Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Rutiner

Høsten skal være tiden for rutiner.

Tiden med barn skal være tiden for rutiner.

Å skape et hjem krever også rutiner.

Jeg er der. Over det hele.

Utenom i rutinene. D-e-t  e-r  s-å  k-j-e-d-e-l-i-g!

Det er visst mitt livs refreng, det der. Å kjempe mot rutinene, når de egentlig skulle vært mine venner.

Joda, jeg vasker hendene når jeg har vært på toalettet, og jeg setter i oppvaskmaskinen uten å tenke, og jeg spiser frokost hver dag. Men det er liksom også alt!

Jeg klarer liksom bare ikke å få den fulle forståelsen av hvilke rutiner som ville vært gode for oss, uten at de ville føltes som tvangstanker og rigide mønster!

Er det flere som kjenner på det der? Frykten for rutinene. Frykten for å forsvinne inn i kjedeligheter. Frykten for å bli bundet på hender og føtter av uvesentligheter.

Oi! Der skrev jeg noe. Frykt! Frykt kan jeg ikke være meg bekjent av. Det var jeg jo enig om…

*rynke på nesen*

OK. Da vet vi det. Og det er bare en ting å gjøre. Face frykten!!!!!

Siri skal faktisk sette seg ned den dag i dag og skrive et forslag til en ukeplan for seg selv.

MEN! Den skal også inneholde de gode tingene. Trening, venninner, TV-tid, bønn, hva mer kan man trenge?

OOoooooo….!!!!! Som frykten herjer!

Dere skal få høre hvordan dette går 😀

Annonser

Det som ikke skal sies, bare kjennes.

Hm. Blogginga i går kjennes rar.

Jeg tror jeg skrev noe man ikke skal hverken skrive eller si høyt.

Hadde jeg skrevet om å like seg selv, så hadde jeg nok trykket «publiser» med en tilfreds mine, og ingen av dere hadde blitt kvalm. Vi hadde alle applaudert og syntes at det var både riktig og rett.

Men jeg skrev at jeg likte meg selv. Og så gnei jeg det inn, med både store ord og levende bilder. Noe så selvrettferdig! Gak-k-k!

Det er rart det der. Vi har alle behov for å like oss selv. Om ikke annet så må vi tåle å se oss selv i speilet.

Dette behovet tror jeg gjør en viktig jobb blant oss mennesker.Vi oppfører oss skikkelig fordi vi ønsker å like oss selv.

Vi lar være å stjele fordi vi ønsker å være ærlige mennesker. Vi stiller opp på dugnad fordi vi ønsker å være gode samfunnsborgere. Og så videre.

Men likevel fikk jeg mageknip fordi jeg hadde sagt at «jeg liker meg selv to timer i uka»!!!!

Jeg hadde ikke sagt noe om at jeg KUN liker meg selv. For det gjør jeg ikke. Heller ikke hadde jeg sagt at jeg er bedre enn andre, for det vet Gud at jeg ikke er.

Jeg er ganske misunnelig på dere som er i jobb, og får være i en rolle dere liker, mye mer. Kanskje alle ukedager? Det var vel det jeg ville si noe om. Det privilegiumet det er å være i en rolle man kan like.

Men det skal man altså ikke si. At man liker seg selv. Selv ikke i en rolle. Jeg kjenner det. Men jeg fjerner ikke forrige blogginnlegg. Fordi det er sant. Lik det eller ikke.

Annonser

Våt matpakke

Ja fisj! Ekle greier!

Veimat-pakkeren deres er altså begynt med vann. MYE vann. Litervis! Vann over hodet, og vel så det!

Så da er det jo bra at jeg kan svømme, siden jeg er svømmeinstruktør for andre, tenker jeg 😉

For det er nemlig det som er den nye hobbyen 🙂

I mai tok jeg noe motvillig et helgekurs for nye svømmeinstruktører, og jeg er sannelig i gang! Både i svømmeklubben, med barn, og i norskopplæringa, med voksne.

Jeg har til og med begynt et eget kurs for damer, som de som absolutt ikke kan være sammen med menn uten en betydelig mengde klær 🙂 Visste dere forresten at det finnes egne badedrakter til muslimske kvinner? Burkini heter den, og ser ca sånn ut. Jeg anbefaler mine elever å skaffe seg en 🙂

Engasjementet mitt i svømmeklubben er lett å forklare. Jeg vil at mine barn skal ha fritidsaktiviteter som passer dem, og jeg tenker at svømming kan være en sånn aktivitet. Og skulle det bli noen svømmeklubb, så var det bare å gå i gang.

