Vi lever da tross alt i 2015

Kommentaren falt så lett, da jeg avslørte at jeg har en datamaskin som ikke riktig fungerer helt. Jeg, med min fattigslige datamaskin, passet ikke inn i det perfekte livet hans. Vi lever da tross alt i 2015.

Skulle tro at han ikke visste at de innebygde skapene i huset vårt er fra 1970.

Skulle tro at han trodde at vi gjorde det med vilje, å ha dårligere råd enn han selv har.

Skulle tro han ikke visste hvor mye jeg begjærer alt jordisk gods, og nye sommergardiner og nytt gulvteppe og en maler og en snekker og høytrykksspyler og campingvogn, men er nødt til å nøye meg.

Å nøye meg, ja. Det gjør jeg i perioder. Eller, på det verste, gremmer meg.

I andre perioder, som er bedre, så takker jeg for det jeg har. Jeg takker for at jeg har en datamaskin og et hus og klesskap og garderobehylle og dusj. Det er just ikke alle, selv i 2015, som har så mye!

Da blir dagene lysere, og den tomme pengeboka blir lettere å bære.

Men man kan kanskje ikke forvente at vennene, som er så godt vante i sin egen stue, skal nedverdige seg til å trå inn i så små kår som vi lever i?

Noen av vennene er store, og bryr seg ikke døyten om at de nesten står i dusjen når de vasker hendene på badet vårt. Det er uendelig godt. Da føles de som venner.

Da kan jeg fortsette på takkevisa mi i fred og ro, uten hverken skam og skyld for det som kontoen ikke strekker til for. Da trenger jeg ikke å handle golvteppe på kreditt for å leve i 2015.

Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.

En hustavle

Jeg har lyst til å lage en hustavle eller tre. En tekst til daglig glede og nytte. I dette blogginnlegget tenkte jeg å samle alternativene, så kan jeg velge til slutt. Først er jeg ute i den stooooore boka og leter.

Johannes første brev, 2:14.  Guds ord blir værende i dere,
          og dere har seiret over den onde. Er ikke dette generalbønna for våre barn? Men kanskje ikke helt forståelig for de samme barna? Jeg leter videre i morgen.

 

 

Bønnehjelp

Rom. 8:26 På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. 27 Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
28 Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.

Kveldslys

Pledd over skuldrene.

Dyner av knasende løv over den frysende bakken.

Et flortynt teppe av snø oppover veien. Viser at ingen har gått der på ei stund.

Ønsker velkommen.

Lette, rosa dotter over himmelen, som ender opp i et creschendo av oransje og fiolett i vest.

Nakne, mørke fjell, rødmer,

og håper de ikke blir helt påkledd riktig ennå.

Vannet er nesten helt rolig, gir den gylne tanga en varsom bevegelse.

Mon tro om det vet at det snart skal fråde igjen?

 

Det er høst.

Og i natt skal vi danse, nordlyset og jeg.

Pinse i 2014

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

Elsket

Tør vi å bli elsket?

Hva er egentlig så farlig med å bli elsket?

Blir det upraktisk å gå rundt å bære noen andres hjerte i hånda?

Blir vi da som sjefen, som griser når han spiser, og er ukledelig selvfornøyd? Ingen vil vel bli som ham!

Får vi da en skatt vi ikke kan miste? Jeg er redd sånne kjærlighetsskatter går inn i kroppene våre, så det blir så vondt om den var laget av jern, og vi tilfeldigvis skulle vandre forbi en kjempemagnet…

Eller er vi redd at skatten skal inneholde både skjulte kamera og sprengstoff, så vi blir både avslørt og sprengt i lufta? Muligens med vilje? Man vet jo aldri…

Og tenk om det er en falsk skatt? DET kunne blitt flaut, det!

 

Men uten den er vi vel ikke så mye.

 

 

 

Noen som kjenner hvor mye smerte dette mellomrommet rommer?

 

 

 

 

Så det gjelder å våge.

Ikke bare å elske, men vel så mye å bli elsket.

Med tåpelig tro, tikkende bomber, og svære magneter i horisonten.

Lurer på om IKEA har oppbevaringssystemer for hjerter, for jeg må sannelig begynne å ta vare på mine.

Værfast

Vi har vært på hyttetur igjen. Ungene og jeg.

Vi tok løs langfredag etter gudstjenesten. Var bare hjemme og pakket. Kun ei av oss rakk å dusje før vi måtte kjøre for å rekke ferga.

