Unevnelig

Jeg skal skrive den. Posten jeg i mange år har kjempet med meg selv for å unngå å skrive. Men kanskje tiden er moden nå?

Jeg vil fortelle om min vei fra å være læstadianer til å bare være en kristen.

Noen tror at jeg ikke lengre er læstadianer fordi jeg vil ha frihet til å leve som alle andre, og et komfortabelt liv. Kle meg som jeg vil, klippe håret som jeg vil, og la ungene gå på teater. Rett og slett leve et mer behagelig liv.

De har rett i én ting. Min vei ut av samlingshuset handlet om frihet. Frihet til å lese Bibelen uten å bli en opprører. Frihet til å tro med min egen tro, og ikke bare med predikantenes tro.

Jeg skal også fortelle hva det IKKE handlet om. Og det er komfort. Jeg gikk ut av samlingshuset en påske. Flere hundre mennesker var samlet i de fine lokalene, salmesangen var kraftig og trygg som den alltid har vært, venner fra hele livet mitt var der, og predikanten brukte sin bestefar-autoritet i talen sin, som igjen ble godkjent av alle de andre bestefedrene. Det burde være trygt. 

Jeg fant bilen min, og kjørte opp til pinsemenigheten Elim. Der brukte de INSTRUMENTER! Jeg måtte virkelig passe meg for å bli forført av musikken. Predikanten var en kvinne(!!!!) som i enkelte faser gikk i fistel når hun talte(Solfrid,  I love U, og du vet at jeg synes at du er modig når du taler på tross av det), og latteren satt tilsynelatende usømmelig løst i hele det lille lokalet med cirka 15 mennesker. Ikke særlig med autoritet i folkemengden heller, liksom 😉

Så satt jeg altså der, med skaut på hodet, og var redd for å bli forført av vrang lære. Jeg var nok et syn, og visste nok selv at jeg var en ubehagelig tordensky.

Hvorfor gikk jeg ikke bare tilbake dit jeg kom fra? Der alle vennene var, og alt var trygt?

Fordi jeg var helt desperat. Jeg var syk og sliten, en dårlig læstadianer, ei dårlig mor, ei dårlig kone, generelt ubrukelig, og lengtet etter Jesus. Jeg trengte ikke bare evangeliet en gang i uka, men jeg behøvde legedom, glede, Guds kjærlighet, sannhet, frihet til sannhet, fred, nærvær, nåde hver dag, velsignelse, jeg tørstet etter Guds rike. Inn i hele livet mitt.

Og Solfrid talte i fistel,  men hun åpnet Boka,  igjen og igjen, og viste meg nye ting. Provoserende ting, som Bibelen igjen og igjen bekreftet. Jeg måtte bare gi etter. Lengselen etter nåde og kjærlighet var rett og slett for stor til at jeg kunne avslå,  det sto jo der, svart på hvitt, i Boka med stor B, at jeg allerede VAR tilgitt. At det Jesus hadde gjort var nok. Jeg behøvde hverken å være enig eller leve pent,  jeg kunne bare ta imot. Jeg kunne til og med omfavne ALLE mine trossøsken, uten reservasjoner. De er jo kjøpt av Den Høyeste Gud, og deres tro er gaver fra Ham. Han skal selv føre dem frem,  bare de lener seg på Ham, og ingen andre. Og aller viktigst: min tro er en gave fra Gud, som mennesker ikke kan ta fra meg. Jesus har gjort det, og jeg har fått vite det, og tatt imot det.

Forandringene i mitt liv ble totale. Jeg fikk fred til å bli friskere, sterkere, 25 kilo lettere, jeg ble gladere, og mindre innkapslet i meg selv. Et helt nytt menneske.

Så kommer det som ikke er komfortabelt. Jeg har gått de unevnelige veiene. Jeg har møtt andre kirkesamfunn. Jeg til og med elsker andre utbrytere som mine søsken. TO ÅR gikk det fra min skriftefar brøt ut, til jeg turte å prate med ham igjen. Fordi jeg var redd for å bli forført. Det betyr at jeg forstår frykten hos dem som ikke sier det med rene ord, men som regner meg som uren. En fare for troen, er jeg blitt, for de som var mine nærmeste. For familie, barndomsvenner, voksne nære vennskap der latteren sitter løst, alle i forsamlingen. Det gjør vondt.

Jeg må alltid passe meg for å provosere. Eller si noe vi ikke er enige om. Og skulle jeg lekke litt Jesus-glede, og skylde på Ham, så blir det merkelig stille. Nærheten om det viktigste er rett og slett blitt borte. Også for dem. Og det er vondt for oss alle. Det gjør meg ekstra vondt å vite at de har det like vondt som meg. Men dere kan vite at jeg velsigner dere i det stille, og ber for dere når jeg kommer hjem. Hvis det kan hjelpe. Ellers kan dere bare glemme at dere leste det :/. Og noen av dere er helt fantastiske til å ta kontakt med meg. På tross av alt. Det setter jeg pris på 😉

Hvor mange ganger jeg har gått med knute i magen, skyldfølelse, ensomhet, rett og slett angst, på grunn av denne smerten, har jeg ikke tall på. Hvor mange tårer jeg har grått på ganggolvet vet mannen jeg var gift med litt om, og Gud alt om.