Vi er foreløpig ikke ei sjel mer enn vi behøver å være, så det er bare å melde seg, den som vil være med 😀 (du verden, jeg skulle tatt betalt for annonseringen her inne :P)

Men det som er utenom, i norskopplæringen, har jeg lurt litt på. Penger får jeg ihvertfall ikke. Ikke engang så mye at det dekker de haugevis av barberhøvlene jeg forbruker nå for tiden :P. Skar meg forresten skikkelig i morges, masse blod og klisj, måtte undervise fra kanten 🙁 .

Er jeg virkelig så altruistisk at jeg stiller opp på fritida mi(høhø, når er jeg egentlig på jobb?) kun for andres skyld?

Nånei. Så vakker er man visst ikke.

Det viser seg at jeg har flere motiver. Det ene av dem er at jeg rett og slett har behov for å like meg selv.

Jeg har vært så heldig å få lære «faget» av den beste på området, så jeg er trygg på det jeg gjør. Og jeg liker at jeg bruker kompetansen kreativt og til beste for dem som trenger det. Jeg liker dama som står på bassengkanten i badedrakt og sjefer over muslimske unggutter, like mye som jeg liker dama som lærer mora deres å ha det gøy i vannet. Jeg liker at jeg kanskje redder liv.

Jeg rett og slett liker meg selv i cirka to timer hver uke. Og det er jammen ikke lite! Og så så godt det er! Det er nesten så man kan bli litt beruset av det! Er det kanskje litt usunt? Jaja. Jeg unner meg det. Foreløpig.

 

Når liker du deg selv?

 

Plask 😀

Annonser

Høstkveld

Nå skal jeg ikke skryte.

Jeg skal ikke fortelle hverken om fjellturer eller vekttap. Det ville vært sant, men sånn skryting er så kvalmt 😛

Jeg skal heller fortelle om turen i kveld.

Om å gå rundt i Ballangen en kveld midt i september, og få det for varmt.

Om å gå rundt og se på at TVen sto på i de fleste stuene, selv om kvelden ute var direkte vakker. *føle seg smart*

Om å med vilje tro at den svære rufsehunden sa «mjau», fordi det var en morsom idé.

Om å «bryte»seg inn i venninna sitt uferdige hus, og se hvor fint det blir. Men ærlig talt! De kunne godt montert kjellertrapp, så vi fikk sett den oransje veggen i kjellern, også! Hundans stiger, de er jo så skumle…

Om å komme seg tilbake til huset, for å sitte en time på trappa, og finne ut hva som EGENTLIG plager bestevenninna si.

Høst med små gleder, vær velkommen 😀

Om forventninger.

Kjærligheten kan kanskje sammenlignes med en fugl.

Nøtteskrike

Nøtteskrike. Mannen og jeg gikk på tur forrige søndag, og tror at vi så denne vakre fuglen, som visstnok ikke skal finnes her i nord-norge.

Vi vil at den skal komme til oss, og bli hos oss.

Hvordan skal vi da behandle den?

Vi må holde den varsomt. Veldig varsomt. Vi må se den og pleie den så den vet at den er hjemme, men ALDRI holde den så hardt at den føler seg fanget eller blir skadet.

For kjærligheten kan godt bygge rede, men den lar seg ikke fange.

En av de verste fiendene i kjærligheten er forventningene. Som ikke må forveksles med tillit.

Tilliten bygger på tidligere erfaringer i forholdet. «Jeg kjenner deg, og stoler på at du er nok for meg».

Forventningen handler om ønsker og behov man hadde før vi møttes. «Jeg stiller opp for deg, og stoler på at du stiller opp for meg».

Nå snakker jeg også om vennskapets kjærlighet.

Vi kan gi allverden av oss selv, men det betyr ikke at vi kan kreve NOEN TING tilbake!

Alt vi får fra en venn eller en elsker, er NY kjærlighet, og skal taes imot med takk, og uten gjengjeld!

Eller tar jeg feil her? Korriger meg gjerne i dette!

Mitt poeng her er å legge forventningene døde. Å drepe alle forestillinger vi har fått fra Harleqin, tenåringsdrama, facebook, logikken og trygghetsønsket om hva en venn eller elsker skal gjøre for deg, og hva du skal gjøre for dem.

Det eneste som teller er hva du oppriktig ønsker og evner å gi, og det du faktisk får, mye eller lite. Sammen med omsorg og takknemlighet.

Kjennes dette noe utrygt og ufullstendig, sier du? Får du lyst til å fange fuglen, og holde den fast?

Eller skal vi godsnakke med den, så den bygger rede? Hvem sine premisser må vi da bruke?

Kjærlighetens. Omsorg, omtanke, egne grenser(!!!), takknemlighet, tid, beundring. -Alle disse uøkonomiske tingene, som hverken kan kjøpes, selges, eller forventes.

Om å like Gud, eller ikke.

