Åket

Jeg fikk et sterkt bilde, og vil dele det med dere.

Søndag var jeg på samling(bedehuset), og etterpå samlet det seg et stort gjeng voksne og barn i et hjem. Praten gikk ivrig om gods og gull, men en velsignet sjel hadde vett til å dra frem også noen varige gleder.

Eller, det vil si, det hørtes jo først ganske traurig ut. Åk og byrder og sånt. Men jeg kjente at det begynte å synge i meg, uten at jeg fikk klarheten der og da.

https://www.bible.com/no/bible/102/mat.11.30.nb

Mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.

Vi spekulerte veldig på hva dette åket kunne være, og forvandlingen fra å være et slit til å bli et redskap tok lang tid. Vi googla, og fant ut at det var et børrtre som dette 

og jeg hadde en gang hørt at det kunne være en enhet av trekkokser som dette .

Vi hadde noen forslag, men jeg går definitivt for at åket er Kristi kors. Se for deg at du er oksen til høyre(brudens plass er til høyre), og over skuldrene dine ligger det vi foreløpig kan kalle en bjelke langs venstresiden din, og en over skuldrene dine. På andre siden går Jesus. Han bar korset sitt selv nesten hele veien.

Vi har forskjellige byrder å bære. Blant mine kan jeg nevne ensomhet når vennene blir redde for meg, frustrasjon over dem jeg er glad i som velger slaveri, og en voldsom fristelse til å la det komfortable få råde. Hva er dine?

Jeg tror ikke at noe av dette er fremedt for Kristus. Jeg tror at det er fliser av det korset Han bar opp golgata. Han har allerede båret mine byrder. Jeg behøver bare å gå ved siden Hans.

Og det beste av alt, Han er så glad i meg, og Han hører bønner, så jeg kan når som helst bare kike over bjelken, og bort på ham, klage litt om jeg vil, og vite at Han forstår.

Sammen med Ham er byrden jammen lett å bære.

Men prøver jeg alene, kjenner jeg raskt slavelenkene gnage rundt halsen.

 

Annonse:

Vi lever da tross alt i 2015

Kommentaren falt så lett, da jeg avslørte at jeg har en datamaskin som ikke riktig fungerer helt. Jeg, med min fattigslige datamaskin, passet ikke inn i det perfekte livet hans. Vi lever da tross alt i 2015.

Skulle tro at han ikke visste at de innebygde skapene i huset vårt er fra 1970.

Skulle tro at han trodde at vi gjorde det med vilje, å ha dårligere råd enn han selv har.

Skulle tro han ikke visste hvor mye jeg begjærer alt jordisk gods, og nye sommergardiner og nytt gulvteppe og en maler og en snekker og høytrykksspyler og campingvogn, men er nødt til å nøye meg.

Å nøye meg, ja. Det gjør jeg i perioder. Eller, på det verste, gremmer meg.

I andre perioder, som er bedre, så takker jeg for det jeg har. Jeg takker for at jeg har en datamaskin og et hus og klesskap og garderobehylle og dusj. Det er just ikke alle, selv i 2015, som har så mye!

Da blir dagene lysere, og den tomme pengeboka blir lettere å bære.

Men man kan kanskje ikke forvente at vennene, som er så godt vante i sin egen stue, skal nedverdige seg til å trå inn i så små kår som vi lever i?

Noen av vennene er store, og bryr seg ikke døyten om at de nesten står i dusjen når de vasker hendene på badet vårt. Det er uendelig godt. Da føles de som venner.

Da kan jeg fortsette på takkevisa mi i fred og ro, uten hverken skam og skyld for det som kontoen ikke strekker til for. Da trenger jeg ikke å handle golvteppe på kreditt for å leve i 2015.

Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.

En hustavle

Jeg har lyst til å lage en hustavle eller tre. En tekst til daglig glede og nytte. I dette blogginnlegget tenkte jeg å samle alternativene, så kan jeg velge til slutt. Først er jeg ute i den stooooore boka og leter.

Johannes første brev, 2:14.  Guds ord blir værende i dere,
          og dere har seiret over den onde. Er ikke dette generalbønna for våre barn? Men kanskje ikke helt forståelig for de samme barna? Jeg leter videre i morgen.

 

 

Bønnehjelp

Rom. 8:26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. 27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
28 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.

Kveldslys

Pledd over skuldrene.

Dyner av knasende løv over den frysende bakken.

Et flortynt teppe av snø oppover veien. Viser at ingen har gått der på ei stund.

Ønsker velkommen.

Lette, rosa dotter over himmelen, som ender opp i et creschendo av oransje og fiolett i vest.

Nakne, mørke fjell, rødmer,

og håper de ikke blir helt påkledd riktig ennå.

Vannet er nesten helt rolig, gir den gylne tanga en varsom bevegelse.

Mon tro om det vet at det snart skal fråde igjen?

 

Det er høst.

Og i natt skal vi danse, nordlyset og jeg.

Å være større

Vi alle behøver noen som kan være større enn oss.