Takket være Oliver, trettenåringen vår, gikk vi oss ikke bort på ferga, heller 😛

Etter to timers reising sto vi der da, i ei nydelig fjære, jeg fortsatt i kirkeskjørtet, og møtte Ørjan, som kom ens ærend for å hente oss….med båt….uten brygge. Hvordan skulle liksom jeg kunne forutse det? Faina hadde glemt å skryte ;). Skysskaren ble mildt rystet og lettere utilpass av utstyrsglippen, selv om den ikke var hans. Jeg, derimot, er vant til å være på halv åtte, og skiftet raskt og sømmelig til bukse og støvler.

Vel fremme var det velkomstkommitè på berget, samt «ventepølse» og fersk gjærbakst i fjæresteinene, før vi tok de siste femti metrene opp til hytta. Kan det bli bedre regissert?

Hytta var kjempeflott, passe primitiv, og veldig koselig. Men siden jeg hadde glemt tannbørster, regnklær og telefonlader(finn selv ut hva som er relevant for saken), så ble det dessverre ingen bilder :(. Men sofaen var ny! Tror den så sånn ut: 🙂

Den eneste skjermen som var der var ei «bokfjøl». Altså uten internett. Så roen og aktiviteten var akkurat som den skulle være. Analog. Og nesten total frihet for barna. Med redskaper og natur som leketøy. Hvis de hadde vett til å bruke det. Prinsessene våre satt visst mest i øverkøya og lekte med barbie 😉

Vertskapet, ja. Nærmere perfekt vertskap kommer du ikke. Middagen servert, oppvasken tatt, og koselig prat. Skulle bare ønske at jeg selv hadde snakket litt mindre og lyttet litt mer. Helt dypt og oppriktig kjenner jeg på det.

Men jeg ble rett og slett satt ut av å bli så dulla med. Tror rett og slett at det aldri før har skjedd at jeg ble så dulla med.

Jeg får bare rett og slett se på det som en gave. Fra Faina, Ørjan, ungene, Tassen, og Gud. Og takke. Og håpe at jeg noen gang kan betale dem tilbake, på ett eller annet vis.

Glemte jeg å si at vi ble værfast? Det blåste skikkelig opp mens vi var der, så hjemreisen ble forsinket med ca seks timer. Det ble også tatt på strak arm. Ungene fikk påskeegg med lek og moro, oppfunnet av fantastiske, teatralske, Faina <3.

Og vi gikk oss en fin tur. I fint terreng. Ett sted vi kom til blåste vinden så sterkt at jeg måtte sette meg ned for ikke å bli revet med(tok du den?).

Innerst inne liker jeg å være værfast av og til. Som regel går verden litt for fort for meg, så når været klarer å stoppe den for ei lita stund, så er jeg kokfornøyd.

Og så blir jeg kokfornøyd av sjøsprøyt. Og kokekaffe. Og av å finne noen jeg kan slå i fire-på-rad. Eller ihvertfall noen som ikke oppdager at de selv har vunnet over meg. Hihi!

Tuuuusen takk 🙂 Fra meg, og fra ungene 🙂

Jeg/Gud

Noe kom til meg denne natten. Noe med våre perspektiv og vårt fokus.

Jeg har tatt for meg noen utsagn. Utsagn fra kristne mennesker. De står i en noe tilfeldig rekkefølge, og kunne nok sikkert vært både bedre formulert, og supplert med flere lignende, men jeg tror dere skjønner tegninga.

Jeg går til kirke

  • Gud taler til oss.

Jeg ber

  • Gud hører vår bønn

Jeg skrifter og ber om tilgivelse

  • Gud tilgir, i Jesu navn

Jeg går til nattverd

  • Jesus Kristus gir meg sitt hellige legeme, og sitt dyrebare, rensende blod. Han gir oss hverandre, og soning innenfor Gud.

Jeg lovsynger

  • Gud er majestet, og får den æren han fortjener

Jeg tjener Herren

  • Guds rike har fremgang, også i mitt liv

Jeg er fortsatt en kristen

  • Gud er trofast

Hvilke av disse er det vi vektlegger?

Jeg tror at begge er viktig.

Gud ønsker handling fra oss. Han ønsker å bli valgt.

Men hvor ligger storheten? I at vi tar imot, eller i at Han gir?

Vi kan ikke gjøre NOE for å fortjene himmelriket, hverken anger, faste eller allverdens bønner kan gjøre opp for oss. Alt vi kan gjøre er å ta imot. Det som Jesus har gjort for oss.

Så kan jeg skatte den gaven så mye jeg orker. Og gråte og tvile for å forsøke å fortjene den, eller tjene Gud med et glad og villig hjerte, men det spiller ikke så stor rolle. For Gud har elsket deg og meg først, mest, og nok til evigheten. DET er det som teller.

