i magen!

Og jeg har ikke veldig vondt i magen, bare en skikkelig irriterende mageknip.

Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til Langfredagen?

Jeg hørte en gang om en far som pleide å ta med seg familien sin ut og plukke stein hele langfredagen. Hva tenker vi om det?

Ærlig talt, folkens. Nå trenger jeg deres tanker på dette. Kan vi ha en liten samtale i kommentarfeltet her, for en gangs skyld?

Er det tjenlig å uhemmet nyte livet og spise kvikklunsj og appelsiner på Langfredagen? Hva gjør dere?

Klem

Vi er blitt et samfunn som klemmer.

I de utroligste settinger. Er det bra? Alle trenger jo en klem iblandt…

Vi har vel alle kjent på forskjellige reaksjoner både hos seg selv og hos andre.

Noen ganger kan en klem være gull verdt. Si mer enn tusen ord. Andre ganger føles det påtrengende. Noen ganger kan du gi en klem, kanskje til og med ektefølt, men oppleve at mottaker helst ville vært den foruten…

Jeg tror det inngår i vår forskjellighet. Noen liker klemmer, andre klemmer kun sine nærmeste, og kun i spesielle situasjoner.

Jeg selv er vel en mellomting. Kjenner at jeg blir mer og mer reservert med årene… Jeg kjenner det spesielt i møte med mine Afrikanske venninner. De varme, nydelige hjertene uttrykker seg i mye klemming. Jeg setter stor pris på dem, men kjenner fort at nå må det vel være måte på 😛

Så hvordan skal vi forholde oss til denne forskjelligheten? Etablere regler? Jeg snakket med noen om dette, en klemmer, og hun gikk fort i forsvar, og kom med en situasjon der en ektefølt klem hadde falt på steingrunn, for hun måtte jo få lov, hun MENTE det jo!

Jeg tror ihvertfall ikke at vi skal gå i skyttergravene. Og si at klemmerne eller privaterne har «rett» og de andre må skjerpe seg. Jeg tror dette er noe vi må bruke våre antenner på, og kjenne på fra situasjon til situasjon. Respektere hverandres uttrykksmåte, og tilpasse oss.

Men vi må ihvertfall ikke komme dit at klemmer er plikt og takt og tone i situasjoner utenom nær familie. Eller hva sier dere?