Noen som fortsatt puster dypt og rolig, når vi selv hikster.

En trygg arm rundt skuldrene når verden føles kald.

Hjelp til å slutte å krangle når saken ikke lengre er viktigere enn å holde sammen.

En stemme som sier at «det kommer til å ordne seg», så trygt at man tror på det.

Tør man å be om at noen til og med er så store at de glemmer seg selv et øyeblikk, og ser saken fra ditt perspektiv?

Noen som ser.

Og hører.

Og tar kontrollen. Til man selv er klar til å styre skuta si igjen.

 

Det tror jeg vi alle behøver innimellom. Eller oftere.

Enten vi er barn eller voksne.

 

Har vi noen?

Er vi denne «noen» for dem vi skulle være det for?

Å flyte på nåde

Svømme»stevne».

Jeg hadde gruet meg, fordi generalprøven med elevene mine ikke fungerte. Alle, til og med de mest trofaste ungene, hadde sine egne prosjekter, som krasjet med mine. Jeg hadde kun amøber i vannet den dagen.

Amøbe. «En amøbe er en protozo, et encellet dyr, uten fast kroppsform», Wikipedia.

Jeg gruet meg så ille at jeg angret på at jeg sto på for å inkludere alle i avslutningen, og dermed måtte til pers selv.

«Dette skulle jo liksom være gøy», tenkte jeg, og var fortvilet. Og «vi skulle jo ha noen resultater å vise til», tenkte jeg, og var skamfull fordi jeg trodde jeg hadde sviktet som instruktør.

Jeg hadde faktisk talt angst, og jeg endte opp som jeg pleier når livet er for stort, med å be. Ikke fordi jeg tenkte på å gjøre det, men fordi bønnen tok meg med. Og når sant skal sies, så har jeg vel ikke så mange andre strategier :P. Eller jo, jeg snakket litt med søs også, hun er også svømmeinstruktør.

Roen kom. Jeg fikk «gå med Herren». Nye program ble både laget og mistet, og vi gjennomførte, med glans!

 

Dette er linjeholdning. Noen som ser forskjellen? (bilde fra en annen svømmeklubb)

Til og med foreldrene gnistret som publikum! Jeg fikk dem med meg på applaus etter applaus, uten å ha planlagt noe som helst samspill med dem!

Ungene som pleier å synke, de fløt, og det samme gjorde jeg.

Og her er jeg fortsatt. Flytende på suksessen.

Det er sikkert bare fordi jeg er så stolt av både egne barn og elever, og hele svømmeklubben, at jeg er helt oppblåst.

Dere ser meg for dere, som en ballong på vannflata,

-plinge våken, midt i natta.

Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

Elsket

Tør vi å bli elsket?

Hva er egentlig så farlig med å bli elsket?

Blir det upraktisk å gå rundt å bære noen andres hjerte i hånda?

Blir vi da som sjefen, som griser når han spiser, og er ukledelig selvfornøyd? Ingen vil vel bli som ham!

Får vi da en skatt vi ikke kan miste? Jeg er redd sånne kjærlighetsskatter går inn i kroppene våre, så det blir så vondt om den var laget av jern, og vi tilfeldigvis skulle vandre forbi en kjempemagnet…

Eller er vi redd at skatten skal inneholde både skjulte kamera og sprengstoff, så vi blir både avslørt og sprengt i lufta? Muligens med vilje? Man vet jo aldri…

Og tenk om det er en falsk skatt? DET kunne blitt flaut, det!

 

Men uten den er vi vel ikke så mye.

 

 

 

Noen som kjenner hvor mye smerte dette mellomrommet rommer?

 

 

 

 

Så det gjelder å våge.

Ikke bare å elske, men vel så mye å bli elsket.

Med tåpelig tro, tikkende bomber, og svære magneter i horisonten.

Lurer på om IKEA har oppbevaringssystemer for hjerter, for jeg må sannelig begynne å ta vare på mine.

Værfast

Vi har vært på hyttetur igjen. Ungene og jeg.

Vi tok løs langfredag etter gudstjenesten. Var bare hjemme og pakket. Kun ei av oss rakk å dusje før vi måtte kjøre for å rekke ferga.

Takket være Oliver, trettenåringen vår, gikk vi oss ikke bort på ferga, heller 😛

Etter to timers reising sto vi der da, i ei nydelig fjære, jeg fortsatt i kirkeskjørtet, og møtte Ørjan, som kom ens ærend for å hente oss….med båt….uten brygge. Hvordan skulle liksom jeg kunne forutse det? Faina hadde glemt å skryte ;). Skysskaren ble mildt rystet og lettere utilpass av utstyrsglippen, selv om den ikke var hans. Jeg, derimot, er vant til å være på halv åtte, og skiftet raskt og sømmelig til bukse og støvler.

Vel fremme var det velkomstkommitè på berget, samt «ventepølse» og fersk gjærbakst i fjæresteinene, før vi tok de siste femti metrene opp til hytta. Kan det bli bedre regissert?