Det har langt fra vært noen komfortabel reise. Bare en helt nødvendig en, som jeg takker hele den store Gud for.

For jeg kan bare ikke gå tilbake. Jeg har smakt at Herren er god. Jeg har spist av Hans Ord, og det smakte søtt. Ordet ble kjøtt, og bor i dag iblant oss, som vi synger i jula. Han lever, som vi synger i påsken, og Han virker i oss i kraft, som pinsen har latt også meg erfare.

Takk, kjære Jesus. Du er nok for meg. 

 

 

Vi lever da tross alt i 2015

Kommentaren falt så lett, da jeg avslørte at jeg har en datamaskin som ikke riktig fungerer helt. Jeg, med min fattigslige datamaskin, passet ikke inn i det perfekte livet hans. Vi lever da tross alt i 2015.

Skulle tro at han ikke visste at de innebygde skapene i huset vårt er fra 1970.

Skulle tro at han trodde at vi gjorde det med vilje, å ha dårligere råd enn han selv har.

Skulle tro han ikke visste hvor mye jeg begjærer alt jordisk gods, og nye sommergardiner og nytt gulvteppe og en maler og en snekker og høytrykksspyler og campingvogn, men er nødt til å nøye meg.

Å nøye meg, ja. Det gjør jeg i perioder. Eller, på det verste, gremmer meg.

I andre perioder, som er bedre, så takker jeg for det jeg har. Jeg takker for at jeg har en datamaskin og et hus og klesskap og garderobehylle og dusj. Det er just ikke alle, selv i 2015, som har så mye!

Da blir dagene lysere, og den tomme pengeboka blir lettere å bære.

Men man kan kanskje ikke forvente at vennene, som er så godt vante i sin egen stue, skal nedverdige seg til å trå inn i så små kår som vi lever i?

Noen av vennene er store, og bryr seg ikke døyten om at de nesten står i dusjen når de vasker hendene på badet vårt. Det er uendelig godt. Da føles de som venner.

Da kan jeg fortsette på takkevisa mi i fred og ro, uten hverken skam og skyld for det som kontoen ikke strekker til for. Da trenger jeg ikke å handle golvteppe på kreditt for å leve i 2015.

Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.

Kveldslys

Pledd over skuldrene.

Dyner av knasende løv over den frysende bakken.

Et flortynt teppe av snø oppover veien. Viser at ingen har gått der på ei stund.

Ønsker velkommen.

Lette, rosa dotter over himmelen, som ender opp i et creschendo av oransje og fiolett i vest.

Nakne, mørke fjell, rødmer,

og håper de ikke blir helt påkledd riktig ennå.

Vannet er nesten helt rolig, gir den gylne tanga en varsom bevegelse.

Mon tro om det vet at det snart skal fråde igjen?

 

Det er høst.

Og i natt skal vi danse, nordlyset og jeg.

Å være større

Vi alle behøver noen som kan være større enn oss.

Noen som fortsatt puster dypt og rolig, når vi selv hikster.

En trygg arm rundt skuldrene når verden føles kald.

Hjelp til å slutte å krangle når saken ikke lengre er viktigere enn å holde sammen.

En stemme som sier at «det kommer til å ordne seg», så trygt at man tror på det.

Tør man å be om at noen til og med er så store at de glemmer seg selv et øyeblikk, og ser saken fra ditt perspektiv?

Noen som ser.

Og hører.

Og tar kontrollen. Til man selv er klar til å styre skuta si igjen.

 

Det tror jeg vi alle behøver innimellom. Eller oftere.

Enten vi er barn eller voksne.

 

Har vi noen?

Er vi denne «noen» for dem vi skulle være det for?

Å flyte på nåde

Svømme»stevne».

Jeg hadde gruet meg, fordi generalprøven med elevene mine ikke fungerte. Alle, til og med de mest trofaste ungene, hadde sine egne prosjekter, som krasjet med mine. Jeg hadde kun amøber i vannet den dagen.

Amøbe. «En amøbe er en protozo, et encellet dyr, uten fast kroppsform», Wikipedia.

Jeg gruet meg så ille at jeg angret på at jeg sto på for å inkludere alle i avslutningen, og dermed måtte til pers selv.

«Dette skulle jo liksom være gøy», tenkte jeg, og var fortvilet. Og «vi skulle jo ha noen resultater å vise til», tenkte jeg, og var skamfull fordi jeg trodde jeg hadde sviktet som instruktør.

Jeg hadde faktisk talt angst, og jeg endte opp som jeg pleier når livet er for stort, med å be. Ikke fordi jeg tenkte på å gjøre det, men fordi bønnen tok meg med. Og når sant skal sies, så har jeg vel ikke så mange andre strategier :P. Eller jo, jeg snakket litt med søs også, hun er også svømmeinstruktør.

Roen kom. Jeg fikk «gå med Herren». Nye program ble både laget og mistet, og vi gjennomførte, med glans!

 

Dette er linjeholdning. Noen som ser forskjellen? (bilde fra en annen svømmeklubb)

Til og med foreldrene gnistret som publikum! Jeg fikk dem med meg på applaus etter applaus, uten å ha planlagt noe som helst samspill med dem!

Ungene som pleier å synke, de fløt, og det samme gjorde jeg.

Og her er jeg fortsatt. Flytende på suksessen.

