Å leve i nuet

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Om å svømme utover

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Sol!

Vi har godvær i nordnorge 🙂

Alle rekorder slås. Mellom femogtyve og tredve grader i skyggen, skyfritt, og nesten ikke vind, og det har vart lenge! I Mai! Ungene gikk rett fra stillongsen til shortsen 😀

Og matpakkesmøreren har tatt ferie.

Det tok sin tid før godværet fikk nådd inn til den innerste hjerterota mi, men det har det altså gjort.

Jeg går bare her og takker.

Takker for godværet, for gresset jeg går på, det stikker litt, siden vi ikke er veldig ivrige hagefolk.

Jeg takker for stranda jeg har tilgang til, ja, det er faktisk flere av dem! Og i morgen tenkte vi oss til Revelsøy igjen <3 Den har til og med strand! Men det er sikkert iskaldt i vannet. UH!

Vennene er jeg veldig takknemlig for! Jeg har ikke så mange av dem, og alt er ikke ukomplisert, men i sommervarmen smelter det vanskelige bort, og nye bånd knyttes raskt når man møtes i bikini. Ingen hemmeligheter, liksom 😛

Og ungene, såklart. De er en konstant kilde til glede(og litt frustrasjon) :). Jeg takker for at de er friske og glade, og for at de er så forskjellige og så fiiiine. Dem kunne jeg snakket om i det uendelige. Og hva hadde vel strandlivet vært uten dem? Kjedelig!

Nabodamas lykke er vel ikke så vanlig å takke for, men jeg gjør det nå likevel. Hun har noe fint, men så er hun jammen bra fin selv også, da. Mor til tre små barn, pen, blid, og rolig. Og så er hun lærer. Jeg tror til og med hun er en flink lærer :D. Ja, jeg vet. Hun høres ikke helt sann ut, men så er det også mulig at jeg har hatt besøk av en fantasivenn i ettermiddag. Man vet aldri 😉

Solkrem som spray, den sier seg vel selv. Solkremsmøring er noe kliss!

Friskt vann fra kranen, det er det lett å glemme, men vi vet hvor heldige vi er, innerst inne. Tenk, vi BADER i drikkevann! *sender en rask bønn for dem som mangler vann*

Og sånn går no dagan. Ingen jeg møter skal føle seg trygg for en takk eller en hemmelig velsignelse 😉

Ser at dette ser noe prektig ut, men det er det ikke. Lang ifra! Jeg er jo så utrolig heldig :D. Og så har jeg oppdaget at det gjør meg godt å takke. Det er rett og slett noe jeg tjener på selv :).

Og når det handler om å gi Gud æren for hans storhet, så kan det vel ikke skade?

Takk, kjære leser, for at du har lest enda en lang tekst, fra lille meg 🙂

Kroppsvæsker og vennskap

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Stillhet

Jeg slår av TV´en.

silence

Det blir stille. Brølende stille.

Først deilig, så skummelt.

Silence

Klarer man å holde ut det skumle, ekle, tidssløsende og intime bare ei lita stund, eller litt lengre, det kommer an på hvor hard du trenger det, så kommer belønningen.

Silence

Da blir hodet også stille. Pusten blir dypere, og du får kontakt.

Artist Loui Jover; Drawing, "silence"

Kontakt? Med hvem? Først med deg selv. Så kanskje med din skaper. Eller kanskje Han endelig når igjennom til deg, med noe han lenge har villet si?

Exquisite solitude

Tør du det? Har du egentlig lyst til å være sammen med deg selv? Det er ikke alltid jeg heller har lyst til det. Å være sammen med meg selv, altså. Fy! For ei fislukt!

Og så tenker jeg noen ganger for mye. Det er et fryktelig skravvel der oppe.

Men i stillheten er tankene mine, og bare mine. Ingen tjener penger på dem, og ingen kan kreve dem. Ingen kan se dem, engang, så det hender de blir drømmerier. Men det må dere ikke si til noen. For jeg er ei voksen, fornuftig og delvis dyp dame, med begge beina på jorda.

dream....

Det er i bunn og grunn ganske fint å være sammen med meg. Flere skulle prøvd det :P.

Men siden jeg ikke kan være over alt alltid, så kan jeg anbefale noen andre å være sammen med. Deg selv, for eksempel 🙂 Er det lenge siden sist du var sammen med deg? Hva sa du til godt? Hvordan hadde du det? Ble dere gode venner?

Når man er sammen med seg selv, så lønner det seg å være snill mot seg selv, ellers blir det bare ukoselig. Sånn er det ihvertfall med meg, og jeg tror Gubben, som også er sammen med meg fra tid til annen, er enig i det.

Så. Oppsøk stillheten, og se hvem du finner.

chihuahua hiding behind curtain

Vi vil gjerne høre hvem du fant 🙂