Jeg ligger i senga.

Tenker at «i dag skal jeg male litt på huset vårt.»

Går i dusjen. Lurer på om vi har stige.

Går ut av dusjen. Gidder ikke tørke meg, siden formen er noe dårlig. Men finner et håndkle å tulle rundt «templet», og går og lufter maletankene med Veimat-gemalen.

Joda. Vi blir enige om hvordan det skal gjøres.

Jeg er bare litt tung i kroppen. Finner senga.

Tenker at jeg kjører og kjøper stige, må huske latekshansker. Ser for meg at jeg finner plankebiter i krypkjellern for å stabilisere stigen. I tankene ber jeg gubben om å slå inn spiker for at det ikke skal skli. Han synes(fortsatt i mine tanker) at det er en dårlig idé, så vi finner på noe annet.

«Au, luftveiene mine»

Jeg tankevandrer meg i verkstedet i kjelleren for å finne malingspannet. Og et tomt spann eller en boks for å slippe å drasse ti-literen opp stigen. White-sprite og papir må også med.

«Hva er det jeg driver med? Jeg ligger jo fortsatt i senga! Men det er så tungt å puuuuste!»

Jeg begynner vel nederst på det nye treverket. Høyre side. Så jeg får vent meg til høyden før jeg skal opp på ni meter(!!!!). Sååååå kommer drømmen. Den tykke, kremete, deilige beisen, i den tvilsomme, men nære og lune gråbeige fargen jeg valgte i vinter.

Jeg smører på de brede bordene. Bord for bord. Skjelver litt i høyden. Tviler på fargen, elsker fargen, tviler igjen, og tenker at «jaja, jeg ligger jo fortsatt i senga, når skal jeg egentlig få dette gjort?».

Omtrent her ryker illusjonen, og trøsten må være at jeg i det minste fikk blogget litt. Tror dere jeg får gjort noe i virkeligheten i dag?

Synes jeg hører husarbeidet hviske i det fjerne, men DA er svaret klart:Jeg er syk!