For en liten

Eldstebroren min er blitt far 🙂

Han og fiiiine kone har fått en gutt 😀

Etter å ha ventet i mange år, er prinsen deres kommet til dem.

Men han tok en liten omvei på vei til dem.

Han kommer nemlig fra en annen norsk mor og far, som dessverre ikke har de ressursene som skal til for å ta vare på gullet.

Eller har de det? Det får de nå sjansen til å bevise at de kan. Og prøvekaninen er vår dyrebare. Som ennå ikke er tre uker gammel.

Han hadde sultestreik allerede første uka. Og nå, så snart han er begynt å legge på seg, reiste han på Mor-barn-senter med biologiske. I går hadde han grått og spydd hele dagen.

De to jeg kjenner, som i hjertet er blitt foreldre, har også bunkret seg der. For å være der for ham. Uten at han får det helt enkelt av den grunn.

Og her sitter vi, halve landet unna, og kan bare be.

Selv syntes jeg det var vanskelig å be. For hva kan man egentlig gjøre for gutten? Saken må jo gå sin gang…

Men så var det noen i går som sang denne sangen. Og jeg sang med i hjertet. Som en bønn. For tantebarn, lillebror, svigerinne, og for alle familiene jeg ber for. For alle familier. For barns oppvekst.

http://www.youtube.com/watch?v=5E3wsoGLwXE

Dere som ber, hjelp meg å be.

Når man ikke får sagt det man vil si

Noen samtaler er viktigere enn andre.

Jeg hadde en sånn i dag.

Jeg hadde forberedt meg godt, men sitter igjen med å ha gitt feil inntrykk.

Følelsen av å ikke ha fått sagt det jeg ville si.

Opplevelsen av at når jeg kun sa halvparten, så ble resultatet det motsatte av det jeg håpet på.

Frykten for at videre samtale kan pløye grøftene bare enda dypere.

Så da tier man, og folder hendene for at det gode skal bli husket, og det dårlige skal bli glemt, eller komme til renere klarhet en annen gang.

Langfredag lyseblå.

Det er langfredag ettermiddag, og jeg sover visst.

Jeg pleier å tilbringe langfredagen i dyp ærbødighet til det som skjedde på denne dagen.

Jeg har vel enda ærbødigheten igjen, men i dag klarer jeg ikke å ta det inn over meg.

Jeg får, som dere vet, bibelvers på mail hver dag, og i dag fik jeg Lukas sin lidelsesberetning(Luk. 22:39 osv.), og jeg klarer ikke å lese den.

Det gjør for vondt.

Jeg ramlet over denne http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10967859 , og ser mannen som går i smerte, og tenker at det hadde ikke jeg klart, siden jeg har vondt i magen(!!!!).

Jeg kommer meg ikke engang på samling(i bedehus), fordi jeg har vondt i magen!

Og jeg har ikke veldig vondt i magen, bare en skikkelig irriterende mageknip.

Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til Langfredagen?

Jeg hørte en gang om en far som pleide å ta med seg familien sin ut og plukke stein hele langfredagen. Hva tenker vi om det?

Ærlig talt, folkens. Nå trenger jeg deres tanker på dette. Kan vi ha en liten samtale i kommentarfeltet her, for en gangs skyld?

Er det tjenlig å uhemmet nyte livet og spise kvikklunsj og appelsiner på Langfredagen? Hva gjør dere?

Sårbar

Sist mandag gjorde jeg noe enkelt.

Eller, det skulle være enkelt, ihvertfall.

Jeg tok et lite batteri med blodprøver.

Antallet er ikke viktig. Det som er viktig er at det var på fastende mage, og på noen dager uten allergimedisin. Og at det var tre mil å kjøre dit, og at jeg i døra møtte ei dame jeg en gang kjente litt, som hadde en seksåring med seg som hadde vært å kræsja på akebrett.

Allerede før jeg våkna ordentlig om morran kjente jeg en velkjent sårbarhet.

Jeg visste at jeg måtte behandle meg selv pent.

Så var det å komme seg avgårde uten å spise. Uten å stabilisere følelsene i magen med mat.

Jeg fikk meg mat senere den dagen. Det var såvidt jeg klarte å spise da jeg endelig kunne det, men jeg ble da mett.

Saken er bare den at følelsene fortsatt ikke har stabilisert seg.

Jeg føler og føler. Jeg lengter, husker, sørger, takker og gleder meg. Jeg leter og leter i dagene, og forsøker å stabilisere meg med skjermaktiviteter.

Men skjermen er en svikefull venn.

Den popper opp med tall og bokstaver som lover uten å oppfylle løftene sine, og stjeler av tiden min.

Kanskje er det noe jeg burde ordne opp i? Noe som ikke har noe med en skjerm å gjøre?

Uro.

Så jeg spiser. Men ingen ting smaker helt godt.

For det sitter ikke i magen. Det sitter i ryggen, beina, skuldrene, halsen, -og hjertet.

 

Og hjerter lar seg ikke roe hverken av Facebook eller potetgull.

Bekymring.

Jeg har stort sett sluttet å bekymre meg.

Jeg nekter rett og slett å se for meg alle de vonde scenariene uten først å lete etter løsninger, eller legge ting i Guds hender.

Og det har fungert! Det har fungert kjempebra 🙂

Det har faktisk fungert så godt at jeg merker at enkelte kan bli litt irritert på meg for min «lettsindighet». De er sjalu for at jeg har det så mye bedre enn dem selv. Eller de tror at jeg ikke tar ansvar i livet, fordi jeg legger hodet på nakken og gapskratter når jeg/vi/de har problemer.

Og det er helt greit. En vakker dag klarer de selv å gjøre det samme. Da vil de forstå.

Men denne gangen fungerer det ikke. Jeg(eller helst noen andre, men det angår meg) har et problem. Og jeg vet ikke om det er noe jeg kan gjøre med det. Det er mulig at man kunne løst noe med en prat, men jeg ser ikke hvordan. Jeg bare får et dårlig bilde av meg selv i den praten. Ellers så blir det galt om jeg handler eller ikke handler. Tror jeg.

Denne knuten i magen kom snikende ettersom jeg sakte inså hva som skjer, og vil ikke slippe. Det er til og med vanskelig å be for det.

Kanskje har det noe med skyld å gjøre? Jeg føler skyld der jeg ikke har skyld. Det er faktisk sant. Jeg har mye skyld i mitt liv, men dette er ikke min skyld, dette er andres smerte målt opp mot min lykke.

Survivors guilt. Den overlevendes skyldfølelse. Det trodde jeg ikke at jeg hadde, men nå har jeg det visst likevel.

Det er jo det samme som trer i kraft når jeg begynner å glede meg over nåden i Jesus! I Ham har vi så mye, og så fine posisjoner, i Ham er vi majestet! Halluja, og så videre. Så blir jeg så glad, og så oppdager jeg det, og så lurer jeg på om det er feil å være så glad, når ikke alle er det.

Da er det liksom tryggest å ha noen bekymringer. Så slipper man å bli så glad at man ikke burde bli så glad.

Men helt ærlig. Smerte på andres vegne, er ikke det en helt reell ting? Kanskje bekymringen ikke er så stor som medfølelsen? Men hva skal jeg gjøre med den, når jeg selv er en del av kniven, og en samtale kanskje bare blir å vri den litt rundt i såret?

*Surker litt her, er det lov?*