Jeg snakket med ei i dag. Hun er visst ikke helt overbevist av disse Gud-greiene mine.

Jeg husker ikke hva jeg sa, men hun svarer meg med at «Men… da er jo ikke Gud så perfekt, da!»

Og det kan du muligens si. Men vet dere hva? DET BETYR INGEN TING!

For Gud er Gud. Han er suveren, og vi trenger ikke å like Ham.

Han er seg selv, samme hva vi synes. Han er seg selv, samme hvem vi tror at han er, eller hva vi føler i øyeblikket.

Så kan bare vi små, synsende, og følende mennesker gjøre så godt vi kan for å fatte bare en flik av høyden, lengden og dybden og bredden av denne mektige gåten, så vil Han vise seg for oss, litt og litt.

Om vi ikke velger å tro at vi kan forme Ham i vårt eget bilde. Da vil vi aldri finne ham. Det eneste vi da finner er et grusomt oppblåst selvbilde. Med fæle sprekker. Tror jeg.

Yupp! Jeg kan godt krangle med Gud. Jeg kan godt mislike Bibelens ord om homofili. Jeg kan undre meg kraftig over Jesus sine ord om at han er den ENESTE, når så mange generasjoner rundtomkring på kloden ikke engang har hørt om Ham! Og sist men ikke minst: Han visste hva som ville skje, men likevel så plantet han det forømrade treet MIDT i hagen, og lot oss velge selv om vi ville smake. Det MÅTTE jo gå galt en gang.

Men det spiller fortsatt ingen rolle. Han er som Han er, og har vært fra evighet av. Fra den evigheten har Han antakelig et annet perspektiv på ting, også, enn det jeg med mine enkelt tellbare år. Kanskje Han til og med ser lengre enn til Håfjellet, Rånkjeipen og Narvik?

Jeg velger å tro det. Jeg velger å lete etter den fliken Han, hvem Han nå enn er, vil vise meg. Og sist, men ikke minst, jeg velger å ta imot nåden og kjærligheten.

Fra en Far som elsker sin datter.

Å leve i nuet

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Om å svømme utover

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Mat og fellesskap

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Vindmøller og rottegift

Om å styre verden med følelsene sine.

Det er lett å si at «Han var uforskammet, så da må jeg bli sint».

Men må du egentlig det?

Og hvor lenge har du tenkt å være sint?

Folk er uforskammet. Noen ganger ved uhell, andre ganger fordi de er egoistiske, men veldig ofte fordi de er egosentriske*. Kun i få tilfeller handler det om ønsket om å skade.

*egosentrisk: I sentrum av sitt eget liv. Ofte så inntullet i egne forsvarsmekanismer, egen frykt og usikkerhet, og egne prestasjonskrav, at de ikke vet hvordan de skal komme seg ut derifra.

Selv har jeg en svakhet for denne, «ungene gjør ikke som jeg sier, så da blir jeg sur».

Må jeg bli sur når ungene ikke hører på meg?

Ungenes oppgave er å finne ut av ting. Finne seg et så godt liv som mulig. Og da er det jo bra at de ikke aksepterer å bli noens slaver? Ungene skal løsrives fra meg. Da må de lære seg ferdigheter, ja, men det er også deres jobb å stole på sine egne beslutninger, og ikke følge mine ordrer.

Både uforskammede voksne og ulydige unger er som vindmøller. De vil alltid være der. De er urokkelige, og kommer tilbake igjen og igjen, kanskje spesielt når det stormer.

Så kan vi bli sinte eller sure. Pøse på med rottegift.

Er det noen som har forsøkt det? Å drepe vindmøller med rottegift?

Det kan høres banalt ut, fordi vi vet jo at det ikke nytter. Men vi gjør det likevel. Og neste gang vi er der, så legger vi ut enda litt mer. Før eller siden så vil vi få det i oss.

Spesielt hvis vi er der ofte. Hvis vi ofte er ved vindmøllen, eller har mange vindmøller vi forgifter.

Og hvem blir da forgiftet?

Selv har jeg liten toleranse for disse pesticidene. Jeg blir syk av dem. Både egen og andres rottegift.

Jeg kjenner litt på følelsen, og blir så matt at jeg nesten ikke klarer å skrive.

 

Så hva skal vi da gjøre med dem? Vindmøllene, de som prater for mye og feil, de ulydige ungene, og andre ting vi ikke kan akseptere?

Aller først må vi akseptere dem. Erkjenne at det er som det er, og at det ikke er som det er bare for å plage oss.

Andres adferd er heller ikke vårt ansvar. Tygg litt på den. Kanskje ble det allerede da plass til å snike seg under rotorslagene(heter det rotorslag på ei vindmølle?)?

