Kjedelige unnskyldninger

Og hvor ble så rutinene av?

Det lurte jeg også på :/

Jeg er proppfull av unnskyldninger.

Jeg var på butikken i går og møtte et høyst forstyrrende menneske, så forstyrrende at jeg fikk vondt i magen resten av dagen.

Og man kan vel ikke lage ukeplan når man har vondt i magen?

Og så kom minsten inn i senga mi i natt. Så i dag er jeg trøtt og har vondt over alt.

Man kan vel heller ikke lage ukeplan når man er trøtt og har vondt overalt?

Og sånn går no dagan.

Akkurat de samme unnskyldningene vil melde seg hvis jeg noen ganger får en ukeplan å følge.

Noe kommer alltids i veien for det kjedelige. Jeg får faktisk både vondt og mere til av det som er kjedelig. Det tror jeg jammen jeg skulle kunne bevise klinisk!

Det er nok i utgangspunktet en sunn mekanisme. Det kan nok hjelpe mot å kaste bort livet sitt på det meningsløse.

Men det er jammen også en hemsko. For livet ER kjedelig. Også.

 

Rutiner

Høsten skal være tiden for rutiner.

Tiden med barn skal være tiden for rutiner.

Å skape et hjem krever også rutiner.

Jeg er der. Over det hele.

Utenom i rutinene. D-e-t  e-r  s-å  k-j-e-d-e-l-i-g!

Det er visst mitt livs refreng, det der. Å kjempe mot rutinene, når de egentlig skulle vært mine venner.

Joda, jeg vasker hendene når jeg har vært på toalettet, og jeg setter i oppvaskmaskinen uten å tenke, og jeg spiser frokost hver dag. Men det er liksom også alt!

Jeg klarer liksom bare ikke å få den fulle forståelsen av hvilke rutiner som ville vært gode for oss, uten at de ville føltes som tvangstanker og rigide mønster!

Er det flere som kjenner på det der? Frykten for rutinene. Frykten for å forsvinne inn i kjedeligheter. Frykten for å bli bundet på hender og føtter av uvesentligheter.

Oi! Der skrev jeg noe. Frykt! Frykt kan jeg ikke være meg bekjent av. Det var jeg jo enig om…

*rynke på nesen*

OK. Da vet vi det. Og det er bare en ting å gjøre. Face frykten!!!!!

Siri skal faktisk sette seg ned den dag i dag og skrive et forslag til en ukeplan for seg selv.

MEN! Den skal også inneholde de gode tingene. Trening, venninner, TV-tid, bønn, hva mer kan man trenge?

OOoooooo….!!!!! Som frykten herjer!

Dere skal få høre hvordan dette går 😀

Det som ikke skal sies, bare kjennes.

Hm. Blogginga i går kjennes rar.

Jeg tror jeg skrev noe man ikke skal hverken skrive eller si høyt.

Hadde jeg skrevet om å like seg selv, så hadde jeg nok trykket «publiser» med en tilfreds mine, og ingen av dere hadde blitt kvalm. Vi hadde alle applaudert og syntes at det var både riktig og rett.

Men jeg skrev at jeg likte meg selv. Og så gnei jeg det inn, med både store ord og levende bilder. Noe så selvrettferdig! Gak-k-k!

Det er rart det der. Vi har alle behov for å like oss selv. Om ikke annet så må vi tåle å se oss selv i speilet.

Dette behovet tror jeg gjør en viktig jobb blant oss mennesker.Vi oppfører oss skikkelig fordi vi ønsker å like oss selv.

Vi lar være å stjele fordi vi ønsker å være ærlige mennesker. Vi stiller opp på dugnad fordi vi ønsker å være gode samfunnsborgere. Og så videre.

Men likevel fikk jeg mageknip fordi jeg hadde sagt at «jeg liker meg selv to timer i uka»!!!!

Jeg hadde ikke sagt noe om at jeg KUN liker meg selv. For det gjør jeg ikke. Heller ikke hadde jeg sagt at jeg er bedre enn andre, for det vet Gud at jeg ikke er.

Jeg er ganske misunnelig på dere som er i jobb, og får være i en rolle dere liker, mye mer. Kanskje alle ukedager? Det var vel det jeg ville si noe om. Det privilegiumet det er å være i en rolle man kan like.

Men det skal man altså ikke si. At man liker seg selv. Selv ikke i en rolle. Jeg kjenner det. Men jeg fjerner ikke forrige blogginnlegg. Fordi det er sant. Lik det eller ikke.

Våt matpakke

Ja fisj! Ekle greier!

Veimat-pakkeren deres er altså begynt med vann. MYE vann. Litervis! Vann over hodet, og vel så det!

Så da er det jo bra at jeg kan svømme, siden jeg er svømmeinstruktør for andre, tenker jeg 😉

For det er nemlig det som er den nye hobbyen 🙂

I mai tok jeg noe motvillig et helgekurs for nye svømmeinstruktører, og jeg er sannelig i gang! Både i svømmeklubben, med barn, og i norskopplæringa, med voksne.