Hytta var kjempeflott, passe primitiv, og veldig koselig. Men siden jeg hadde glemt tannbørster, regnklær og telefonlader(finn selv ut hva som er relevant for saken), så ble det dessverre ingen bilder :(. Men sofaen var ny! Tror den så sånn ut: 🙂

Den eneste skjermen som var der var ei «bokfjøl». Altså uten internett. Så roen og aktiviteten var akkurat som den skulle være. Analog. Og nesten total frihet for barna. Med redskaper og natur som leketøy. Hvis de hadde vett til å bruke det. Prinsessene våre satt visst mest i øverkøya og lekte med barbie 😉

Vertskapet, ja. Nærmere perfekt vertskap kommer du ikke. Middagen servert, oppvasken tatt, og koselig prat. Skulle bare ønske at jeg selv hadde snakket litt mindre og lyttet litt mer. Helt dypt og oppriktig kjenner jeg på det.

Men jeg ble rett og slett satt ut av å bli så dulla med. Tror rett og slett at det aldri før har skjedd at jeg ble så dulla med.

Jeg får bare rett og slett se på det som en gave. Fra Faina, Ørjan, ungene, Tassen, og Gud. Og takke. Og håpe at jeg noen gang kan betale dem tilbake, på ett eller annet vis.

Glemte jeg å si at vi ble værfast? Det blåste skikkelig opp mens vi var der, så hjemreisen ble forsinket med ca seks timer. Det ble også tatt på strak arm. Ungene fikk påskeegg med lek og moro, oppfunnet av fantastiske, teatralske, Faina <3.

Og vi gikk oss en fin tur. I fint terreng. Ett sted vi kom til blåste vinden så sterkt at jeg måtte sette meg ned for ikke å bli revet med(tok du den?).

Innerst inne liker jeg å være værfast av og til. Som regel går verden litt for fort for meg, så når været klarer å stoppe den for ei lita stund, så er jeg kokfornøyd.

Og så blir jeg kokfornøyd av sjøsprøyt. Og kokekaffe. Og av å finne noen jeg kan slå i fire-på-rad. Eller ihvertfall noen som ikke oppdager at de selv har vunnet over meg. Hihi!

Tuuuusen takk 🙂 Fra meg, og fra ungene 🙂

Palmehelg

Palmesøndag er ei lita gåte for meg.

Jeg hører for meg kassetten fra barndommen med barna som synger «Hosianna, Davids sønn, Hosianna, Hosia-a-n-n-na!»

Det er palmegrener og hyllest. Klær på bakken.

Jesus ble sett på som så hellig at eselfolen han satt på ikke skulle måtte tråkke på den skitne bakken.

Jesus ble hyllet som den kongen han egentlig er. Av folket.

Antakelig de samme menneskene som ropte «korsfest!», eller ihvertfall de samme menneskene som gråt og var redd og fortvilet da kongen deres var død.

Jesus skulle faktisk UNDER den skitne bakken. DET var noe av det som gjorde ham hellig. Visste de ikke det? Han hadde forsøkt å fortelle dem det…

Det er alltid vanskelig for meg, dette. Å feire palmesøndagen.

Skal jeg være med i hosiannakoret? Jeg vet at det går under ei uke, så er jeg medskyldig i korsfestelsen. Fordi jeg ikke klarer å holde meg borte fra synden.

Noen flere som kjenner på hykleriet?

Tror jeg velger å bruke palmesøndagen som en oppsummering for hele påsken.

Til å ta det perspektivet jeg fra ettertiden kan se, at du, Guds lam, er på vei til offerbenken, ja, til død og helvete for meg, uten å skryte. Og du vil vinne over alle dødsrikets krefter, en gang for alle.

Du var sannelig mann, du var verdig, og du er Gud.

Du fortjener både palmegrener, Hosianna, og mer til.

Palmegrener, forresten, vi vet hva håndflate er på engelsk? Jo, palm. Ta en liten titt på hvordan kristenfolket over hele verden tilber. De holder sine «palms» opp i været! Samt at de tar meg seg sine klær ut i hverdagen, og våger å møte menneskenes vonde hverdag. For deg. Ditt eselføll er jammen verdig å slite litt på mine klær, fordi det er du som har gitt meg dem.

Drømmer og ånder.

Vet ikke om jeg tør å publisere dette, dere vil tro at «hun har alltid vært rar, men nå har siste tråden røket, altså» men jeg skriver likevel.

For noe er gått opp for meg.

Noe som skjedde for lenge siden. Ett år ellernosånt.

Jeg hadde en drøm. Jeg husker at jeg fortalte om den.

Jeg drømte at jeg var eksorsist!

Husker ikke hvordan det høvde til, men jeg hadde ei dame foran meg.

Mange vet hvem hun er, og hun driver med åndelige ting. Det er liksom hennes identitet. Healestein og universets kraft, engler og runetromme, Moder jord og Frans av Asissi.

