Å flyte på nåde

Svømme»stevne».

Jeg hadde gruet meg, fordi generalprøven med elevene mine ikke fungerte. Alle, til og med de mest trofaste ungene, hadde sine egne prosjekter, som krasjet med mine. Jeg hadde kun amøber i vannet den dagen.

Amøbe. «En amøbe er en protozo, et encellet dyr, uten fast kroppsform», Wikipedia.

Jeg gruet meg så ille at jeg angret på at jeg sto på for å inkludere alle i avslutningen, og dermed måtte til pers selv.

«Dette skulle jo liksom være gøy», tenkte jeg, og var fortvilet. Og «vi skulle jo ha noen resultater å vise til», tenkte jeg, og var skamfull fordi jeg trodde jeg hadde sviktet som instruktør.

Jeg hadde faktisk talt angst, og jeg endte opp som jeg pleier når livet er for stort, med å be. Ikke fordi jeg tenkte på å gjøre det, men fordi bønnen tok meg med. Og når sant skal sies, så har jeg vel ikke så mange andre strategier :P. Eller jo, jeg snakket litt med søs også, hun er også svømmeinstruktør.

Roen kom. Jeg fikk «gå med Herren». Nye program ble både laget og mistet, og vi gjennomførte, med glans!

 

Dette er linjeholdning. Noen som ser forskjellen? (bilde fra en annen svømmeklubb)

Til og med foreldrene gnistret som publikum! Jeg fikk dem med meg på applaus etter applaus, uten å ha planlagt noe som helst samspill med dem!

Ungene som pleier å synke, de fløt, og det samme gjorde jeg.

Og her er jeg fortsatt. Flytende på suksessen.

Det er sikkert bare fordi jeg er så stolt av både egne barn og elever, og hele svømmeklubben, at jeg er helt oppblåst.

Dere ser meg for dere, som en ballong på vannflata,

-plinge våken, midt i natta.

Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

Frost

Og dagene går.

Fort som fy.

Vinteren tar sitt forhåpentligvis siste krampegrep om kropp og sinn.

Leksehjelp og husarbeid, foreldremøter og små arrangementer her og der som alle trenger et kakefat eller et smørbrødfat eller to. Eller i det minste litt hukommelse.

Og frosten. Den fryser meg stiv som en pinne. Og setter alle alarmene til ringing. Og når alarmene uler, så fungerer ikke det daglige. Som for eksempel hukommelse. Og store og små beslutninger.

Hva skal vi ha til middag i dag? Når skal vi feire minstemanns bursdag? Har jeg husket å vaske badetøy og håndklær til om en halvtime? Når får jeg forresten besøkt min bestemor? Når har HUN tid?

Sånne småting blir store uoverkommelige fjell nå om dagen. Og ting går galt.

Jeg kommer for sent til det meste, og ungene drar på skolen uten å ha gjort lekser. Vennenes planer går i vasken, og ingen får de beskjedene de skulle hatt.

Alle sier at de er glemske, og ingen vil høre på hvor glemsk jeg er, men DETTE ER ILLE.

Når kan egentlig en mor melde seg ut? Aldri. Så da er det bare å henge på.

Er det noe annet man kan kutte vekk? Jo, jeg var jo enig om at for å være mor, så BEHØVER jeg disse andre tingene. De er vitaminene eller hvadetnåer som holder meg gående, i den grad jeg går.

Eller snubler avgårde, med alarmen ringende i ørene, og store, farlige deadliner truende i glemselståka, og med familiens ve og vel som målet for hverdagen.

Uten å glemme Det Store Målet. Skal skrive en bloggpost til, om det.

Men nå nærmer klokka seg halv seks en torsdag ettermiddag, den første rolige ettermiddagen denne uka, og -hva SKAL vi ha til middag?????? Vi har kjøttdeig…

 

Beina mine

Jeg elsker beina mine.

Jeg elsker hvordan de tar meg fra sted til sted.

Jeg elsker de gode skoene mine, som helst vil løpe.

Jeg elsker at det blir fest hver gang jeg skal gå rundt huset og til bilen.

Jeg elsker utholdenheten beina mine viser på en fjelltur jeg ikke tror jeg skal klare.

