TV.
«Litt av ett liv».
Bjarne Brøndbo er hedersgjest, og familien er «på teppet». Temaet er å vokse opp med Bjarne, en mann som ble stjerne og mye borte.
En av ungene sang en sang om å ønske at pappaen var der, gjennom hverdager og milepæler. Bjarne gråter, og jeg kjenner at det griper.
For jeg har også savnet pappaen min.
Han var vel alltid den som rørte hjertet mitt.
Den jeg ønsket å glede, gjøre stolt, og rett og slett være sammen med. Jeg var ei pappajente, rett og slett.
Men han måtte alltid jobbe. På farfar sin fraktbåt, i mekanisk verksted, på huset vi bygde, og i gruvebedriften han var med på fra starten av.
Jeg husker arbeidsklær, og lukter av arbeid.
Mamma var sterk og fikset det meste, men jeg tror at jeg husker at hun også savnet ham. Jeg husker at stemmen skalv når hun snakket om at han skulle «komme på besøk» til helgen.
Mitt pappasavn er blant de sikreste av mine «gråt-triggere» den dag i dag.
Fedre vet ikke hvor mye de betyr for sine barn.
Ikke bare er de viktige i hverdagen, men tilstedeværelsen i barndommen er viktig i hele resten av barnets liv. Ikke bare den fysiske, men også den mellommenneskelige tilstedeværelsen.
En far er en gutts store helt og forbilde, og ei jentes første, store kjærlighet, som setter standarden for hennes senere opplevelser av seg selv og kjærligheten.
Og det er ikke småtteri!
Pappa, jeg er glad i deg.
