Det som ikke skal sies, bare kjennes.

Hm. Blogginga i går kjennes rar.

Jeg tror jeg skrev noe man ikke skal hverken skrive eller si høyt.

Hadde jeg skrevet om å like seg selv, så hadde jeg nok trykket «publiser» med en tilfreds mine, og ingen av dere hadde blitt kvalm. Vi hadde alle applaudert og syntes at det var både riktig og rett.

Men jeg skrev at jeg likte meg selv. Og så gnei jeg det inn, med både store ord og levende bilder. Noe så selvrettferdig! Gak-k-k!

Det er rart det der. Vi har alle behov for å like oss selv. Om ikke annet så må vi tåle å se oss selv i speilet.

Dette behovet tror jeg gjør en viktig jobb blant oss mennesker.Vi oppfører oss skikkelig fordi vi ønsker å like oss selv.

Vi lar være å stjele fordi vi ønsker å være ærlige mennesker. Vi stiller opp på dugnad fordi vi ønsker å være gode samfunnsborgere. Og så videre.

Men likevel fikk jeg mageknip fordi jeg hadde sagt at «jeg liker meg selv to timer i uka»!!!!

Jeg hadde ikke sagt noe om at jeg KUN liker meg selv. For det gjør jeg ikke. Heller ikke hadde jeg sagt at jeg er bedre enn andre, for det vet Gud at jeg ikke er.

Jeg er ganske misunnelig på dere som er i jobb, og får være i en rolle dere liker, mye mer. Kanskje alle ukedager? Det var vel det jeg ville si noe om. Det privilegiumet det er å være i en rolle man kan like.

Men det skal man altså ikke si. At man liker seg selv. Selv ikke i en rolle. Jeg kjenner det. Men jeg fjerner ikke forrige blogginnlegg. Fordi det er sant. Lik det eller ikke.

Å ikke vite

«Veimat» er i Menighetsbladet igjen.

Denne gangen uten adresse, men med et innlegg.

Jeg vet at menighetsbladet leses nøye av mange, så jeg blir ikke forbauset om noen finner til bloggen på egenhånd.

Så kommer vi dit igjen. Det er lenge siden jeg har hatt noe skikkelig fint å skrive. Ikke fordi livet har vært trasig, men fordi jeg har så mange spørsmål, og så få svar.

Men for min del er det blitt helt greit.

Jeg trenger ikke å vite alt. Jeg trenger ikke å ha svar på alle spørsmålene, og jeg trenger ikke å granske menneskers lever for å finne ut om de er gode nok for meg.

Jeg er en sannhetssøker, ikke en kontrollør.

Jeg forsøker å lytte mer enn jeg prater, og lese mer enn jeg skriver; bemerk: forsøker 😛

Og jo mer jeg leser, og tør å lytte til menneskene jeg møter, jo mindre vet jeg.

Jeg skjønner hvor spredt kunnskapen er. Ingen kan påberope seg å vite og skjønne alt.

Vi trenger ikke å gå lengre enn til Bibelen for å finne en hel elv av paradokser!

Er det rart det blir vanskelig?

Men så kan vi jo vite at kristendommen kom lenge før internett og google, postverk og boktrykkerkunst, og levde aller best blant de fattige, og, tør jeg å bruke ord på hvem jeg tror var i flokken? Horer! Fylliker! De som ble forlatt allerede som barn, på grunn av sykdom eller fattigdom…

Tror vi at disse hadde alle svarene fra første dag som kristen? Tror vi at de fikk alle svarene?

Jeg tror ikke det. Men de fikk en relasjon til sin frelser, og lærte mer og mer, dag for dag. Og helt sikkert fikk de vite noen som jeg ikke vet. Men som jeg akter å prøve å finne ut av,

…men huff, da får jeg sikkert enda flere paradokser 🙂

Jeg svømmer og plasker i paradoksenes elv, men har hodet over vannet, enn så lenge 🙂