Jeg elsker at jeg skriver denne bloggen! For denne kjærligheten har jeg aldri før hatt! Kanskje som barn, det husker jeg ikke, men allerede som tenåring ble jeg syk, og beina begynte å forhandle seg til færre skritt.

Siden da har de gjort mye vondt, beina mine, og vi har vært dårlige venner.

Fortsatt er de ikke så glad i kjøkkengolvet. De blir fort leie, akkurat som resten av meg, og krangler. Det er et problem.

Men, kjære bein, NÅ elsker jeg dere, og sammen skal vi finne ut av det 🙂

Høstkveld

Nå skal jeg ikke skryte.

Jeg skal ikke fortelle hverken om fjellturer eller vekttap. Det ville vært sant, men sånn skryting er så kvalmt 😛

Jeg skal heller fortelle om turen i kveld.

Om å gå rundt i Ballangen en kveld midt i september, og få det for varmt.

Om å gå rundt og se på at TVen sto på i de fleste stuene, selv om kvelden ute var direkte vakker. *føle seg smart*

Om å med vilje tro at den svære rufsehunden sa «mjau», fordi det var en morsom idé.

Om å «bryte»seg inn i venninna sitt uferdige hus, og se hvor fint det blir. Men ærlig talt! De kunne godt montert kjellertrapp, så vi fikk sett den oransje veggen i kjellern, også! Hundans stiger, de er jo så skumle…

Om å komme seg tilbake til huset, for å sitte en time på trappa, og finne ut hva som EGENTLIG plager bestevenninna si.

Høst med små gleder, vær velkommen 😀

Kvart over to

Vi søker lån, for å ta vare på huset vårt.

Å ta vare på huset er både nødvendig og litt gøy.

I går hadde vi gjort et møysommelig arbeid med å få gjort lånesøknaden ferdig, da jeg ringte banken for å få en avtale for å levere den personlig, og se på den sammen.

Dama i skranken sa at saksbehandler er opptatt frem til kvart over to. Jeg hørte at han var ledig fra kvart over to, og troppet opp da. Noen andre ville tenkt at «kvart over to, det er bare tre kvarter før stengetid, så da er han sikkert opptatt».

Men jeg fikk det som jeg ville! Og jeg fikk «brukt» den supre saksbehandleren vår i over en time, før jeg ble sluppet ut bakveien, fordi de hadde stengt 😀

«Noen andre» fortalte senere på dagen om en katt i et tre, som er som katter flest, og gjør som den vil, og «klarte ikke å la være» å sammenligne den med meg 😀

Det tar jeg som et kompliment 😀 Om det var ment som et, eller ikke 😉

Velge seg mål, gå mot målet, møte vegger, lete etter nøkkelhull, krype gjennom nøkkelhull, bruke dynamitt der det trenges, og vinne til slutt, eller ihvertfall kunne si at man virkelig forsøkte.

Min drøm denne gangen er et fint nok, ganske kult, hus og en ordnet økonomi, og jeg må snart til med dynamitten for å få det til.

Hva er din drøm? Er veien enkel eller blokkert? Fins det nøkkelhull? Kan du krype gjennom eller låse opp, eller må du til med dynamitt?

Det er DIN vei, DU bestemmer, og du eier til og med dynamitt.

Puh… Dette trengte jeg å lese! 😉

En fiiiin ettermiddag og kveld :)

Bare mååå sladre om en kjempefin ettermiddag.

Først gikk jeg tur. Den vanlige ruten for først gang på lenge. Og finere kan det ikke bli en februarkveld her nord. Noen få kuldegrader, vindstille, nesten helt klart, og fullmåne. Ren nytelse.

Jeg gikk forbi et par hester som stod i innhegning noen timetre fra veien. Den ene hesten la seg i min rytme, kikket lengselfullt på meg og fulgte meg til han traff gjerdet, gikk tilbake, og begynte på nytt. Det fikk meg virkelig til å glede meg over min egen frihet! Ved siden av trangen til å hente hesten og ta ham med på tur…

Så dro jeg hjem, dusjet, og gikk på besøk til en venninne og kattene deres. Kattemor og fem nydelige skapninger som er henteklare neste helg. Tri-i-ivelig, både folk og dyr. Takk, Juliana 🙂