Så får vi til slutt handle. Forlate samtalen så fredelig man kan, snakk folk rundt, avslør uvitenhet eller manglende perspektiv på en nøytral(yepp! jeg sa nøytral, og det må det minst være. Hyggelig, saklig, eller humoristisk er enda bedre. Poenget er å holde giftnivået nede) måte. Begrens barnas handlingsrom, eller gjør det attraktivt for barna å høre etter. Sørg for at de forstår at du mener det du sier, og akter å la dem selv ta konsekvenser, etter modenhet.

Husk aksept. Du skal ikke nødvendigvis tåle, men når du ser propellen, så kan du snike deg mellom, eller be Direktoratet for Natur og Forvaltning om å få den fjernet, om du må, men du får den neppe i trynet når du aksepterer den, og håndterer den.

Hvor er din vindmølle, hva kan ikke du akseptere?

Legger du ut arsenikk, i form av sinne, bitterhet, suring, hevn, eller aggressiv ignoranse? Hvor mye av den svelger du selv?

Og jada, jeg vet at dette er vanskelig. Hadde det vært enkelt, så hadde du akseptert og handlet for lenge siden, men hvor mye gift tåler du og dine?

Dør vindmøllene av den?

Flasketuten.

Den som flasketuten peker på må tåle det ham får.

Trond Viggo får det sagt.

Ofte har jeg følelsen av å svikte barna mine. Det blir liksom aldri helt som jeg ønsker for dem.

Og det finnes garantert mange barn som har det bedre enn dem. Pedagogiske foreldre som finner på mye gøy, og klarer å vise at ha et intenst nærvær og oppmerksomhet på barnas behov.

Men det finnes jammen dem som har det verre enn mine. Mye verre. Ikke alle overlever, engang.

Se denne. http://www.dbtv.no/?vid=2473129299001

Det blir for mye for meg.

Jeg ber til Gud for mine barn. For skolegang, helse, og gode dager.

Og jeg tror, ja, jeg OPPLEVER å bli hørt og svart.

Men disse barna. De som må være foreldre for sine foreldre, de som frykter for drepende missiler fra luften, eller mangler mat. De som drikker kloakkvann og pådrar seg en mageinfeksjon, og ikke får det rene vannet med litt sukker og salt i de trenger for å overleve… Jeg kan ikke tro at ingen ber for noen av dem!

Nå kunne jeg satt meg inn i hva de føler og tenker, disse barna, men det ville bare vært ukvalifiserte gjettinger, så jeg lar være. Ihvertfall offentlig 😉

Men jeg kan prøve å ta perspektivet til dem som ber.

Tenk om det var MEG som måtte se på at mitt barn døde en meningsløs død? Og det etter at jeg hadde ligget på kne og ropt og tryglet til Gud om hjelp. Ville jeg fortsatt trodd?

Det er et godt spørsmål.

For livet er urettferdig. Og det kan mange ganger se ut som det er flasketuten som bestemmer.

 

Det er enkelt å tro når man har det godt.

Tåteflaske

Jeg rydder i kjelleren.

Finner mye rart.

Pissoar, kakebokser og…-tåteflasker!

Minner fra barna jeg hadde, *takk*.

Hvor skal tåteflaskene, da?

JEG KOMMER ANTAKELIG IKKE TIL Å FÅ BRUK FOR DEM MER!

Joda, jeg visste det, men det gjør visst vondt likevel.

Gråte litt, og prøve å gi dem bort, så noen andre kan kaste dem.

For jeg klarer det ikke. Jeg prøvde, men det gikk ikke.

Det var forresten noen som ville ha pissoaret! 😀

Sol!

Vi har godvær i nordnorge 🙂

Alle rekorder slås. Mellom femogtyve og tredve grader i skyggen, skyfritt, og nesten ikke vind, og det har vart lenge! I Mai! Ungene gikk rett fra stillongsen til shortsen 😀

Og matpakkesmøreren har tatt ferie.

Det tok sin tid før godværet fikk nådd inn til den innerste hjerterota mi, men det har det altså gjort.

Jeg går bare her og takker.

Takker for godværet, for gresset jeg går på, det stikker litt, siden vi ikke er veldig ivrige hagefolk.

Jeg takker for stranda jeg har tilgang til, ja, det er faktisk flere av dem! Og i morgen tenkte vi oss til Revelsøy igjen <3 Den har til og med strand! Men det er sikkert iskaldt i vannet. UH!

Vennene er jeg veldig takknemlig for! Jeg har ikke så mange av dem, og alt er ikke ukomplisert, men i sommervarmen smelter det vanskelige bort, og nye bånd knyttes raskt når man møtes i bikini. Ingen hemmeligheter, liksom 😛

Og ungene, såklart. De er en konstant kilde til glede(og litt frustrasjon) :). Jeg takker for at de er friske og glade, og for at de er så forskjellige og så fiiiine. Dem kunne jeg snakket om i det uendelige. Og hva hadde vel strandlivet vært uten dem? Kjedelig!

