Våren er kommet.
Om enn fryyyyyktelllig sent her hos oss.
Men nå er det fint 🙂
Det er fritt for snø på verandaen, og i går så jeg vårens første hestehov. Nesten utsprunget 😉
Jeg får energi, kanskje litt vel mye?
Og ungene gjenoppfrisker vennskap som siden sist vår har måttet tåle slitasje. Herlig 🙂 Hvem husker ikke følelsen av at noen du ikke ventet plutselig dukker opp på sykkel, med et smil?
Alt er så mye enklere nå.
Lite klær, bare veier, og tilgjengelig bil.
Men så, når snøen tiner begynner man å oppdage alt som skulle vært gjort. Med hus og hage.
Noe har man lyst til, andre ting er nødvendige. Innimellom er det nødvendig å gjøre det man har lyst til, også 😉
Og så sosial man blir! Det er ikke bare ungene som lar gammelt rask bli til nytt liv, når det gjelder hverandre 😛
Noen flere enn meg som føler at alt dette herlige kan bli litt stressende?
Jeg blir en stressende person å være sammen med på våren. Jeg blir overlykkelig og presser mitt gode humør over på andre. Men jeg kan ikke noe for det. Er man lykkelig, så er man kykkelig ^^
Men det er noe med det stressende som sniker seg innpå en, fra alle kanter, uansett hvordan man har det og hva man gjør, ja. 🙂
Ikke tenk på hvordan du er å være sammen med, du. Vær en som du selv trives med, så vil andre også trives med deg. Om ikke annet så KUN fordi du selv trives i eget selskap.
Vær kykkelig du, hva er vel bedre enn kykkelige mennesker? Kykkeligky 😀
Og stresset… Vi får ihvertfall gjort noe? Eller ikke 😛