Gud, hjelp meg til å ta det lille skrittet til å ta imot deg. Hver dag. Og vær konge i mitt liv, som det passer seg, siden du allerede er majestet.

Komme ditt rike. 

Pilgrim

Dette innlegget har jeg skrevet til menighetsbladet i bygda. Nå er det kommet ut, så nå publiserer jeg det her også. Fordi det er en stor opplevelse jeg skriver om 🙂

 

Vi har hatt en pilgrim i bygda.

Lille juleaften ringte telefonen hos Presten. Kim Weisner hadde for første gang i sitt liv tatt opp en haiker, som presenterte seg som en pilgrim, og ba om å få snakke med presten.

Presten ville lytte, og mannen, som kaller seg Dominique, hadde med seg flere attester og brev fra både kloster og andre prester, også i Skandinavia, som sa at «Joda, mannen er en pilgrim, han vil bare vel, og han har vært på veien siden 1996(!!!), med noen få års unntak, som var i et kloster».

Snart var flere fra staben samlet på kontoret for å finne ut hvordan man kunne hjelpe. Det ble til at han fikk låne Lillian si leilighet frem til andre juledag, og hans nærvær i jula ble fordelt mellom dem.Og han ble med på alle julegudstjenestene. Ofringene i kirkene i jula gikk også til Dominiqe, og den tjenesten han ønsker å utføre.

Selv fikk jeg være sammen med pilgrimen 1. juledag, hos mine foreldre, Rannveig og Gullik.

Og som den skravlesyke prestefrua jeg er, så prøvde jeg å lirke erfaringer og tanker ut av ham. Men mannen er ordknapp. Hva hadde jeg egentlig forventet? Mannen er pilgrim, ikke evangelist.

Det jeg fant var en usedvanlig person med noen veldig allminnelige, til dels såre, menneskelige erfaringer. På spørsmål om hva han hadde lært på veien, så var svaret kort og enkelt: Jeg har lært at mitt liv ikke er mitt liv. Og jeg går for Fred.

Prestemannen takket pilgrimen for å ha lært oss noe om gjestfrihet. Og de to var enige. Dominiqe sier at Jesus er i det å ta imot. Matt 25:35.

Selv synes jeg at vandringen i seg selv taler sterkest. Stedsnavn som Karesuando og Kautokeino ble nevnt. Han kom derfra nå, på sin omvei fra sør i Europa til Jerusalem.

For en tulling! Å reise i det iskalde, farlige nord, der hus og gode klær er en livsnødvendighet, om vinteren, med to tomme hender, og uten penger, og insistere på å bruke kollektivtransport minst mulig!

Det sier meg noe om tro. Tro på en god Gud. En Gud som berger sine. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.  Matt 16:25. Se også Matt 10:39, Mark 8:35, og Luk 9:24.

Jeg må si som min bestemor, Dina Pedersen, sa: Tenk at jeg, her oppe i nord, skulle få treffe en ekte pilgrim! Det er en ære!

Guds velsignelse på reisen, Broder Dominique, og Jesu Kristi oppstandelse over de sprukne delene av livet ditt.

Og takk for at vi fikk treffe deg 😀

For oss i Ballangen, Siri-Mari.

Ny gjesteblogger!!!!

Veimat har fått ny gjesteblogger!

Nummer to etter en molefunken gullfisk 😛

Ei søster i troen, som for noen år siden gjorde sterkt inntrykk på meg for sin tro, skrev noe på FB i dag, som jeg likte så godt, og ville at dere også skulle få lese.

Så jeg spurte om hun ville skrive det her hos meg. Og det har hun gjort.

Navnet er Vanja Lundberg Croese Høivold, og hun er ei lita og søt lappkjerring i Vennesla. Hvor mye lapp hun egentlig er vet jeg faktisk ikke, men hun er en racer på å tenne bål :P. Og hun er fra Finnmarka. Alta, tror jeg det var.

Og selv om hun ikke bare er kokrolig, så var den sterkeste «sinna-ytringen» jeg hørte fra henne «Han der skal jeg be for!!!!!»

Etterhvert som jeg nå skriver, så går det opp for meg at jeg ikke har noe særlig vital informasjon om deg, Vanja, bare en relasjon <3, så du vil kanskje si noe selv?