Det er sikkert bare fordi jeg er så stolt av både egne barn og elever, og hele svømmeklubben, at jeg er helt oppblåst.

Dere ser meg for dere, som en ballong på vannflata,

-plinge våken, midt i natta.

Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

Male hus

Jeg ligger i senga.

Tenker at «i dag skal jeg male litt på huset vårt.»

Går i dusjen. Lurer på om vi har stige.

Går ut av dusjen. Gidder ikke tørke meg, siden formen er noe dårlig. Men finner et håndkle å tulle rundt «templet», og går og lufter maletankene med Veimat-gemalen.

Joda. Vi blir enige om hvordan det skal gjøres.

Jeg er bare litt tung i kroppen. Finner senga.

Tenker at jeg kjører og kjøper stige, må huske latekshansker. Ser for meg at jeg finner plankebiter i krypkjellern for å stabilisere stigen. I tankene ber jeg gubben om å slå inn spiker for at det ikke skal skli. Han synes(fortsatt i mine tanker) at det er en dårlig idé, så vi finner på noe annet.

«Au, luftveiene mine»

Jeg tankevandrer meg i verkstedet i kjelleren for å finne malingspannet. Og et tomt spann eller en boks for å slippe å drasse ti-literen opp stigen. White-sprite og papir må også med.

«Hva er det jeg driver med? Jeg ligger jo fortsatt i senga! Men det er så tungt å puuuuste!»

Jeg begynner vel nederst på det nye treverket. Høyre side. Så jeg får vent meg til høyden før jeg skal opp på ni meter(!!!!). Sååååå kommer drømmen. Den tykke, kremete, deilige beisen, i den tvilsomme, men nære og lune gråbeige fargen jeg valgte i vinter.

Jeg smører på de brede bordene. Bord for bord. Skjelver litt i høyden. Tviler på fargen, elsker fargen, tviler igjen, og tenker at «jaja, jeg ligger jo fortsatt i senga, når skal jeg egentlig få dette gjort?».

Omtrent her ryker illusjonen, og trøsten må være at jeg i det minste fikk blogget litt. Tror dere jeg får gjort noe i virkeligheten i dag?

Synes jeg hører husarbeidet hviske i det fjerne, men DA er svaret klart:Jeg er syk!

 

 

Frost

Og dagene går.

Fort som fy.

Vinteren tar sitt forhåpentligvis siste krampegrep om kropp og sinn.

Leksehjelp og husarbeid, foreldremøter og små arrangementer her og der som alle trenger et kakefat eller et smørbrødfat eller to. Eller i det minste litt hukommelse.

Og frosten. Den fryser meg stiv som en pinne. Og setter alle alarmene til ringing. Og når alarmene uler, så fungerer ikke det daglige. Som for eksempel hukommelse. Og store og små beslutninger.

Hva skal vi ha til middag i dag? Når skal vi feire minstemanns bursdag? Har jeg husket å vaske badetøy og håndklær til om en halvtime? Når får jeg forresten besøkt min bestemor? Når har HUN tid?

Sånne småting blir store uoverkommelige fjell nå om dagen. Og ting går galt.

Jeg kommer for sent til det meste, og ungene drar på skolen uten å ha gjort lekser. Vennenes planer går i vasken, og ingen får de beskjedene de skulle hatt.

Alle sier at de er glemske, og ingen vil høre på hvor glemsk jeg er, men DETTE ER ILLE.

Når kan egentlig en mor melde seg ut? Aldri. Så da er det bare å henge på.

Er det noe annet man kan kutte vekk? Jo, jeg var jo enig om at for å være mor, så BEHØVER jeg disse andre tingene. De er vitaminene eller hvadetnåer som holder meg gående, i den grad jeg går.

Eller snubler avgårde, med alarmen ringende i ørene, og store, farlige deadliner truende i glemselståka, og med familiens ve og vel som målet for hverdagen.

Uten å glemme Det Store Målet. Skal skrive en bloggpost til, om det.

Men nå nærmer klokka seg halv seks en torsdag ettermiddag, den første rolige ettermiddagen denne uka, og -hva SKAL vi ha til middag?????? Vi har kjøttdeig…

 

Beina mine

Jeg elsker beina mine.

Jeg elsker hvordan de tar meg fra sted til sted.

Jeg elsker de gode skoene mine, som helst vil løpe.

Jeg elsker at det blir fest hver gang jeg skal gå rundt huset og til bilen.

Jeg elsker utholdenheten beina mine viser på en fjelltur jeg ikke tror jeg skal klare.

Jeg elsker at jeg skriver denne bloggen! For denne kjærligheten har jeg aldri før hatt! Kanskje som barn, det husker jeg ikke, men allerede som tenåring ble jeg syk, og beina begynte å forhandle seg til færre skritt.

Siden da har de gjort mye vondt, beina mine, og vi har vært dårlige venner.

Fortsatt er de ikke så glad i kjøkkengolvet. De blir fort leie, akkurat som resten av meg, og krangler. Det er et problem.

Men, kjære bein, NÅ elsker jeg dere, og sammen skal vi finne ut av det 🙂

Kjedelige unnskyldninger

Og hvor ble så rutinene av?

Det lurte jeg også på :/

Jeg er proppfull av unnskyldninger.