Henne hadde jeg foran meg, og jeg drev åndene ut av henne, i Jesu navn. Jeg var helt trygg på på Jesunavnet, og trygg i det jeg gjorde, og åndene slapp taket.

Jeg spekulerte litt da jeg våknet, og i dagene etter, og syntes det var en rar drøm. Var det en profeti? Skulle jeg begynne slik virksomhet? Skulle jeg ta kontakt med dama og fortelle henne om Jesus? Jeg fikk råd om å la det bero. Og glad er jeg for det.

For nå er det gått opp for meg. Det var MEG SELV åndene var drevet ut av! Det skjedde kanskje ikke akkurat den natten, men det skjedde.

Hvis vi går tilbake og leser gamle innlegg i Veimat, så vil vi se diverse ånder. Det er både mindfullness og yoga. Det dere kanskje ikke visste var at jeg var litt fachinert av hekseri og trolldom også. Jeg måtte slutte å lese Paulo Coelho. Jeg ble helt tullete av det.

Nå tror jeg selv at jeg er mye «renere».

Jesus er min frelser, min lege, min rådgiver, min glede, og min fred.

Og det er IKKE kjedelig!

Den Hellige Ånd i meg har altså jaget ut alle(ihvertfall de fleste) andre ånder, og jeg er takknemlig. Og jeg vokter meg vel for at åndsmaktene igjen skal få tak i meg. Ef. 6:12.

Jeg holder meg unna østens medisin, og vokter mine bøker vel.

Media er jeg ikke like flink med, en vakker dag, kanskje 😉

Male hus

Jeg ligger i senga.

Tenker at «i dag skal jeg male litt på huset vårt.»

Går i dusjen. Lurer på om vi har stige.

Går ut av dusjen. Gidder ikke tørke meg, siden formen er noe dårlig. Men finner et håndkle å tulle rundt «templet», og går og lufter maletankene med Veimat-gemalen.

Joda. Vi blir enige om hvordan det skal gjøres.

Jeg er bare litt tung i kroppen. Finner senga.

Tenker at jeg kjører og kjøper stige, må huske latekshansker. Ser for meg at jeg finner plankebiter i krypkjellern for å stabilisere stigen. I tankene ber jeg gubben om å slå inn spiker for at det ikke skal skli. Han synes(fortsatt i mine tanker) at det er en dårlig idé, så vi finner på noe annet.

«Au, luftveiene mine»

Jeg tankevandrer meg i verkstedet i kjelleren for å finne malingspannet. Og et tomt spann eller en boks for å slippe å drasse ti-literen opp stigen. White-sprite og papir må også med.

«Hva er det jeg driver med? Jeg ligger jo fortsatt i senga! Men det er så tungt å puuuuste!»

Jeg begynner vel nederst på det nye treverket. Høyre side. Så jeg får vent meg til høyden før jeg skal opp på ni meter(!!!!). Sååååå kommer drømmen. Den tykke, kremete, deilige beisen, i den tvilsomme, men nære og lune gråbeige fargen jeg valgte i vinter.

Jeg smører på de brede bordene. Bord for bord. Skjelver litt i høyden. Tviler på fargen, elsker fargen, tviler igjen, og tenker at «jaja, jeg ligger jo fortsatt i senga, når skal jeg egentlig få dette gjort?».

Omtrent her ryker illusjonen, og trøsten må være at jeg i det minste fikk blogget litt. Tror dere jeg får gjort noe i virkeligheten i dag?

Synes jeg hører husarbeidet hviske i det fjerne, men DA er svaret klart:Jeg er syk!

 

 

Jeg/Gud

Noe kom til meg denne natten. Noe med våre perspektiv og vårt fokus.

Jeg har tatt for meg noen utsagn. Utsagn fra kristne mennesker. De står i en noe tilfeldig rekkefølge, og kunne nok sikkert vært både bedre formulert, og supplert med flere lignende, men jeg tror dere skjønner tegninga.

Jeg går til kirke

  • Gud taler til oss.

Jeg ber

  • Gud hører vår bønn

Jeg skrifter og ber om tilgivelse

  • Gud tilgir, i Jesu navn

Jeg går til nattverd

  • Jesus Kristus gir meg sitt hellige legeme, og sitt dyrebare, rensende blod. Han gir oss hverandre, og soning innenfor Gud.

Jeg lovsynger

  • Gud er majestet, og får den æren han fortjener

Jeg tjener Herren

  • Guds rike har fremgang, også i mitt liv

Jeg er fortsatt en kristen

  • Gud er trofast

Hvilke av disse er det vi vektlegger?

Jeg tror at begge er viktig.

Gud ønsker handling fra oss. Han ønsker å bli valgt.

Men hvor ligger storheten? I at vi tar imot, eller i at Han gir?

Vi kan ikke gjøre NOE for å fortjene himmelriket, hverken anger, faste eller allverdens bønner kan gjøre opp for oss. Alt vi kan gjøre er å ta imot. Det som Jesus har gjort for oss.

