Om å like Gud, eller ikke.

Jeg snakket med ei i dag. Hun er visst ikke helt overbevist av disse Gud-greiene mine.

Jeg husker ikke hva jeg sa, men hun svarer meg med at «Men… da er jo ikke Gud så perfekt, da!»

Og det kan du muligens si. Men vet dere hva? DET BETYR INGEN TING!

For Gud er Gud. Han er suveren, og vi trenger ikke å like Ham.

Han er seg selv, samme hva vi synes. Han er seg selv, samme hvem vi tror at han er, eller hva vi føler i øyeblikket.

Så kan bare vi små, synsende, og følende mennesker gjøre så godt vi kan for å fatte bare en flik av høyden, lengden og dybden og bredden av denne mektige gåten, så vil Han vise seg for oss, litt og litt.

Om vi ikke velger å tro at vi kan forme Ham i vårt eget bilde. Da vil vi aldri finne ham. Det eneste vi da finner er et grusomt oppblåst selvbilde. Med fæle sprekker. Tror jeg.

Yupp! Jeg kan godt krangle med Gud. Jeg kan godt mislike Bibelens ord om homofili. Jeg kan undre meg kraftig over Jesus sine ord om at han er den ENESTE, når så mange generasjoner rundtomkring på kloden ikke engang har hørt om Ham! Og sist men ikke minst: Han visste hva som ville skje, men likevel så plantet han det forømrade treet MIDT i hagen, og lot oss velge selv om vi ville smake. Det MÅTTE jo gå galt en gang.

Men det spiller fortsatt ingen rolle. Han er som Han er, og har vært fra evighet av. Fra den evigheten har Han antakelig et annet perspektiv på ting, også, enn det jeg med mine enkelt tellbare år. Kanskje Han til og med ser lengre enn til Håfjellet, Rånkjeipen og Narvik?

Jeg velger å tro det. Jeg velger å lete etter den fliken Han, hvem Han nå enn er, vil vise meg. Og sist, men ikke minst, jeg velger å ta imot nåden og kjærligheten.

Fra en Far som elsker sin datter.

Om å svømme utover

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Flasketuten.

Den som flasketuten peker på må tåle det ham får.

Trond Viggo får det sagt.

Ofte har jeg følelsen av å svikte barna mine. Det blir liksom aldri helt som jeg ønsker for dem.

Og det finnes garantert mange barn som har det bedre enn dem. Pedagogiske foreldre som finner på mye gøy, og klarer å vise at ha et intenst nærvær og oppmerksomhet på barnas behov.

Men det finnes jammen dem som har det verre enn mine. Mye verre. Ikke alle overlever, engang.

Se denne. http://www.dbtv.no/?vid=2473129299001

Det blir for mye for meg.

Jeg ber til Gud for mine barn. For skolegang, helse, og gode dager.

Og jeg tror, ja, jeg OPPLEVER å bli hørt og svart.

Men disse barna. De som må være foreldre for sine foreldre, de som frykter for drepende missiler fra luften, eller mangler mat. De som drikker kloakkvann og pådrar seg en mageinfeksjon, og ikke får det rene vannet med litt sukker og salt i de trenger for å overleve… Jeg kan ikke tro at ingen ber for noen av dem!

Nå kunne jeg satt meg inn i hva de føler og tenker, disse barna, men det ville bare vært ukvalifiserte gjettinger, så jeg lar være. Ihvertfall offentlig 😉

Men jeg kan prøve å ta perspektivet til dem som ber.

Tenk om det var MEG som måtte se på at mitt barn døde en meningsløs død? Og det etter at jeg hadde ligget på kne og ropt og tryglet til Gud om hjelp. Ville jeg fortsatt trodd?

Det er et godt spørsmål.

For livet er urettferdig. Og det kan mange ganger se ut som det er flasketuten som bestemmer.

 

Det er enkelt å tro når man har det godt.