Jeg var på butikken i går og møtte et høyst forstyrrende menneske, så forstyrrende at jeg fikk vondt i magen resten av dagen.

Og man kan vel ikke lage ukeplan når man har vondt i magen?

Og så kom minsten inn i senga mi i natt. Så i dag er jeg trøtt og har vondt over alt.

Man kan vel heller ikke lage ukeplan når man er trøtt og har vondt overalt?

Og sånn går no dagan.

Akkurat de samme unnskyldningene vil melde seg hvis jeg noen ganger får en ukeplan å følge.

Noe kommer alltids i veien for det kjedelige. Jeg får faktisk både vondt og mere til av det som er kjedelig. Det tror jeg jammen jeg skulle kunne bevise klinisk!

Det er nok i utgangspunktet en sunn mekanisme. Det kan nok hjelpe mot å kaste bort livet sitt på det meningsløse.

Men det er jammen også en hemsko. For livet ER kjedelig. Også.

 

Rutiner

Høsten skal være tiden for rutiner.

Tiden med barn skal være tiden for rutiner.

Å skape et hjem krever også rutiner.

Jeg er der. Over det hele.

Utenom i rutinene. D-e-t  e-r  s-å  k-j-e-d-e-l-i-g!

Det er visst mitt livs refreng, det der. Å kjempe mot rutinene, når de egentlig skulle vært mine venner.

Joda, jeg vasker hendene når jeg har vært på toalettet, og jeg setter i oppvaskmaskinen uten å tenke, og jeg spiser frokost hver dag. Men det er liksom også alt!

Jeg klarer liksom bare ikke å få den fulle forståelsen av hvilke rutiner som ville vært gode for oss, uten at de ville føltes som tvangstanker og rigide mønster!

Er det flere som kjenner på det der? Frykten for rutinene. Frykten for å forsvinne inn i kjedeligheter. Frykten for å bli bundet på hender og føtter av uvesentligheter.

Oi! Der skrev jeg noe. Frykt! Frykt kan jeg ikke være meg bekjent av. Det var jeg jo enig om…

*rynke på nesen*

OK. Da vet vi det. Og det er bare en ting å gjøre. Face frykten!!!!!

Siri skal faktisk sette seg ned den dag i dag og skrive et forslag til en ukeplan for seg selv.

MEN! Den skal også inneholde de gode tingene. Trening, venninner, TV-tid, bønn, hva mer kan man trenge?

OOoooooo….!!!!! Som frykten herjer!

Dere skal få høre hvordan dette går 😀

Våt matpakke

Ja fisj! Ekle greier!

Veimat-pakkeren deres er altså begynt med vann. MYE vann. Litervis! Vann over hodet, og vel så det!

Så da er det jo bra at jeg kan svømme, siden jeg er svømmeinstruktør for andre, tenker jeg 😉

For det er nemlig det som er den nye hobbyen 🙂

I mai tok jeg noe motvillig et helgekurs for nye svømmeinstruktører, og jeg er sannelig i gang! Både i svømmeklubben, med barn, og i norskopplæringa, med voksne.

Jeg har til og med begynt et eget kurs for damer, som de som absolutt ikke kan være sammen med menn uten en betydelig mengde klær 🙂 Visste dere forresten at det finnes egne badedrakter til muslimske kvinner? Burkini heter den, og ser ca sånn ut. Jeg anbefaler mine elever å skaffe seg en 🙂

Engasjementet mitt i svømmeklubben er lett å forklare. Jeg vil at mine barn skal ha fritidsaktiviteter som passer dem, og jeg tenker at svømming kan være en sånn aktivitet. Og skulle det bli noen svømmeklubb, så var det bare å gå i gang.

Vi er foreløpig ikke ei sjel mer enn vi behøver å være, så det er bare å melde seg, den som vil være med 😀 (du verden, jeg skulle tatt betalt for annonseringen her inne :P)

Men det som er utenom, i norskopplæringen, har jeg lurt litt på. Penger får jeg ihvertfall ikke. Ikke engang så mye at det dekker de haugevis av barberhøvlene jeg forbruker nå for tiden :P. Skar meg forresten skikkelig i morges, masse blod og klisj, måtte undervise fra kanten 🙁 .

Er jeg virkelig så altruistisk at jeg stiller opp på fritida mi(høhø, når er jeg egentlig på jobb?) kun for andres skyld?

Nånei. Så vakker er man visst ikke.

Det viser seg at jeg har flere motiver. Det ene av dem er at jeg rett og slett har behov for å like meg selv.

Jeg har vært så heldig å få lære «faget» av den beste på området, så jeg er trygg på det jeg gjør. Og jeg liker at jeg bruker kompetansen kreativt og til beste for dem som trenger det. Jeg liker dama som står på bassengkanten i badedrakt og sjefer over muslimske unggutter, like mye som jeg liker dama som lærer mora deres å ha det gøy i vannet. Jeg liker at jeg kanskje redder liv.

Jeg rett og slett liker meg selv i cirka to timer hver uke. Og det er jammen ikke lite! Og så så godt det er! Det er nesten så man kan bli litt beruset av det! Er det kanskje litt usunt? Jaja. Jeg unner meg det. Foreløpig.

 

Når liker du deg selv?

 

Plask 😀

Høstkveld

Nå skal jeg ikke skryte.