Jeg har til og med begynt et eget kurs for damer, som de som absolutt ikke kan være sammen med menn uten en betydelig mengde klær 🙂 Visste dere forresten at det finnes egne badedrakter til muslimske kvinner? Burkini heter den, og ser ca sånn ut. Jeg anbefaler mine elever å skaffe seg en 🙂

Engasjementet mitt i svømmeklubben er lett å forklare. Jeg vil at mine barn skal ha fritidsaktiviteter som passer dem, og jeg tenker at svømming kan være en sånn aktivitet. Og skulle det bli noen svømmeklubb, så var det bare å gå i gang.

Vi er foreløpig ikke ei sjel mer enn vi behøver å være, så det er bare å melde seg, den som vil være med 😀 (du verden, jeg skulle tatt betalt for annonseringen her inne :P)

Men det som er utenom, i norskopplæringen, har jeg lurt litt på. Penger får jeg ihvertfall ikke. Ikke engang så mye at det dekker de haugevis av barberhøvlene jeg forbruker nå for tiden :P. Skar meg forresten skikkelig i morges, masse blod og klisj, måtte undervise fra kanten 🙁 .

Er jeg virkelig så altruistisk at jeg stiller opp på fritida mi(høhø, når er jeg egentlig på jobb?) kun for andres skyld?

Nånei. Så vakker er man visst ikke.

Det viser seg at jeg har flere motiver. Det ene av dem er at jeg rett og slett har behov for å like meg selv.

Jeg har vært så heldig å få lære «faget» av den beste på området, så jeg er trygg på det jeg gjør. Og jeg liker at jeg bruker kompetansen kreativt og til beste for dem som trenger det. Jeg liker dama som står på bassengkanten i badedrakt og sjefer over muslimske unggutter, like mye som jeg liker dama som lærer mora deres å ha det gøy i vannet. Jeg liker at jeg kanskje redder liv.

Jeg rett og slett liker meg selv i cirka to timer hver uke. Og det er jammen ikke lite! Og så så godt det er! Det er nesten så man kan bli litt beruset av det! Er det kanskje litt usunt? Jaja. Jeg unner meg det. Foreløpig.

 

Når liker du deg selv?

 

Plask 😀

Høstkveld

Nå skal jeg ikke skryte.

Jeg skal ikke fortelle hverken om fjellturer eller vekttap. Det ville vært sant, men sånn skryting er så kvalmt 😛

Jeg skal heller fortelle om turen i kveld.

Om å gå rundt i Ballangen en kveld midt i september, og få det for varmt.

Om å gå rundt og se på at TVen sto på i de fleste stuene, selv om kvelden ute var direkte vakker. *føle seg smart*

Om å med vilje tro at den svære rufsehunden sa «mjau», fordi det var en morsom idé.

Om å «bryte»seg inn i venninna sitt uferdige hus, og se hvor fint det blir. Men ærlig talt! De kunne godt montert kjellertrapp, så vi fikk sett den oransje veggen i kjellern, også! Hundans stiger, de er jo så skumle…

Om å komme seg tilbake til huset, for å sitte en time på trappa, og finne ut hva som EGENTLIG plager bestevenninna si.

Høst med små gleder, vær velkommen 😀

Om forventninger.

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Om å like Gud, eller ikke.

Jeg snakket med ei i dag. Hun er visst ikke helt overbevist av disse Gud-greiene mine.

Jeg husker ikke hva jeg sa, men hun svarer meg med at «Men… da er jo ikke Gud så perfekt, da!»

Og det kan du muligens si. Men vet dere hva? DET BETYR INGEN TING!

For Gud er Gud. Han er suveren, og vi trenger ikke å like Ham.

Han er seg selv, samme hva vi synes. Han er seg selv, samme hvem vi tror at han er, eller hva vi føler i øyeblikket.

Så kan bare vi små, synsende, og følende mennesker gjøre så godt vi kan for å fatte bare en flik av høyden, lengden og dybden og bredden av denne mektige gåten, så vil Han vise seg for oss, litt og litt.

Om vi ikke velger å tro at vi kan forme Ham i vårt eget bilde. Da vil vi aldri finne ham. Det eneste vi da finner er et grusomt oppblåst selvbilde. Med fæle sprekker. Tror jeg.

Yupp! Jeg kan godt krangle med Gud. Jeg kan godt mislike Bibelens ord om homofili. Jeg kan undre meg kraftig over Jesus sine ord om at han er den ENESTE, når så mange generasjoner rundtomkring på kloden ikke engang har hørt om Ham! Og sist men ikke minst: Han visste hva som ville skje, men likevel så plantet han det forømrade treet MIDT i hagen, og lot oss velge selv om vi ville smake. Det MÅTTE jo gå galt en gang.

Men det spiller fortsatt ingen rolle. Han er som Han er, og har vært fra evighet av. Fra den evigheten har Han antakelig et annet perspektiv på ting, også, enn det jeg med mine enkelt tellbare år. Kanskje Han til og med ser lengre enn til Håfjellet, Rånkjeipen og Narvik?

Jeg velger å tro det. Jeg velger å lete etter den fliken Han, hvem Han nå enn er, vil vise meg. Og sist, men ikke minst, jeg velger å ta imot nåden og kjærligheten.

Fra en Far som elsker sin datter.