Et hverdagsliv med Jesus

Elsk din neste som deg selv er ofte ,synd å si det, en frase som vi bruker.
Men sannheten er at vår egen munn ofte er vår største fiende i denne sammenheng. For å kunne elske oss selv som Jesus sa, må vi snakke vel om oss sjøl.Si høyt positive ting som er bra med oss selv.
Vi bruker munnen til å snakke oss selv ned og ikke opp, og dermed kan vi ikke se vår neste.
Det å begynne å snakke vel om seg selv er å ære skaperen for at Han har skapt deg.
For å elske sin neste må man elske seg selv og tale vel om seg selv. Hva hjelper det om dere bare elsker de som elsker dere? sa Jesus.
Den største lovprisningen vi kan gi er å takke for at Han skapte hver og en av oss. Vi er her av en hensikt og en mening fordi Herren hadde bruk for nettopp deg til å fremme sin sak på jorden.
Så hvordan starter vi med dette da; Begynn å si tre ting som du er bra til; bake, du gir omsorg, du er teknisk, du er god til å hjelpe andre etc.
Så kan du begynne å si det Guds Ord sier om deg; du er vakker, du er verdifull, du er elsket, du har verdi etc.
Bibelen sier at vi skal si det høyt for å gi Gud æren og gi Han takk.
Når det du sier høyt av positive ting om deg selv, vil dette smitte på alle du møter og du blir også mye mer morsom å være sammen med. Hvem vil være med de som er negative hele tiden.
Dette vil også føre til at du vil se det positive i de du ikke liker så godt eller de du har noe i mot. Alt dette vil endre seg.
Ønsker du forandring i ditt liv starter det med din egen munn. Fordi det som går ut av din munn, hører ørene dine(husk du har to av dem), og plantes ned i ditt hjerte. Gud vanner og det blir vekst i ditt liv.
Lykke til alle som tar dette til seg og ha forventning til Herren.
Dette var noen av mine tanker denne onsdagen. Ha en flott og unik dag!
Vanja.

Rettferdiggjøring

Vi tøyer på sannheten, vi lyver, vi begår dumheter, vi er egoistiske og egosentriske, vi er late, og vi oppfører oss iblant direkte dårlig.

Og så begynner den store jobben.

Å bortforklare, rettferdiggjøre, bagatellisere, fornekte, finne unnskyldninger for, og skjule disse tingene ulumskhetene.

Se deg rundt, på FB, på nyhetene, hos noen du kjenner godt, og hos deg selv, så finner du dem. Teknikkene for å slippe å innse og vise frem hvem man er, og hva man gjør.

Salomos ordspråk 28:13

Den som skjuler syndene sine,
          skal ikke lykkes;
          den som bekjenner og vender seg fra dem,
          finner barmhjertighet.

Jeg kunne tapet inn mange, mange parallelle bibeltekster, men siden jeg ikke er spesielt bevandret i skriftene <3, så må dere finne dem selv 😛

Men sannheten er der likevel.

Vi må se oss i speilet. Sannhetens speil. Som viser oss hvem vi egentlig er. Som grimme og uærlige og utilstrekkelige og hva det ellers er.

Først da kan vi be speilet om å snu seg, og se oss selv i Det Nye Speilet.

Det speilet som hverken fornekter, unnskylder eller rettferdiggjør det vi ikke er stolte over, men som viser oss hvem vi er i Jesus Kristus.

For i Jesus-speilet er vi som Ham. Perfekt. Uten lyte.

Han har gjort det for oss. Han har gitt oss sitt speilbilde. Hvis vi tør å se oss i speilet, og ta konsekvensene av hva vi ser. Vi må kanskje gå tilbake, eller ta et skritt fremover, for å rette opp i ting, når vi innser ting, men vi slipper å lyve, og vi får lov til å være perfekt. I Kristus.

Er det ikke det vi alle higer etter?

Nyttårsforsettet mitt

Nå er det et drøyt døgn til det nye året begynner, og jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter på denne tiden av året.

Mitt nyttår begynner som oftest i April, eller aller helst midt i August. Da setter jeg meg mål, og gir gass. Det pleier å passe sånn.

Men denne gangen har jeg faktisk noe!

Jeg har vært inne på «bakrommet» i bloggen, og halvferdige blogginnlegg nok til en hel bokserie. De skal jeg ta av, og servere dere.

For vet dere hva? Ja. Noen av dere vet hva. Dere er innom og kikker og kikker, og jeg skriver aaaaaalljdrrriii :P. Da blir jeg smigret, og kjenner at jeg har lyst til å gi noe tilbake.

Såh. Hvis jeg nå ikke leverer, er dere hjertelig velkommen ti å pøble i kommentarfeltet helt til jeg leverer 🙂

Godt nytt år 🙂

Mobbing. Finnes det?