Nabodamas lykke er vel ikke så vanlig å takke for, men jeg gjør det nå likevel. Hun har noe fint, men så er hun jammen bra fin selv også, da. Mor til tre små barn, pen, blid, og rolig. Og så er hun lærer. Jeg tror til og med hun er en flink lærer :D. Ja, jeg vet. Hun høres ikke helt sann ut, men så er det også mulig at jeg har hatt besøk av en fantasivenn i ettermiddag. Man vet aldri 😉

Solkrem som spray, den sier seg vel selv. Solkremsmøring er noe kliss!

Friskt vann fra kranen, det er det lett å glemme, men vi vet hvor heldige vi er, innerst inne. Tenk, vi BADER i drikkevann! *sender en rask bønn for dem som mangler vann*

Og sånn går no dagan. Ingen jeg møter skal føle seg trygg for en takk eller en hemmelig velsignelse 😉

Ser at dette ser noe prektig ut, men det er det ikke. Lang ifra! Jeg er jo så utrolig heldig :D. Og så har jeg oppdaget at det gjør meg godt å takke. Det er rett og slett noe jeg tjener på selv :).

Og når det handler om å gi Gud æren for hans storhet, så kan det vel ikke skade?

Takk, kjære leser, for at du har lest enda en lang tekst, fra lille meg 🙂

Å ikke vite

«Veimat» er i Menighetsbladet igjen.

Denne gangen uten adresse, men med et innlegg.

Jeg vet at menighetsbladet leses nøye av mange, så jeg blir ikke forbauset om noen finner til bloggen på egenhånd.

Så kommer vi dit igjen. Det er lenge siden jeg har hatt noe skikkelig fint å skrive. Ikke fordi livet har vært trasig, men fordi jeg har så mange spørsmål, og så få svar.

Men for min del er det blitt helt greit.

Jeg trenger ikke å vite alt. Jeg trenger ikke å ha svar på alle spørsmålene, og jeg trenger ikke å granske menneskers lever for å finne ut om de er gode nok for meg.

Jeg er en sannhetssøker, ikke en kontrollør.

Jeg forsøker å lytte mer enn jeg prater, og lese mer enn jeg skriver; bemerk: forsøker 😛

Og jo mer jeg leser, og tør å lytte til menneskene jeg møter, jo mindre vet jeg.

Jeg skjønner hvor spredt kunnskapen er. Ingen kan påberope seg å vite og skjønne alt.

Vi trenger ikke å gå lengre enn til Bibelen for å finne en hel elv av paradokser!

Er det rart det blir vanskelig?

Men så kan vi jo vite at kristendommen kom lenge før internett og google, postverk og boktrykkerkunst, og levde aller best blant de fattige, og, tør jeg å bruke ord på hvem jeg tror var i flokken? Horer! Fylliker! De som ble forlatt allerede som barn, på grunn av sykdom eller fattigdom…

Tror vi at disse hadde alle svarene fra første dag som kristen? Tror vi at de fikk alle svarene?

Jeg tror ikke det. Men de fikk en relasjon til sin frelser, og lærte mer og mer, dag for dag. Og helt sikkert fikk de vite noen som jeg ikke vet. Men som jeg akter å prøve å finne ut av,

…men huff, da får jeg sikkert enda flere paradokser 🙂

Jeg svømmer og plasker i paradoksenes elv, men har hodet over vannet, enn så lenge 🙂

Kroppsvæsker og vennskap

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Når man ikke får sagt det man vil si

Noen samtaler er viktigere enn andre.

Jeg hadde en sånn i dag.

Jeg hadde forberedt meg godt, men sitter igjen med å ha gitt feil inntrykk.

Følelsen av å ikke ha fått sagt det jeg ville si.

Opplevelsen av at når jeg kun sa halvparten, så ble resultatet det motsatte av det jeg håpet på.

Frykten for at videre samtale kan pløye grøftene bare enda dypere.

Så da tier man, og folder hendene for at det gode skal bli husket, og det dårlige skal bli glemt, eller komme til renere klarhet en annen gang.

En lengsel

Det er søndag, og jeg og ungene er hjemme fra samling.

Men lengselen kjennes godt.

Lengselen etter noe enkelt.

Jeg skal la en gammel, nesten glemt salme, få lov til å si det for meg.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, om Jesus og Hans ære, og om Hans kjærlighet.

Si meg det kun så simpelt, som barn på fire år, for jeg er syk og såret, og lite kun formår.

Si meg det klart og sindig, jeg fatter det så sent, Guds råd mot syndens våde, det frelsens under rent.