Jeg skal ikke fortelle hverken om fjellturer eller vekttap. Det ville vært sant, men sånn skryting er så kvalmt 😛

Jeg skal heller fortelle om turen i kveld.

Om å gå rundt i Ballangen en kveld midt i september, og få det for varmt.

Om å gå rundt og se på at TVen sto på i de fleste stuene, selv om kvelden ute var direkte vakker. *føle seg smart*

Om å med vilje tro at den svære rufsehunden sa «mjau», fordi det var en morsom idé.

Om å «bryte»seg inn i venninna sitt uferdige hus, og se hvor fint det blir. Men ærlig talt! De kunne godt montert kjellertrapp, så vi fikk sett den oransje veggen i kjellern, også! Hundans stiger, de er jo så skumle…

Om å komme seg tilbake til huset, for å sitte en time på trappa, og finne ut hva som EGENTLIG plager bestevenninna si.

Høst med små gleder, vær velkommen 😀

Å leve i nuet

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Mat og fellesskap

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Vindmøller og rottegift

Om å styre verden med følelsene sine.

Det er lett å si at «Han var uforskammet, så da må jeg bli sint».

Men må du egentlig det?

Og hvor lenge har du tenkt å være sint?

Folk er uforskammet. Noen ganger ved uhell, andre ganger fordi de er egoistiske, men veldig ofte fordi de er egosentriske*. Kun i få tilfeller handler det om ønsket om å skade.

*egosentrisk: I sentrum av sitt eget liv. Ofte så inntullet i egne forsvarsmekanismer, egen frykt og usikkerhet, og egne prestasjonskrav, at de ikke vet hvordan de skal komme seg ut derifra.

Selv har jeg en svakhet for denne, «ungene gjør ikke som jeg sier, så da blir jeg sur».

Må jeg bli sur når ungene ikke hører på meg?

Ungenes oppgave er å finne ut av ting. Finne seg et så godt liv som mulig. Og da er det jo bra at de ikke aksepterer å bli noens slaver? Ungene skal løsrives fra meg. Da må de lære seg ferdigheter, ja, men det er også deres jobb å stole på sine egne beslutninger, og ikke følge mine ordrer.

Både uforskammede voksne og ulydige unger er som vindmøller. De vil alltid være der. De er urokkelige, og kommer tilbake igjen og igjen, kanskje spesielt når det stormer.

Så kan vi bli sinte eller sure. Pøse på med rottegift.

Er det noen som har forsøkt det? Å drepe vindmøller med rottegift?

Det kan høres banalt ut, fordi vi vet jo at det ikke nytter. Men vi gjør det likevel. Og neste gang vi er der, så legger vi ut enda litt mer. Før eller siden så vil vi få det i oss.

Spesielt hvis vi er der ofte. Hvis vi ofte er ved vindmøllen, eller har mange vindmøller vi forgifter.

Og hvem blir da forgiftet?

Selv har jeg liten toleranse for disse pesticidene. Jeg blir syk av dem. Både egen og andres rottegift.

Jeg kjenner litt på følelsen, og blir så matt at jeg nesten ikke klarer å skrive.

 

Så hva skal vi da gjøre med dem? Vindmøllene, de som prater for mye og feil, de ulydige ungene, og andre ting vi ikke kan akseptere?

Aller først må vi akseptere dem. Erkjenne at det er som det er, og at det ikke er som det er bare for å plage oss.

Andres adferd er heller ikke vårt ansvar. Tygg litt på den. Kanskje ble det allerede da plass til å snike seg under rotorslagene(heter det rotorslag på ei vindmølle?)?

Så får vi til slutt handle. Forlate samtalen så fredelig man kan, snakk folk rundt, avslør uvitenhet eller manglende perspektiv på en nøytral(yepp! jeg sa nøytral, og det må det minst være. Hyggelig, saklig, eller humoristisk er enda bedre. Poenget er å holde giftnivået nede) måte. Begrens barnas handlingsrom, eller gjør det attraktivt for barna å høre etter. Sørg for at de forstår at du mener det du sier, og akter å la dem selv ta konsekvenser, etter modenhet.

Husk aksept. Du skal ikke nødvendigvis tåle, men når du ser propellen, så kan du snike deg mellom, eller be Direktoratet for Natur og Forvaltning om å få den fjernet, om du må, men du får den neppe i trynet når du aksepterer den, og håndterer den.

Hvor er din vindmølle, hva kan ikke du akseptere?

Legger du ut arsenikk, i form av sinne, bitterhet, suring, hevn, eller aggressiv ignoranse? Hvor mye av den svelger du selv?

Og jada, jeg vet at dette er vanskelig. Hadde det vært enkelt, så hadde du akseptert og handlet for lenge siden, men hvor mye gift tåler du og dine?

Dør vindmøllene av den?

Tåteflaske

Jeg rydder i kjelleren.

Finner mye rart.

Pissoar, kakebokser og…-tåteflasker!

Minner fra barna jeg hadde, *takk*.

Hvor skal tåteflaskene, da?

JEG KOMMER ANTAKELIG IKKE TIL Å FÅ BRUK FOR DEM MER!

Joda, jeg visste det, men det gjør visst vondt likevel.

Gråte litt, og prøve å gi dem bort, så noen andre kan kaste dem.