Utdanningsdirektoratet har en kampanje mot mobbing nå. Og FB er full av anti-mobbe-ytringer.

Som denne: http://www.facebook.com/photo.php?v=10151209430271605

Jeg begynner å få litt erfaring på mobbing, nå.

Et par generasjoner har jeg jo sett, og like mange skoler(betyr det at jeg er gammel, forresten?).

Skolene vil helst ikke vedkjenne seg at slikt skjer.

Visst er det episoder, sier de. Og visst er det barn som har det verre enn andre.

Men det er barn med problemer, vet du! Barna ønsker ikke å leke med de andre, de har andre interesser enn de andre, eller de havner alltid i trøbbel.

Det er alltid noe med de barna som havner utenfor. Noe som skolen ikke har ansvar for, og som barnet selv må gjøre noe med. Eller foreldrene. Ihvertfall ikke skolen.

Dere som er foreldre, tenk dere om. Spør barna deres, hvem i din klasse blir mobbet? Hva handler det om? Koker det ned til det samme? Er det noe med det barnet det er snakk om?

Bare til opplysning, når barn blir mobbet, så blir det ganske fort noe med dem, fordi de blir mobbet.

Noe som kun gjentatte, gode opplevelser med medelever og voksenpersoner kan bøte på.

Dette krever VELDIG tilstedeværende voksne, mye tålmodighet, og noe jeg ennå ikke vet hva er, fordi jeg ikke har sett det, ennå.

Så, skole og andre voksne, erkjenn, og ei problemet. Barna selv er for unge for å kjøpe røyk og ha seks, hvordan skal de da kunne ta tak i andres krenkende adferd mot dem selv?

Anger

Noen ganger

I livet

Og ellers

gjør man noe dumt.

De sier det er normalt.

At man bare må be om tilgivelse og gå videre.

Men jeg tåler det IKKE.

Ikke alle feil lar seg løse av en tilgivelse.

Noen feil, som jeg gjør, handler ikke om meg og min merittliste.

De handler om andre.

Andre får det vondt, eller noe annet som er feil.

Da sitter man igjen med en ekkel, ren, stinkende ANGER.

Anger som kan sitte i i årevis. Situasjoner kan dukke opp tiår senere.

Som den gangen jeg fikk servert egenfisket fjellørret stekt i smør og surret i rømme, i nydelige omgivelser, og jeg rynket på nesen på grunn av rømmen.

Den dukker opp i flashback, men er aller vondest idet det går opp for meg.

Da mister jeg livsmotet, og vil bare slutte med alt.

Anger. Mørk, kvalm, og kvelende.

 

Noen som vet hva man gjør med den?

Å hjelpe Jesus

Til alvorlig ransakelse, til oss som sier «bare tro, lille venn, bare tro».

Matt 25,31-46
31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet,32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene,33 og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
         34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ 37 Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ 40 Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
         41 Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ 44 Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ 45 Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Vi må la troen vår få konsekvenser i dagliglivet vårt.

Vi kan ikke bare bli komfortabel med vårt eget lille familieliv.

For Jesus er sulten, tørst, fryser, er fremmed, syk og i fengsel.

Vil du hjelpe Ham?

Han ber oss om å se ham, og gjøre det lille eller store vi kan for å hjelpe, selv om vi ønsker oss nye stuegardiner, eller helst skulle gitt soverommet et strøk maling.

Det finnes alltid noe vi kunne gjort for oss selv.

Jesus, som har elsket oss, og dødd for oss, og som fortsatt holder hånden vår, ber oss om hjelp.

Hvem kan du hjelpe? Kjenner du noen som lider? Er det noen områder i verden som kaller deg til å gi? Har du anledning til å gjøre noe for noen som ikke passer inn? Har du en nabo som trenger hjelp til snemåking?

Let etter dem som DU har anledning til å hjelpe, selv om du må ut av komfortsonen.

Tenk for en ære det er å få hjelpe Jesus, kongenes Konge!

Når du hjelper Jesus, så kommer Han nær deg, og gir deg glimt av hvem Han er, og av himmelriket. Jeg har selv opplevd det.

Hjelp Jesus, lønnen er stor!

Til meg: La dette sige inn, og gå ut og hjelp.

Om forventninger.

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Når man ikke får sagt det man vil si

Noen samtaler er viktigere enn andre.

Jeg hadde en sånn i dag.

Jeg hadde forberedt meg godt, men sitter igjen med å ha gitt feil inntrykk.

Følelsen av å ikke ha fått sagt det jeg ville si.

Opplevelsen av at når jeg kun sa halvparten, så ble resultatet det motsatte av det jeg håpet på.