Så kan jeg skatte den gaven så mye jeg orker. Og gråte og tvile for å forsøke å fortjene den, eller tjene Gud med et glad og villig hjerte, men det spiller ikke så stor rolle. For Gud har elsket deg og meg først, mest, og nok til evigheten. DET er det som teller.

Gud, hjelp meg til å ta det lille skrittet til å ta imot deg. Hver dag. Og vær konge i mitt liv, som det passer seg, siden du allerede er majestet.

Komme ditt rike. 

Frost

Og dagene går.

Fort som fy.

Vinteren tar sitt forhåpentligvis siste krampegrep om kropp og sinn.

Leksehjelp og husarbeid, foreldremøter og små arrangementer her og der som alle trenger et kakefat eller et smørbrødfat eller to. Eller i det minste litt hukommelse.

Og frosten. Den fryser meg stiv som en pinne. Og setter alle alarmene til ringing. Og når alarmene uler, så fungerer ikke det daglige. Som for eksempel hukommelse. Og store og små beslutninger.

Hva skal vi ha til middag i dag? Når skal vi feire minstemanns bursdag? Har jeg husket å vaske badetøy og håndklær til om en halvtime? Når får jeg forresten besøkt min bestemor? Når har HUN tid?

Sånne småting blir store uoverkommelige fjell nå om dagen. Og ting går galt.

Jeg kommer for sent til det meste, og ungene drar på skolen uten å ha gjort lekser. Vennenes planer går i vasken, og ingen får de beskjedene de skulle hatt.

Alle sier at de er glemske, og ingen vil høre på hvor glemsk jeg er, men DETTE ER ILLE.

Når kan egentlig en mor melde seg ut? Aldri. Så da er det bare å henge på.

Er det noe annet man kan kutte vekk? Jo, jeg var jo enig om at for å være mor, så BEHØVER jeg disse andre tingene. De er vitaminene eller hvadetnåer som holder meg gående, i den grad jeg går.

Eller snubler avgårde, med alarmen ringende i ørene, og store, farlige deadliner truende i glemselståka, og med familiens ve og vel som målet for hverdagen.

Uten å glemme Det Store Målet. Skal skrive en bloggpost til, om det.

Men nå nærmer klokka seg halv seks en torsdag ettermiddag, den første rolige ettermiddagen denne uka, og -hva SKAL vi ha til middag?????? Vi har kjøttdeig…

 

Pilgrim

Dette innlegget har jeg skrevet til menighetsbladet i bygda. Nå er det kommet ut, så nå publiserer jeg det her også. Fordi det er en stor opplevelse jeg skriver om 🙂

 

Vi har hatt en pilgrim i bygda.

Lille juleaften ringte telefonen hos Presten. Kim Weisner hadde for første gang i sitt liv tatt opp en haiker, som presenterte seg som en pilgrim, og ba om å få snakke med presten.

Presten ville lytte, og mannen, som kaller seg Dominique, hadde med seg flere attester og brev fra både kloster og andre prester, også i Skandinavia, som sa at «Joda, mannen er en pilgrim, han vil bare vel, og han har vært på veien siden 1996(!!!), med noen få års unntak, som var i et kloster».

Snart var flere fra staben samlet på kontoret for å finne ut hvordan man kunne hjelpe. Det ble til at han fikk låne Lillian si leilighet frem til andre juledag, og hans nærvær i jula ble fordelt mellom dem.Og han ble med på alle julegudstjenestene. Ofringene i kirkene i jula gikk også til Dominiqe, og den tjenesten han ønsker å utføre.

Selv fikk jeg være sammen med pilgrimen 1. juledag, hos mine foreldre, Rannveig og Gullik.

Og som den skravlesyke prestefrua jeg er, så prøvde jeg å lirke erfaringer og tanker ut av ham. Men mannen er ordknapp. Hva hadde jeg egentlig forventet? Mannen er pilgrim, ikke evangelist.

Det jeg fant var en usedvanlig person med noen veldig allminnelige, til dels såre, menneskelige erfaringer. På spørsmål om hva han hadde lært på veien, så var svaret kort og enkelt: Jeg har lært at mitt liv ikke er mitt liv. Og jeg går for Fred.

Prestemannen takket pilgrimen for å ha lært oss noe om gjestfrihet. Og de to var enige. Dominiqe sier at Jesus er i det å ta imot. Matt 25:35.

Selv synes jeg at vandringen i seg selv taler sterkest. Stedsnavn som Karesuando og Kautokeino ble nevnt. Han kom derfra nå, på sin omvei fra sør i Europa til Jerusalem.

For en tulling! Å reise i det iskalde, farlige nord, der hus og gode klær er en livsnødvendighet, om vinteren, med to tomme hender, og uten penger, og insistere på å bruke kollektivtransport minst mulig!

Det sier meg noe om tro. Tro på en god Gud. En Gud som berger sine. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.  Matt 16:25. Se også Matt 10:39, Mark 8:35, og Luk 9:24.

Jeg må si som min bestemor, Dina Pedersen, sa: Tenk at jeg, her oppe i nord, skulle få treffe en ekte pilgrim! Det er en ære!