Si meg det mange ganger, jeg glemmer det så lett, Akk morgenduggen tørres når solen skinner rett.

Si meg det mildt og stille, med alvors dype røst, husk på jeg er en synder som Jesus har forløst.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, det budskap uten like om Jesu kjærlighet!

DET er det jeg lengter etter.

Historien bak denne salmen, samt en nyere versjon, fant jeg på en annen blogg. Det var litt fint 🙂 http://leifhaugen.trykker.com/2009/02/10/fortell-det-gamle-budskap/

 

Om å være under.

Jeg var på konferansetime med en av ungene i dag. Det var en skremmende opplevelse.

Ikke fordi det står så dårlig til med mitt barn. Han har både sine styrker og sine svakheter, akkurat som det skal være.

Det som skremte var mentaliteten og systemene.

De har et lappesystem. Gjør noen en overtredelse(glemming eller uro/frekkhet), så får de en lapp. Og får de tolv i året, så får de nedsatt karakter i orden/oppførsel.

Belønningssystemet de hadde var både kollektivt, alt for langsiktig, og hadde vist seg å være uforutsigbart, siden kosetimen hver fjerde uke lett kunne, og på fast basis ble, ofret, både for skolens time, og for en eneste overtredelse fra klassens side.

Ungene har altså ingen sjanse om å få slettet gammel gjeld, og belønningen er avhengig av «perfekt» adferd fra deres side, og selv da tillates det at den taes bort, både på lærers humør, og systematiske skolehappeninger.

Alt dette, og alt som ellers skjer i klassen, begrunnes med hvor hardt det blir senere i skolen, og hvor hardt samfunnet er.

Frykt for fremtiden.

Elevene skal liksom holdes litt under, så de må streve seg opp, for sånn er liksom livet.

Vi har alle på ett eller annet tidspunkt ligget under. Vært skyldig, hatt ei lita samling «lapper i kateteret». Eller? Føles det godt å ha lapper i kateteret? Presterer du bedre av at noen husker de gamle syndene dine?

Jeg kjenner en som trodde noe annet. Han visste faktisk noe annet. Han visste at når vi bare får lagt av oss det i fortiden som vi ikke er stolte av, så går vi videre med tom ryggsekk, rakere rygg, lette ben, syvmilsstøvler, nesten, og er kanskje til og med klare til å bære andre, fordi lappene føltes som stein i ryggsekken, og vi er glade at noen andre ville bære dem for oss.

I mitt liv har jeg Jesus. Han bærer mine steiner. Lappene mine blir med jevne mellomrom sunnrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Ungene våre må bære sine lapper. Ikke kan de sone på noe vis, og heller ikke kan de fortjene å få dem sunnrevet. De må vente helt til neste skoleår for å begynne med tom ryggsekk.

Den samme Jesus sier «Frykt ikke», men ber om gode gjerninger og et rettskaffent liv. Ja, Han ber oss om å leve livene våre med kjærlighet, barmhjertighet, tålmodighet, og medlidenhet, faktisk. Og får det, fordi vi slipper å være redde.

Mammahjertet blør, og samfunnsborgeren i meg ser en hel generasjon vokse opp med ryggsekkene fulle av steiner. Hva vil det bli av dem?

Kanskje kan skolen lære noe av dette? Kanskje er ikke frykt og skam eneste veien til anstendige, sterke, mennesker?

 

Salme 28

Dagens bibelord

Salme 28,6-9
6 Velsignet er Herren,
for han hører min bønn!

 7 Herren er mitt vern og mitt skjold,
mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp.
Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

 8 Herren er et vern for sitt folk,
en tilflukt som berger den han har salvet.

 9 Frels ditt folk og velsign din eiendom!
Vær du deres hyrde
og bær dem alltid!

Stillhet

Jeg slår av TV´en.

silence

Det blir stille. Brølende stille.

Først deilig, så skummelt.

Silence

Klarer man å holde ut det skumle, ekle, tidssløsende og intime bare ei lita stund, eller litt lengre, det kommer an på hvor hard du trenger det, så kommer belønningen.

Silence

Da blir hodet også stille. Pusten blir dypere, og du får kontakt.

Artist Loui Jover; Drawing, "silence"

Kontakt? Med hvem? Først med deg selv. Så kanskje med din skaper. Eller kanskje Han endelig når igjennom til deg, med noe han lenge har villet si?

Exquisite solitude

Tør du det? Har du egentlig lyst til å være sammen med deg selv? Det er ikke alltid jeg heller har lyst til det. Å være sammen med meg selv, altså. Fy! For ei fislukt!

Og så tenker jeg noen ganger for mye. Det er et fryktelig skravvel der oppe.