Frykten for at videre samtale kan pløye grøftene bare enda dypere.

Så da tier man, og folder hendene for at det gode skal bli husket, og det dårlige skal bli glemt, eller komme til renere klarhet en annen gang.

Kvart over to

Vi søker lån, for å ta vare på huset vårt.

Å ta vare på huset er både nødvendig og litt gøy.

I går hadde vi gjort et møysommelig arbeid med å få gjort lånesøknaden ferdig, da jeg ringte banken for å få en avtale for å levere den personlig, og se på den sammen.

Dama i skranken sa at saksbehandler er opptatt frem til kvart over to. Jeg hørte at han var ledig fra kvart over to, og troppet opp da. Noen andre ville tenkt at «kvart over to, det er bare tre kvarter før stengetid, så da er han sikkert opptatt».

Men jeg fikk det som jeg ville! Og jeg fikk «brukt» den supre saksbehandleren vår i over en time, før jeg ble sluppet ut bakveien, fordi de hadde stengt 😀

«Noen andre» fortalte senere på dagen om en katt i et tre, som er som katter flest, og gjør som den vil, og «klarte ikke å la være» å sammenligne den med meg 😀

Det tar jeg som et kompliment 😀 Om det var ment som et, eller ikke 😉

Velge seg mål, gå mot målet, møte vegger, lete etter nøkkelhull, krype gjennom nøkkelhull, bruke dynamitt der det trenges, og vinne til slutt, eller ihvertfall kunne si at man virkelig forsøkte.

Min drøm denne gangen er et fint nok, ganske kult, hus og en ordnet økonomi, og jeg må snart til med dynamitten for å få det til.

Hva er din drøm? Er veien enkel eller blokkert? Fins det nøkkelhull? Kan du krype gjennom eller låse opp, eller må du til med dynamitt?

Det er DIN vei, DU bestemmer, og du eier til og med dynamitt.

Puh… Dette trengte jeg å lese! 😉

Å se med troens øyne

Jeg skrev for to dager siden om at jeg hadde vært på konsert, og at jeg hadde oppfattet musikken som ekte trosformidling, og et uttrykk for ånd.

I dag snakket jeg med min mann Presten, som kjenner denne organisten litt, og han kunne bekrefte at denne organisten viser flere tegn på å være en oppriktig kristen.

Jeg måtte bare gape, nikke og tørke tårer. For jeg fikk bekreftet det troens øye hadde vist meg igjennom musikken.

Jeg fikk bekreftet at jeg har et troens øye, og at Ånden hadde vært tilstede når jeg trodde det. Det var ikke bare føleri.

Vi fikk i dåpsgave et troens øye. Et øye som ser forbi det som vårt naturlige øye kan se.

Vi må bare huske på å bruke det.

Hvordan kan vi gjøre det?

Nå er ikke jeg noen ekspert på dette, men hvordan forholder vi oss når vi mottar Guds velsignelse, i kirka eller andre steder? Kjenner vi etter hva som skjer, eller venter vi bare utålmodig på å få gå ut?

Når vi ber, er det av plikt og håpløshet, eller holder vi øynene åpne, i tro på at vi får se bønnesvar?

Jeg tror at Gud stadig har noe å vise oss, vi må bare åpne øynene og se. Og husk, Han er rettferdig og nådeløst sann, men Han er god, og har uendelig med nåde å gi oss, hvis vi bare våger å være sann, og vender oss til Ham.

Jeg fikk se en brors tro og bønn, og fikk fellesskap med både bror, Jesus, og kanskje enda flere, uten ord. Og det var godt.

Hva ser du, med din tros øyne?

 

Gullfisken gjesteblogger

Hei.

Jeg heter Bella.

Jeg er en gullfisk. En vakker slørehale. Men ingen ser på halen min.

Og jeg har det veldig travelt. Not!

Jeg svømmer rundt og rundt i bollen min.

Og når jeg blir lei av å svømme, så flyter jeg litt. Eller jeg gaper meg litt luft så det nesten blir umulig å svømme.

Men det er nå rart med det, det blir kjedelig det og! Og så blir jeg sur. Men det gjør jo ingen ting, siden jeg er alene her i karet.

Jeg hadde en venn. Doffen. Doffen har dævva, eller dødd, som vi, eller jeg, da, sier her i bollen.

Doffen. Han var full av muligheter. Han var så sprekkfull av muligheter og rogn, han, at han fikk oppblåstsjuka. Han ble mye større enn mulighetene sine. Han var faktisk så oppblåst at skjellene sto rett ut, og den fine, lilla, oransjeflekkete huden hans ble sår og boblete.

