Dette innlegget har jeg skrevet til menighetsbladet i bygda. Nå er det kommet ut, så nå publiserer jeg det her også. Fordi det er en stor opplevelse jeg skriver om 🙂

Vi har hatt en pilgrim i bygda.

Lille juleaften ringte telefonen hos Presten. Kim Weisner hadde for første gang i sitt liv tatt opp en haiker, som presenterte seg som en pilgrim, og ba om å få snakke med presten.

Presten ville lytte, og mannen, som kaller seg Dominique, hadde med seg flere attester og brev fra både kloster og andre prester, også i Skandinavia, som sa at «Joda, mannen er en pilgrim, han vil bare vel, og han har vært på veien siden 1996(!!!), med noen få års unntak, som var i et kloster».

Snart var flere fra staben samlet på kontoret for å finne ut hvordan man kunne hjelpe. Det ble til at han fikk låne Lillian si leilighet frem til andre juledag, og hans nærvær i jula ble fordelt mellom dem.Og han ble med på alle julegudstjenestene. Ofringene i kirkene i jula gikk også til Dominiqe, og den tjenesten han ønsker å utføre.

Selv fikk jeg være sammen med pilgrimen 1. juledag, hos mine foreldre, Rannveig og Gullik.

Og som den skravlesyke prestefrua jeg er, så prøvde jeg å lirke erfaringer og tanker ut av ham. Men mannen er ordknapp. Hva hadde jeg egentlig forventet? Mannen er pilgrim, ikke evangelist.

Det jeg fant var en usedvanlig person med noen veldig allminnelige, til dels såre, menneskelige erfaringer. På spørsmål om hva han hadde lært på veien, så var svaret kort og enkelt: Jeg har lært at mitt liv ikke er mitt liv. Og jeg går for Fred.

Prestemannen takket pilgrimen for å ha lært oss noe om gjestfrihet. Og de to var enige. Dominiqe sier at Jesus er i det å ta imot. Matt 25:35.

Selv synes jeg at vandringen i seg selv taler sterkest. Stedsnavn som Karesuando og Kautokeino ble nevnt. Han kom derfra nå, på sin omvei fra sør i Europa til Jerusalem.

For en tulling! Å reise i det iskalde, farlige nord, der hus og gode klær er en livsnødvendighet, om vinteren, med to tomme hender, og uten penger, og insistere på å bruke kollektivtransport minst mulig!

Det sier meg noe om tro. Tro på en god Gud. En Gud som berger sine. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.  Matt 16:25. Se også Matt 10:39, Mark 8:35, og Luk 9:24.

Jeg må si som min bestemor, Dina Pedersen, sa: Tenk at jeg, her oppe i nord, skulle få treffe en ekte pilgrim! Det er en ære!

Guds velsignelse på reisen, Broder Dominique, og Jesu Kristi oppstandelse over de sprukne delene av livet ditt.

Og takk for at vi fikk treffe deg 😀

For oss i Ballangen, Siri-Mari.