Tør vi å bli elsket?

Hva er egentlig så farlig med å bli elsket?

Blir det upraktisk å gå rundt å bære noen andres hjerte i hånda?

Blir vi da som sjefen, som griser når han spiser, og er ukledelig selvfornøyd? Ingen vil vel bli som ham!

Får vi da en skatt vi ikke kan miste? Jeg er redd sånne kjærlighetsskatter går inn i kroppene våre, så det blir så vondt om den var laget av jern, og vi tilfeldigvis skulle vandre forbi en kjempemagnet…

Eller er vi redd at skatten skal inneholde både skjulte kamera og sprengstoff, så vi blir både avslørt og sprengt i lufta? Muligens med vilje? Man vet jo aldri…

Og tenk om det er en falsk skatt? DET kunne blitt flaut, det!

Men uten den er vi vel ikke så mye.

Noen som kjenner hvor mye smerte dette mellomrommet rommer?

Så det gjelder å våge.

Ikke bare å elske, men vel så mye å bli elsket.

Med tåpelig tro, tikkende bomber, og svære magneter i horisonten.

Lurer på om IKEA har oppbevaringssystemer for hjerter, for jeg må sannelig begynne å ta vare på mine.