Så da ble han kokt. Kokt som en fisk. Sånn gikk det.

Såjadasåsåja. Han var jo vennen min, men jeg er jo ikke noe lei meg, jeg! *snufs*

For jeg har jo masse venner, jeg! For eksempel plantene, for eksempel, og jeg husker jo masse fisker i dyrebutikken, de var gule, oransje og lilla. Neida, jeg er ikke ensom jeg. *Puste litt*

Og så har jeg det jo så travelt, at jeg ikke har tid til å tenke så mye på det. Jeg svømmer jo, og gaper, og henger.

Jadaneida. Jeg skal vel være takknemlig for at jeg faktisk har vann. Matmor er faktisk til og med flink til å holde det rent. Men det bæsjer jeg i. Og når jeg svømmer rundt omkring, så er det fort gjort å gape på feil plass :/ Jeg gjør ofte det, for tida. Men det har iiiingen ting med Doffen å gjøre. Neida.

Jaja, jojo… sånn går no dagan.

Fryd deg ved din frihet

«Menneske våkn opp, og fryd deg ved din frihet!»

Du er kjøpt, og du er fri.

Dine forkortkommenheter, dine feil, dine tabber og dine svik, de regnes ikke mere.

Jesus har tatt det alt på seg. Frivillig, som en gave til deg, fordi Han synes at du er til å DØ for!

Du kan velge å ta imot dette, og gå videre, og elske dine nærmeste, og dem du møter, med blanke ark.

Det er utrolig hvem du kunne finne på å elske om du bare forsto dette!

«Den fremmede du frykter er ikke din fiende, men en elsket bror»

Eller du kan fortsette å fortjene og prestere.

Å gi deg selv ris fordi du ikke er god nok.

Hespe skuldrene opp til ørene for å rekke over to menneskers verk, av frykt for å ikke strekke til ett menneskes verk.

Valget er vårt. Gaven er gitt.

Jeg må velge det på nytt hver dag. For meg selv, og for andre, hvis det er mulig?

Håp og ei utstrekt hand

Jula nærmer seg.

Gleder vi oss?

Ja! For første gang på mange år!

I mange år har jula bare vært strev for ei småbarnsmor. Jeg har ikke klart å balansere forberedelser mot egne grenser, og stanget hull i veggen igjen og igjen. Jeg har allerede tidlig i august begynt å grue meg til veggen, fortrengt veggen, til og med 😉 og dermed kommet alt for sent i gang med forberedelsene. Det hjelper IKKE, hvis noen lurte.

Jeg har omsider kommet i gang med juleforberedelsene, og jeg nyter det 😀

Litt av hemmeligheten ligger vel i de stadige bønnesvarene jeg har fått siden i April i år. Det har vært nødvendig i livet, men det har også styrket troen på Gud, og tilliten til livet.

«Nordnorsk Julesalme» http://www.youtube.com/watch?v=kAMXuk4TQ4E har vært en viktig del av min julefeiring de siste årene, og «De’e langt sør tel Betlehem» har vært min strofe der.

Nå hørte jeg den igjen for et par dager siden og da var det noe annet som skjedde hos meg. Hele sangen er jo en beskrivelse av livet her nord, og livet generelt, og en bønn om Guds Fred og Velsignelse over oss og våre omgivelser. Og når vi, som til og med «har Jesus i hjertet», velsigner og ber om det, så får vi, til og med, lov til å «kjenne Du aldri vil la oss forkomme i armod og slit»! Det har vi løfter på.

Så da stoler jeg på det, da 😀 Jeg skal få slippe å gå på veggen 😀 Og da blir det så mye enklere å gjøre det som skal gjøres 🙂 For det er jo en del 😉

I dag er det osteboller, mørketidsfest og engelsk fruktkake som har vært dåden. Kroppen er sliten, men hjertet er lykkelig 🙂

Takk til Trygve Hoff for nydelig formulering, Maria Haukaas Mittet for hjertelig påminninelse, og selvfølgelig til Ham som kommer med velsignelse, fred og trygghet.

Jeg kan ikke leve uten.

Og tenk, nå samles vi igjen i kirker og andre steder, og synger med de røstene vi har, og mere eller mindre oppriktige hjerter, både klagesang og velsignelse, over «husan og fjellan og vannet og folket som leve her nord».

Og Han hører, og Han velsigner.

 

Angsten

Du må ikke røre deg, sier angsten.

Hvis du sitter heeeelt stille, sier angsten, så vil alt gå bra.