For jeg klarer det ikke. Jeg prøvde, men det gikk ikke.

Det var forresten noen som ville ha pissoaret! 😀

Sol!

Vi har godvær i nordnorge 🙂

Alle rekorder slås. Mellom femogtyve og tredve grader i skyggen, skyfritt, og nesten ikke vind, og det har vart lenge! I Mai! Ungene gikk rett fra stillongsen til shortsen 😀

Og matpakkesmøreren har tatt ferie.

Det tok sin tid før godværet fikk nådd inn til den innerste hjerterota mi, men det har det altså gjort.

Jeg går bare her og takker.

Takker for godværet, for gresset jeg går på, det stikker litt, siden vi ikke er veldig ivrige hagefolk.

Jeg takker for stranda jeg har tilgang til, ja, det er faktisk flere av dem! Og i morgen tenkte vi oss til Revelsøy igjen <3 Den har til og med strand! Men det er sikkert iskaldt i vannet. UH!

Vennene er jeg veldig takknemlig for! Jeg har ikke så mange av dem, og alt er ikke ukomplisert, men i sommervarmen smelter det vanskelige bort, og nye bånd knyttes raskt når man møtes i bikini. Ingen hemmeligheter, liksom 😛

Og ungene, såklart. De er en konstant kilde til glede(og litt frustrasjon) :). Jeg takker for at de er friske og glade, og for at de er så forskjellige og så fiiiine. Dem kunne jeg snakket om i det uendelige. Og hva hadde vel strandlivet vært uten dem? Kjedelig!

Nabodamas lykke er vel ikke så vanlig å takke for, men jeg gjør det nå likevel. Hun har noe fint, men så er hun jammen bra fin selv også, da. Mor til tre små barn, pen, blid, og rolig. Og så er hun lærer. Jeg tror til og med hun er en flink lærer :D. Ja, jeg vet. Hun høres ikke helt sann ut, men så er det også mulig at jeg har hatt besøk av en fantasivenn i ettermiddag. Man vet aldri 😉

Solkrem som spray, den sier seg vel selv. Solkremsmøring er noe kliss!

Friskt vann fra kranen, det er det lett å glemme, men vi vet hvor heldige vi er, innerst inne. Tenk, vi BADER i drikkevann! *sender en rask bønn for dem som mangler vann*

Og sånn går no dagan. Ingen jeg møter skal føle seg trygg for en takk eller en hemmelig velsignelse 😉

Ser at dette ser noe prektig ut, men det er det ikke. Lang ifra! Jeg er jo så utrolig heldig :D. Og så har jeg oppdaget at det gjør meg godt å takke. Det er rett og slett noe jeg tjener på selv :).

Og når det handler om å gi Gud æren for hans storhet, så kan det vel ikke skade?

Takk, kjære leser, for at du har lest enda en lang tekst, fra lille meg 🙂

Kroppsvæsker og vennskap

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

En lengsel

Det er søndag, og jeg og ungene er hjemme fra samling.

Men lengselen kjennes godt.

Lengselen etter noe enkelt.

Jeg skal la en gammel, nesten glemt salme, få lov til å si det for meg.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, om Jesus og Hans ære, og om Hans kjærlighet.

Si meg det kun så simpelt, som barn på fire år, for jeg er syk og såret, og lite kun formår.

Si meg det klart og sindig, jeg fatter det så sent, Guds råd mot syndens våde, det frelsens under rent.

Si meg det mange ganger, jeg glemmer det så lett, Akk morgenduggen tørres når solen skinner rett.

Si meg det mildt og stille, med alvors dype røst, husk på jeg er en synder som Jesus har forløst.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, det budskap uten like om Jesu kjærlighet!

DET er det jeg lengter etter.

Historien bak denne salmen, samt en nyere versjon, fant jeg på en annen blogg. Det var litt fint 🙂 http://leifhaugen.trykker.com/2009/02/10/fortell-det-gamle-budskap/

 

Om å være under.

Jeg var på konferansetime med en av ungene i dag. Det var en skremmende opplevelse.

Ikke fordi det står så dårlig til med mitt barn. Han har både sine styrker og sine svakheter, akkurat som det skal være.

Det som skremte var mentaliteten og systemene.

De har et lappesystem. Gjør noen en overtredelse(glemming eller uro/frekkhet), så får de en lapp. Og får de tolv i året, så får de nedsatt karakter i orden/oppførsel.

Belønningssystemet de hadde var både kollektivt, alt for langsiktig, og hadde vist seg å være uforutsigbart, siden kosetimen hver fjerde uke lett kunne, og på fast basis ble, ofret, både for skolens time, og for en eneste overtredelse fra klassens side.

Ungene har altså ingen sjanse om å få slettet gammel gjeld, og belønningen er avhengig av «perfekt» adferd fra deres side, og selv da tillates det at den taes bort, både på lærers humør, og systematiske skolehappeninger.

Alt dette, og alt som ellers skjer i klassen, begrunnes med hvor hardt det blir senere i skolen, og hvor hardt samfunnet er.

Frykt for fremtiden.

Elevene skal liksom holdes litt under, så de må streve seg opp, for sånn er liksom livet.