Men i stillheten er tankene mine, og bare mine. Ingen tjener penger på dem, og ingen kan kreve dem. Ingen kan se dem, engang, så det hender de blir drømmerier. Men det må dere ikke si til noen. For jeg er ei voksen, fornuftig og delvis dyp dame, med begge beina på jorda.

dream....

Det er i bunn og grunn ganske fint å være sammen med meg. Flere skulle prøvd det :P.

Men siden jeg ikke kan være over alt alltid, så kan jeg anbefale noen andre å være sammen med. Deg selv, for eksempel 🙂 Er det lenge siden sist du var sammen med deg? Hva sa du til godt? Hvordan hadde du det? Ble dere gode venner?

Når man er sammen med seg selv, så lønner det seg å være snill mot seg selv, ellers blir det bare ukoselig. Sånn er det ihvertfall med meg, og jeg tror Gubben, som også er sammen med meg fra tid til annen, er enig i det.

Så. Oppsøk stillheten, og se hvem du finner.

chihuahua hiding behind curtain

Vi vil gjerne høre hvem du fant 🙂

Kvart over to

Vi søker lån, for å ta vare på huset vårt.

Å ta vare på huset er både nødvendig og litt gøy.

I går hadde vi gjort et møysommelig arbeid med å få gjort lånesøknaden ferdig, da jeg ringte banken for å få en avtale for å levere den personlig, og se på den sammen.

Dama i skranken sa at saksbehandler er opptatt frem til kvart over to. Jeg hørte at han var ledig fra kvart over to, og troppet opp da. Noen andre ville tenkt at «kvart over to, det er bare tre kvarter før stengetid, så da er han sikkert opptatt».

Men jeg fikk det som jeg ville! Og jeg fikk «brukt» den supre saksbehandleren vår i over en time, før jeg ble sluppet ut bakveien, fordi de hadde stengt 😀

«Noen andre» fortalte senere på dagen om en katt i et tre, som er som katter flest, og gjør som den vil, og «klarte ikke å la være» å sammenligne den med meg 😀

Det tar jeg som et kompliment 😀 Om det var ment som et, eller ikke 😉

Velge seg mål, gå mot målet, møte vegger, lete etter nøkkelhull, krype gjennom nøkkelhull, bruke dynamitt der det trenges, og vinne til slutt, eller ihvertfall kunne si at man virkelig forsøkte.

Min drøm denne gangen er et fint nok, ganske kult, hus og en ordnet økonomi, og jeg må snart til med dynamitten for å få det til.

Hva er din drøm? Er veien enkel eller blokkert? Fins det nøkkelhull? Kan du krype gjennom eller låse opp, eller må du til med dynamitt?

Det er DIN vei, DU bestemmer, og du eier til og med dynamitt.

Puh… Dette trengte jeg å lese! 😉

Påskemorgen slukker sorgen!

Jesus lever!

Har vi forstått dette?

Langfredagens smerte er over.

Døden er overvunnet, en gang for alle.

All verdens superhelter er oveflødige, for vi skal leve, selv om vi dør.

Og Jesus lever i oss, han trøster, styrker, og gir tilgivelse for selv den verste synd.

Han lever blant oss, som kjærlighet og tilgivelse, og viser oss at vi er kongebarn. Vi har løfte på at der to eller tre er samlet i Hans navn, så er Han midt iblandt oss.

Så la oss skynde oss og samles, og påkalle Jesunavnet!

Han lever i sin verdensvide kirke, blant folk som har mye mere enn mageknip å bekymre seg for, men de trenger ikke å bekymre seg. For Jesus lever blant dem.

Og Han lever i evigheten, hos sin Far. I Herligheten. Dit vi en gang skal. Er det lov å si at Han er det vel unt?

Jeg ville ha med meg en slags dydighet fra langfredagen, men de blomstene var overflødige. For Han var ikke i graven. Han sto der som lys, og spurte hva jeg gråt for, og ba meg om å fortelle det videre det jeg hadde sett.

Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.

Ja, kjære venner, Jesus lever!

Og her kommer denne dagens musikk 🙂

Langfredag lyseblå.

Det er langfredag ettermiddag, og jeg sover visst.

Jeg pleier å tilbringe langfredagen i dyp ærbødighet til det som skjedde på denne dagen.

Jeg har vel enda ærbødigheten igjen, men i dag klarer jeg ikke å ta det inn over meg.

Jeg får, som dere vet, bibelvers på mail hver dag, og i dag fik jeg Lukas sin lidelsesberetning(Luk. 22:39 osv.), og jeg klarer ikke å lese den.

Det gjør for vondt.

Jeg ramlet over denne http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10967859 , og ser mannen som går i smerte, og tenker at det hadde ikke jeg klart, siden jeg har vondt i magen(!!!!).