Guds velsignelse på reisen, Broder Dominique, og Jesu Kristi oppstandelse over de sprukne delene av livet ditt.

Og takk for at vi fikk treffe deg 😀

For oss i Ballangen, Siri-Mari.

Ny gjesteblogger!!!!

Veimat har fått ny gjesteblogger!

Nummer to etter en molefunken gullfisk 😛

Ei søster i troen, som for noen år siden gjorde sterkt inntrykk på meg for sin tro, skrev noe på FB i dag, som jeg likte så godt, og ville at dere også skulle få lese.

Så jeg spurte om hun ville skrive det her hos meg. Og det har hun gjort.

Navnet er Vanja Lundberg Croese Høivold, og hun er ei lita og søt lappkjerring i Vennesla. Hvor mye lapp hun egentlig er vet jeg faktisk ikke, men hun er en racer på å tenne bål :P. Og hun er fra Finnmarka. Alta, tror jeg det var.

Og selv om hun ikke bare er kokrolig, så var den sterkeste «sinna-ytringen» jeg hørte fra henne «Han der skal jeg be for!!!!!»

Etterhvert som jeg nå skriver, så går det opp for meg at jeg ikke har noe særlig vital informasjon om deg, Vanja, bare en relasjon <3, så du vil kanskje si noe selv?

Et hverdagsliv med Jesus

Elsk din neste som deg selv er ofte ,synd å si det, en frase som vi bruker.
Men sannheten er at vår egen munn ofte er vår største fiende i denne sammenheng. For å kunne elske oss selv som Jesus sa, må vi snakke vel om oss sjøl.Si høyt positive ting som er bra med oss selv.
Vi bruker munnen til å snakke oss selv ned og ikke opp, og dermed kan vi ikke se vår neste.
Det å begynne å snakke vel om seg selv er å ære skaperen for at Han har skapt deg.
For å elske sin neste må man elske seg selv og tale vel om seg selv. Hva hjelper det om dere bare elsker de som elsker dere? sa Jesus.
Den største lovprisningen vi kan gi er å takke for at Han skapte hver og en av oss. Vi er her av en hensikt og en mening fordi Herren hadde bruk for nettopp deg til å fremme sin sak på jorden.
Så hvordan starter vi med dette da; Begynn å si tre ting som du er bra til; bake, du gir omsorg, du er teknisk, du er god til å hjelpe andre etc.
Så kan du begynne å si det Guds Ord sier om deg; du er vakker, du er verdifull, du er elsket, du har verdi etc.
Bibelen sier at vi skal si det høyt for å gi Gud æren og gi Han takk.
Når det du sier høyt av positive ting om deg selv, vil dette smitte på alle du møter og du blir også mye mer morsom å være sammen med. Hvem vil være med de som er negative hele tiden.
Dette vil også føre til at du vil se det positive i de du ikke liker så godt eller de du har noe i mot. Alt dette vil endre seg.
Ønsker du forandring i ditt liv starter det med din egen munn. Fordi det som går ut av din munn, hører ørene dine(husk du har to av dem), og plantes ned i ditt hjerte. Gud vanner og det blir vekst i ditt liv.
Lykke til alle som tar dette til seg og ha forventning til Herren.
Dette var noen av mine tanker denne onsdagen. Ha en flott og unik dag!
Vanja.

Rettferdiggjøring

Vi tøyer på sannheten, vi lyver, vi begår dumheter, vi er egoistiske og egosentriske, vi er late, og vi oppfører oss iblant direkte dårlig.

Og så begynner den store jobben.

Å bortforklare, rettferdiggjøre, bagatellisere, fornekte, finne unnskyldninger for, og skjule disse tingene ulumskhetene.

Se deg rundt, på FB, på nyhetene, hos noen du kjenner godt, og hos deg selv, så finner du dem. Teknikkene for å slippe å innse og vise frem hvem man er, og hva man gjør.

Salomos ordspråk 28:13

Den som skjuler syndene sine,
          skal ikke lykkes;
          den som bekjenner og vender seg fra dem,
          finner barmhjertighet.

Jeg kunne tapet inn mange, mange parallelle bibeltekster, men siden jeg ikke er spesielt bevandret i skriftene <3, så må dere finne dem selv 😛

Men sannheten er der likevel.

Vi må se oss i speilet. Sannhetens speil. Som viser oss hvem vi egentlig er. Som grimme og uærlige og utilstrekkelige og hva det ellers er.

Først da kan vi be speilet om å snu seg, og se oss selv i Det Nye Speilet.

Det speilet som hverken fornekter, unnskylder eller rettferdiggjør det vi ikke er stolte over, men som viser oss hvem vi er i Jesus Kristus.

For i Jesus-speilet er vi som Ham. Perfekt. Uten lyte.

Han har gjort det for oss. Han har gitt oss sitt speilbilde. Hvis vi tør å se oss i speilet, og ta konsekvensene av hva vi ser. Vi må kanskje gå tilbake, eller ta et skritt fremover, for å rette opp i ting, når vi innser ting, men vi slipper å lyve, og vi får lov til å være perfekt. I Kristus.