Da går det over.

Begynner du bare å røre deg, så tar det aldri slutt.

Da må du gråte, eller skrike, eller puste. Det kan vi ikke ha noe av.

Sitter du heeeelt stille, sier angsten, så husker du kanskje hvem du er.

Hvem du var.

For dagen krever, og gir du den først lillefingeren, så tar den hele hånda.

Sier angsten.

 

Revelsøy <3

Jeg fortalte at vi hadde vært på hyttetur.

Venner av oss har den ene av to hytter på ei øy her i kommunen, og vi fikk den æren det er å besøke dem i vinterferien 🙂 🙂 🙂

Veien dit var fryktelig humpete og gikk på vann, og bilene måtte vi la stå igjen på land.

Ungene drepte monster i stupmørket, kjørte firehjuling, og bygde hytte, og de voksne hogde ved, skifta vindu og laget mat til hverandre og de små. Tid for den gode samtalen ble det også.

Nevnte jeg forresten sanggleden? Margareth og jeg gaula på div. sanger fra morgen til kveld. Jaja. Noe måtte vel ungene betale med 😛

Den ene natta rommet hytteloftet tilsammen 11 små og store troll!

Bilder!

Utsikten fra hytta...

Utsikten fra hytta

Mannen i arbeid

Mannen i arbeid 😉

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjonen...

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjoner 🙂

Husfar i arbeid. Poserer villig for kamera =)

Husfar i arbeid. Poserer foran kamera med den aller største selvøfølge=)

Hva kan man si? Fargene <3

Veien mot stranda...  Kjenner at jeg sliter noe innmari med å begrense meg nå. Det var så mange fine motiver! Sorry Margareth for at det ikke blir noen interiørbilder fra den nydelige hytta. Men vi kan jo helt til slutt ta med et bilde av deg i godteriutdelingen…K-o-o-os

Ja. Dere skjønner nå at jeg lengter tilbake dit. Kanskje neste helg passer? Hva sier du, vakre Revelsøy? Har du plass til oss?

 

Stjernen

For et par uker siden var vi på hyttetur, nesten hele familien.

Dere skal få bilder senere.

Men nå skal jeg skrive noe rart fra turen.

Kveld, ungene lagt, to par foreldre ut og gå.

Intimt stappmørke på ei øde øy.

Stjernekikking.

Og vi er vel ikke akkurat astrologer, noen av oss, så da måtte vi gjøre et grep for å kunne orientere oss. Vite at vi snakket om det samme.

Vi gjorde som Trygdekontoret, og fattet et vedtak :P. Vi vedtok å forholde oss til Ei stjerne. Så når vi sa høyre eller venstre eller opp eller ned, så var det fra den stjerna.

Det var praktisk for anledningen, og genialt i livet :).

Jeg har ei stjerne, nemlig Jesus Kristus, og jeg trenger ingen annen!

Så come on! Se på alle de andre stjernene, tell dem, bli små, men husk hvor du hører hjemme.

La ingen andre stjerner få blende deg, så du mister retningen, og ramler ned skråninga.

Joda, noen plukker deg nok opp om du ramler, men du kan nok slå deg litt. Bli litt våt og skitten.

Og da er det jo bra at vi har fattet et vedtak. Om at vi forholder oss til Den Ene Stjerna, så vi finner veien tilbake til hytta igjen.

 

1:6

Hadde, som tidligere varslet, besøk i går.

Og det var veldig fint 😀

Tørre fakta: Vi var åtte stykker, seks menn, og to damer. Den andre damen var den som kom sist, så jeg ble alene med mennene.

Min opplevelse: Det var utrolig godt da damen kom!

Ikke det, jeg er glad i mannfolk 😉 . Ikke truer de meg, heller 🙂

Men, og styrken i det overrasker meg litt, vi bærer alle med oss energier som mann eller kvinne. Å være alene kvinne blant seks menn er ganske så voldsomt, selv om det vi holdt på med ikke hadde noe med kjønn å gjøre.

Det aller sterkeste med det, for min del, er vel min egen reaksjon, for jeg blir innmari feminin. Nesten amøbe :/. Må skikkelig huske å være mer enn bare en rolle rundt de forskjellige mennene.

Dette ser helt sykt ut, jeg ser det selv. Men det er sant.

Så snakket jeg med den eneste som ble igjen da de andre gikk, en «hann», «min» «hann» :P. og han sier at uballansen også oppstår når en mann blir alene i et rom full av kvinner!

Er det noen som kjenner dette igjen? Og flere som synes at det er interessant?

Innspill eller erfaringer mottas med takk 🙂