Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.1 Joh 4,7
Fant dette. Og tenker. Tenker på alle måtene det kan forstås. Og misforstås.
Kjærlighet som i å bare ville være nær?
Kjærlighet som i å passe på at andre ikke gjør feil?
Kjærlighet som i å gjøre hverandre (bjørne-?)tjenester?
Kjærlighet som i å se hverandre i øynene?
Kjærlighet som i å holde seg borte når man ser at det er det som er tjenlig for den andre?
Kjærlighet som i å be venner og familie på et godt måltid?
Det er så mange måter å elske på, og så mange måter å bedra oss selv på.
Kan kjærlighet være feil? Hvordan vil vi egentlig omgås våre kjære hvis vi VIRKELIG elsket dem?
Er dette relevante spørsmål?
Jeg kjenner at jeg sitter uten svar på mange av dem. Men så kommer det en stemme og sier noe om at det vel ikke kan være så komplisert. Kanskje jeg må slutte å fundere, og bare begynne å elske? God idé 🙂