Er det ikke det vi alle higer etter?

Nyttårsforsettet mitt

Nå er det et drøyt døgn til det nye året begynner, og jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter på denne tiden av året.

Mitt nyttår begynner som oftest i April, eller aller helst midt i August. Da setter jeg meg mål, og gir gass. Det pleier å passe sånn.

Men denne gangen har jeg faktisk noe!

Jeg har vært inne på «bakrommet» i bloggen, og halvferdige blogginnlegg nok til en hel bokserie. De skal jeg ta av, og servere dere.

For vet dere hva? Ja. Noen av dere vet hva. Dere er innom og kikker og kikker, og jeg skriver aaaaaalljdrrriii :P. Da blir jeg smigret, og kjenner at jeg har lyst til å gi noe tilbake.

Såh. Hvis jeg nå ikke leverer, er dere hjertelig velkommen ti å pøble i kommentarfeltet helt til jeg leverer 🙂

Godt nytt år 🙂

Mobbing. Finnes det?

Utdanningsdirektoratet har en kampanje mot mobbing nå. Og FB er full av anti-mobbe-ytringer.

Som denne: http://www.facebook.com/photo.php?v=10151209430271605

Jeg begynner å få litt erfaring på mobbing, nå.

Et par generasjoner har jeg jo sett, og like mange skoler(betyr det at jeg er gammel, forresten?).

Skolene vil helst ikke vedkjenne seg at slikt skjer.

Visst er det episoder, sier de. Og visst er det barn som har det verre enn andre.

Men det er barn med problemer, vet du! Barna ønsker ikke å leke med de andre, de har andre interesser enn de andre, eller de havner alltid i trøbbel.

Det er alltid noe med de barna som havner utenfor. Noe som skolen ikke har ansvar for, og som barnet selv må gjøre noe med. Eller foreldrene. Ihvertfall ikke skolen.

Dere som er foreldre, tenk dere om. Spør barna deres, hvem i din klasse blir mobbet? Hva handler det om? Koker det ned til det samme? Er det noe med det barnet det er snakk om?

Bare til opplysning, når barn blir mobbet, så blir det ganske fort noe med dem, fordi de blir mobbet.

Noe som kun gjentatte, gode opplevelser med medelever og voksenpersoner kan bøte på.

Dette krever VELDIG tilstedeværende voksne, mye tålmodighet, og noe jeg ennå ikke vet hva er, fordi jeg ikke har sett det, ennå.

Så, skole og andre voksne, erkjenn, og ei problemet. Barna selv er for unge for å kjøpe røyk og ha seks, hvordan skal de da kunne ta tak i andres krenkende adferd mot dem selv?

Anger

Noen ganger

I livet

Og ellers

gjør man noe dumt.

De sier det er normalt.

At man bare må be om tilgivelse og gå videre.

Men jeg tåler det IKKE.

Ikke alle feil lar seg løse av en tilgivelse.

Noen feil, som jeg gjør, handler ikke om meg og min merittliste.

De handler om andre.

Andre får det vondt, eller noe annet som er feil.

Da sitter man igjen med en ekkel, ren, stinkende ANGER.

Anger som kan sitte i i årevis. Situasjoner kan dukke opp tiår senere.

Som den gangen jeg fikk servert egenfisket fjellørret stekt i smør og surret i rømme, i nydelige omgivelser, og jeg rynket på nesen på grunn av rømmen.

Den dukker opp i flashback, men er aller vondest idet det går opp for meg.

Da mister jeg livsmotet, og vil bare slutte med alt.

Anger. Mørk, kvalm, og kvelende.

 

Noen som vet hva man gjør med den?

Å hjelpe Jesus

Til alvorlig ransakelse, til oss som sier «bare tro, lille venn, bare tro».

Matt 25,31-46
31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet,32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene,33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
         34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ 40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
         41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ 45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Vi må la troen vår få konsekvenser i dagliglivet vårt.

Vi kan ikke bare bli komfortabel med vårt eget lille familieliv.

For Jesus er sulten, tørst, fryser, er fremmed, syk og i fengsel.

Vil du hjelpe Ham?

Han ber oss om å se ham, og gjøre det lille eller store vi kan for å hjelpe, selv om vi ønsker oss nye stuegardiner, eller helst skulle gitt soverommet et strøk maling.

Det finnes alltid noe vi kunne gjort for oss selv.

Jesus, som har elsket oss, og dødd for oss, og som fortsatt holder hånden vår, ber oss om hjelp.

Hvem kan du hjelpe? Kjenner du noen som lider? Er det noen områder i verden som kaller deg til å gi? Har du anledning til å gjøre noe for noen som ikke passer inn? Har du en nabo som trenger hjelp til snemåking?

Let etter dem som DU har anledning til å hjelpe, selv om du må ut av komfortsonen.

Tenk for en ære det er å få hjelpe Jesus, kongenes Konge!