Vi har alle på ett eller annet tidspunkt ligget under. Vært skyldig, hatt ei lita samling «lapper i kateteret». Eller? Føles det godt å ha lapper i kateteret? Presterer du bedre av at noen husker de gamle syndene dine?

Jeg kjenner en som trodde noe annet. Han visste faktisk noe annet. Han visste at når vi bare får lagt av oss det i fortiden som vi ikke er stolte av, så går vi videre med tom ryggsekk, rakere rygg, lette ben, syvmilsstøvler, nesten, og er kanskje til og med klare til å bære andre, fordi lappene føltes som stein i ryggsekken, og vi er glade at noen andre ville bære dem for oss.

I mitt liv har jeg Jesus. Han bærer mine steiner. Lappene mine blir med jevne mellomrom sunnrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Ungene våre må bære sine lapper. Ikke kan de sone på noe vis, og heller ikke kan de fortjene å få dem sunnrevet. De må vente helt til neste skoleår for å begynne med tom ryggsekk.

Den samme Jesus sier «Frykt ikke», men ber om gode gjerninger og et rettskaffent liv. Ja, Han ber oss om å leve livene våre med kjærlighet, barmhjertighet, tålmodighet, og medlidenhet, faktisk. Og får det, fordi vi slipper å være redde.

Mammahjertet blør, og samfunnsborgeren i meg ser en hel generasjon vokse opp med ryggsekkene fulle av steiner. Hva vil det bli av dem?

Kanskje kan skolen lære noe av dette? Kanskje er ikke frykt og skam eneste veien til anstendige, sterke, mennesker?

 

Salme 28

Dagens bibelord

Salme 28,6-9
6 Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!

 7 Herren er mitt vern og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

 8 Herren er et vern for sitt folk,
en tilflukt som berger den han har salvet.

 9 Frels ditt folk og velsign din eiendom!
Vær du deres hyrde
og bær dem alltid!

Stillhet

Jeg slår av TV´en.

silence

Det blir stille. Brølende stille.

Først deilig, så skummelt.

Silence

Klarer man å holde ut det skumle, ekle, tidssløsende og intime bare ei lita stund, eller litt lengre, det kommer an på hvor hard du trenger det, så kommer belønningen.

Silence

Da blir hodet også stille. Pusten blir dypere, og du får kontakt.

Artist Loui Jover; Drawing, "silence"

Kontakt? Med hvem? Først med deg selv. Så kanskje med din skaper. Eller kanskje Han endelig når igjennom til deg, med noe han lenge har villet si?

Exquisite solitude

Tør du det? Har du egentlig lyst til å være sammen med deg selv? Det er ikke alltid jeg heller har lyst til det. Å være sammen med meg selv, altså. Fy! For ei fislukt!

Og så tenker jeg noen ganger for mye. Det er et fryktelig skravvel der oppe.

Men i stillheten er tankene mine, og bare mine. Ingen tjener penger på dem, og ingen kan kreve dem. Ingen kan se dem, engang, så det hender de blir drømmerier. Men det må dere ikke si til noen. For jeg er ei voksen, fornuftig og delvis dyp dame, med begge beina på jorda.

dream....

Det er i bunn og grunn ganske fint å være sammen med meg. Flere skulle prøvd det :P.

Men siden jeg ikke kan være over alt alltid, så kan jeg anbefale noen andre å være sammen med. Deg selv, for eksempel 🙂 Er det lenge siden sist du var sammen med deg? Hva sa du til godt? Hvordan hadde du det? Ble dere gode venner?

Når man er sammen med seg selv, så lønner det seg å være snill mot seg selv, ellers blir det bare ukoselig. Sånn er det ihvertfall med meg, og jeg tror Gubben, som også er sammen med meg fra tid til annen, er enig i det.

Så. Oppsøk stillheten, og se hvem du finner.

chihuahua hiding behind curtain

Vi vil gjerne høre hvem du fant 🙂

Kvart over to

Vi søker lån, for å ta vare på huset vårt.

Å ta vare på huset er både nødvendig og litt gøy.

I går hadde vi gjort et møysommelig arbeid med å få gjort lånesøknaden ferdig, da jeg ringte banken for å få en avtale for å levere den personlig, og se på den sammen.

Dama i skranken sa at saksbehandler er opptatt frem til kvart over to. Jeg hørte at han var ledig fra kvart over to, og troppet opp da. Noen andre ville tenkt at «kvart over to, det er bare tre kvarter før stengetid, så da er han sikkert opptatt».

Men jeg fikk det som jeg ville! Og jeg fikk «brukt» den supre saksbehandleren vår i over en time, før jeg ble sluppet ut bakveien, fordi de hadde stengt 😀

«Noen andre» fortalte senere på dagen om en katt i et tre, som er som katter flest, og gjør som den vil, og «klarte ikke å la være» å sammenligne den med meg 😀

Det tar jeg som et kompliment 😀 Om det var ment som et, eller ikke 😉

Velge seg mål, gå mot målet, møte vegger, lete etter nøkkelhull, krype gjennom nøkkelhull, bruke dynamitt der det trenges, og vinne til slutt, eller ihvertfall kunne si at man virkelig forsøkte.

Min drøm denne gangen er et fint nok, ganske kult, hus og en ordnet økonomi, og jeg må snart til med dynamitten for å få det til.