Når du hjelper Jesus, så kommer Han nær deg, og gir deg glimt av hvem Han er, og av himmelriket. Jeg har selv opplevd det.

Hjelp Jesus, lønnen er stor!

Til meg: La dette sige inn, og gå ut og hjelp.

For en liten

Eldstebroren min er blitt far 🙂

Han og fiiiine kone har fått en gutt 😀

Etter å ha ventet i mange år, er prinsen deres kommet til dem.

Men han tok en liten omvei på vei til dem.

Han kommer nemlig fra en annen norsk mor og far, som dessverre ikke har de ressursene som skal til for å ta vare på gullet.

Eller har de det? Det får de nå sjansen til å bevise at de kan. Og prøvekaninen er vår dyrebare. Som ennå ikke er tre uker gammel.

Han hadde sultestreik allerede første uka. Og nå, så snart han er begynt å legge på seg, reiste han på Mor-barn-senter med biologiske. I går hadde han grått og spydd hele dagen.

De to jeg kjenner, som i hjertet er blitt foreldre, har også bunkret seg der. For å være der for ham. Uten at han får det helt enkelt av den grunn.

Og her sitter vi, halve landet unna, og kan bare be.

Selv syntes jeg det var vanskelig å be. For hva kan man egentlig gjøre for gutten? Saken må jo gå sin gang…

Men så var det noen i går som sang denne sangen. Og jeg sang med i hjertet. Som en bønn. For tantebarn, lillebror, svigerinne, og for alle familiene jeg ber for. For alle familier. For barns oppvekst.

http://www.youtube.com/watch?v=5E3wsoGLwXE

Dere som ber, hjelp meg å be.

I leirkar

2 Corinthians 4:7...More at http://beliefpics.christianpost.com/

«Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.» 2. Korinterbrev 4. kapittel, 7. vers.

Nå er vi dypt inne i menighetslivet, her. Men det kom så sterkt til meg. La meg dele det med dere.

Leirkrukker. De sprekker og de knuses. Ikke har de særlig høy status, heller. Men de kan henges i beltet og taes med.

Vi kunne jo gravd ned skatten. Eller lagt den i et skrin av gull, og satt vakter til å passe på den.

Vi kunne jo lovpålagt for all framtid hvor nøkkelen skal være, og antallet vektere.

Men, nei.

Gud vil selv vokte sin sak, og Han ønsker at vi skal stole på Ham.

Allverdens systemer og autoritet vil bare føre oss vill. Flotte kirkebygg og gamle forordninger er farlige.

De kan få oss til å glemme hvor vår skatt er. De får oss til å tro at vi kan slutte å be om stadig ny nåde, og nytt liv.

De kan lure oss til å tro at vår kunnskap og våre systemer er gode nok.

Men det kan de aldri bli.

Tro. Fra Herren. I hjerter som Han selv må styrke fra dag til dag.

Når det er alt vi har, så har vi mer enn nok.

Beina mine

Jeg elsker beina mine.

Jeg elsker hvordan de tar meg fra sted til sted.

Jeg elsker de gode skoene mine, som helst vil løpe.

Jeg elsker at det blir fest hver gang jeg skal gå rundt huset og til bilen.

Jeg elsker utholdenheten beina mine viser på en fjelltur jeg ikke tror jeg skal klare.

Jeg elsker at jeg skriver denne bloggen! For denne kjærligheten har jeg aldri før hatt! Kanskje som barn, det husker jeg ikke, men allerede som tenåring ble jeg syk, og beina begynte å forhandle seg til færre skritt.

Siden da har de gjort mye vondt, beina mine, og vi har vært dårlige venner.

Fortsatt er de ikke så glad i kjøkkengolvet. De blir fort leie, akkurat som resten av meg, og krangler. Det er et problem.

Men, kjære bein, NÅ elsker jeg dere, og sammen skal vi finne ut av det 🙂

Kjedelige unnskyldninger

Og hvor ble så rutinene av?

Det lurte jeg også på :/

Jeg er proppfull av unnskyldninger.

Jeg var på butikken i går og møtte et høyst forstyrrende menneske, så forstyrrende at jeg fikk vondt i magen resten av dagen.

Og man kan vel ikke lage ukeplan når man har vondt i magen?

Og så kom minsten inn i senga mi i natt. Så i dag er jeg trøtt og har vondt over alt.

Man kan vel heller ikke lage ukeplan når man er trøtt og har vondt overalt?

Og sånn går no dagan.

Akkurat de samme unnskyldningene vil melde seg hvis jeg noen ganger får en ukeplan å følge.

Noe kommer alltids i veien for det kjedelige. Jeg får faktisk både vondt og mere til av det som er kjedelig. Det tror jeg jammen jeg skulle kunne bevise klinisk!

Det er nok i utgangspunktet en sunn mekanisme. Det kan nok hjelpe mot å kaste bort livet sitt på det meningsløse.

Men det er jammen også en hemsko. For livet ER kjedelig. Også.