Hva er din drøm? Er veien enkel eller blokkert? Fins det nøkkelhull? Kan du krype gjennom eller låse opp, eller må du til med dynamitt?

Det er DIN vei, DU bestemmer, og du eier til og med dynamitt.

Puh… Dette trengte jeg å lese! 😉

Påskemorgen slukker sorgen!

Jesus lever!

Har vi forstått dette?

Langfredagens smerte er over.

Døden er overvunnet, en gang for alle.

All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.

Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.

Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.

Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!

Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.

Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?

Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Ja, kjære venner, Jesus lever!

Og her kommer denne dagens musikk 🙂

Sårbar

Sist mandag gjorde jeg noe enkelt.

Eller, det skulle være enkelt, ihvertfall.

Jeg tok et lite batteri med blodprøver.

Antallet er ikke viktig. Det som er viktig er at det var på fastende mage, og på noen dager uten allergimedisin. Og at det var tre mil å kjøre dit, og at jeg i døra møtte ei dame jeg en gang kjente litt, som hadde en seksåring med seg som hadde vært å kræsja på akebrett.

Allerede før jeg våkna ordentlig om morran kjente jeg en velkjent sårbarhet.

Jeg visste at jeg måtte behandle meg selv pent.

Så var det å komme seg avgårde uten å spise. Uten å stabilisere følelsene i magen med mat.

Jeg fikk meg mat senere den dagen. Det var såvidt jeg klarte å spise da jeg endelig kunne det, men jeg ble da mett.

Saken er bare den at følelsene fortsatt ikke har stabilisert seg.

Jeg føler og føler. Jeg lengter, husker, sørger, takker og gleder meg. Jeg leter og leter i dagene, og forsøker å stabilisere meg med skjermaktiviteter.

Men skjermen er en svikefull venn.

Den popper opp med tall og bokstaver som lover uten å oppfylle løftene sine, og stjeler av tiden min.

Kanskje er det noe jeg burde ordne opp i? Noe som ikke har noe med en skjerm å gjøre?

Uro.

Så jeg spiser. Men ingen ting smaker helt godt.

For det sitter ikke i magen. Det sitter i ryggen, beina, skuldrene, halsen, -og hjertet.

 

Og hjerter lar seg ikke roe hverken av Facebook eller potetgull.

Velge uten å vrake?

I det forrige innlegget skrev jeg mye pent om vår nye organist, Gregor. Og så la jeg det ut til menigheten. Fordi jeg hadde hatt en fin opplevelse i kirka. Logisk, ikke sant?

Men så går jeg på menighetens FB-side, og ser at den GAMLE organisten(Dimitar) også følger med der, og så begynner hodet å spinne.

For jeg skrev jo ikke så fine ting om Dimitar, hva om han tror at jeg ikke var glad for det han gjorde? Ikke det at jeg betyr så mye for ham, Ballangen er «stor», men han KUNNE jo bli såret…

For ordens skyld, jeg SATTE pris på Dimitar, og ikke minst hans vakre kone Juliana.

Men dette «rettferdighetsprinsippet» plager meg. Det holder meg tilbake fra å gi gaver, invitere, gå på besøk, gi komplimenter, gi ungene det jeg ønsker å gi dem, og mye annet rart.

For i alt man velger å gjøre mulig, så vil det bli en rekke av muligheter man ikke benytter seg av, eller ikke allerede ikke har benyttet seg av.

Barnebursdager i skoleklasser illustrerer dette godt. Det er så lett for dem som ikke blir invitert å føle seg utenfor, selv om det kanskje ikke var ment sånn, «noen» inviterte jo bare vennene sine!

Kanskje har tilværelsen i utkanten av «de populære» gjennom barne- og ungdoms-år fått meg til å bli oversensitiv på dette?

Noen sa heromdagen at jeg skulle slutte å tenke sånn. Livet er ikke sånn.

Og spesielt JEG er ikke sånn. Jeg gir full gass, for så å glemme hele opplegget. Jeg kan bli omtrent forelska i mennesker, for så å glemme bursdagen deres. De bor fortsatt i hjertet mitt, men de popper definitivt ikke opp når det er forventet.

Mitt hjerte har sin egen hukommelse. En hukommelse som hverken husker bursdager, kvinnegruppe, eller å gå på besøk til de rette menneskene når jeg har muligheten til det.

Men kom tilbake når jeg kjenner møter deg «live», hører en stemme, en sang, eller kjenner ei lukt av en matrett. Da husker jeg deg 🙂

Hva sier dere, kloke, ikke-skrivende lesere, skal jeg fortsette å være rettferdig, for enhver pris?

Helse og kosthold, del 2.

I forrige innlegg fikk jeg sagt mye, men ikke det jeg ønsket å si.

Jeg ønsker å si at det er OK.

Det er OK å velge den maten som gjør deg godt.

Det er også OK å velge å fokusere på andre ting enn mat.

Det er OK å ta familien med på McDonalds til middag for å både rekke å gå på tur og i kirken.

Det er OK å slenge potetgull og sjokolade, eller grønnsaker og dipp, på bordet, for å fokusere på Den Gode Samtalen.

Det er OK å spise ferdigprodukter til middag, for å rekke noe annet, som familien ønsker.

Det er faktisk VELDIG FINT å følge egne prioriteringer, så lenge de er skapt av vilje til det gode, og ikke av frykt og skam.