Jeg kommer meg ikke engang på samling(i bedehus), fordi jeg har vondt i magen!

Og jeg har ikke veldig vondt i magen, bare en skikkelig irriterende mageknip.

Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til Langfredagen?

Jeg hørte en gang om en far som pleide å ta med seg familien sin ut og plukke stein hele langfredagen. Hva tenker vi om det?

Ærlig talt, folkens. Nå trenger jeg deres tanker på dette. Kan vi ha en liten samtale i kommentarfeltet her, for en gangs skyld?

Er det tjenlig å uhemmet nyte livet og spise kvikklunsj og appelsiner på Langfredagen? Hva gjør dere?

Sårbar

Sist mandag gjorde jeg noe enkelt.

Eller, det skulle være enkelt, ihvertfall.

Jeg tok et lite batteri med blodprøver.

Antallet er ikke viktig. Det som er viktig er at det var på fastende mage, og på noen dager uten allergimedisin. Og at det var tre mil å kjøre dit, og at jeg i døra møtte ei dame jeg en gang kjente litt, som hadde en seksåring med seg som hadde vært å kræsja på akebrett.

Allerede før jeg våkna ordentlig om morran kjente jeg en velkjent sårbarhet.

Jeg visste at jeg måtte behandle meg selv pent.

Så var det å komme seg avgårde uten å spise. Uten å stabilisere følelsene i magen med mat.

Jeg fikk meg mat senere den dagen. Det var såvidt jeg klarte å spise da jeg endelig kunne det, men jeg ble da mett.

Saken er bare den at følelsene fortsatt ikke har stabilisert seg.

Jeg føler og føler. Jeg lengter, husker, sørger, takker og gleder meg. Jeg leter og leter i dagene, og forsøker å stabilisere meg med skjermaktiviteter.

Men skjermen er en svikefull venn.

Den popper opp med tall og bokstaver som lover uten å oppfylle løftene sine, og stjeler av tiden min.

Kanskje er det noe jeg burde ordne opp i? Noe som ikke har noe med en skjerm å gjøre?

Uro.

Så jeg spiser. Men ingen ting smaker helt godt.

For det sitter ikke i magen. Det sitter i ryggen, beina, skuldrene, halsen, -og hjertet.

 

Og hjerter lar seg ikke roe hverken av Facebook eller potetgull.

Om lovsang

«Dear God, you have my whole heart for my whole life»

Dette sto på et skilt på FB. Det lages mange skilt med bibelsteder og trosuttrykk, og jeg liker å ha dem rundt meg. Mange av dem er lovsangsord. De handler blant annet om hvor høyt vi setter Jesus, og denne gangen om hvor høyt vi setter Gud.

I det siste har jeg gått og tenkt litt på viktigheten av å vite hvor dobbelt dette er.

Hvis jeg hadde gitt Gud mitt hele hjerte og hele livet mitt, så hadde jeg ikke trengt Jesus. 

Vi skal vite at de hendene vi løfter i lovsang, også, gjennom ufine gjerninger, har vært med og spikret Jesus til korset.

Når vi åpner munnen til lovsang, så skal vi vite at den samme munnen har vært skyldig i både giftig prat og Judas sin hang til svik for egen vinning.

Selv kunne jeg godt trampet takten til lovsangen, men også føttene har vært skyldig, og kommer til å bli det igjen.

Men Jesus visste alt dette, og lot det skje. Fordi Han visste hvem vi var, og elsket oss til å bli ren fra disse tingene.

Derfor skal vi lovsynge, og velge Gud med hjertet for livet.

Men vi må bare huske at hver en tone av lovsang, og hver eneste gode gjerneing vi velger å gjøre, ikke er noe vi kan gjøre for å bli frelst, og heller ikke kan vi skryte av det.

Det er fordi vi allerede skylder Ham det.

Fordi Han har elsket oss.

 

 

 

Bekymring.

Jeg har stort sett sluttet å bekymre meg.

Jeg nekter rett og slett å se for meg alle de vonde scenariene uten først å lete etter løsninger, eller legge ting i Guds hender.

Og det har fungert! Det har fungert kjempebra 🙂

Det har faktisk fungert så godt at jeg merker at enkelte kan bli litt irritert på meg for min «lettsindighet». De er sjalu for at jeg har det så mye bedre enn dem selv. Eller de tror at jeg ikke tar ansvar i livet, fordi jeg legger hodet på nakken og gapskratter når jeg/vi/de har problemer.

Og det er helt greit. En vakker dag klarer de selv å gjøre det samme. Da vil de forstå.

Men denne gangen fungerer det ikke. Jeg(eller helst noen andre, men det angår meg) har et problem. Og jeg vet ikke om det er noe jeg kan gjøre med det. Det er mulig at man kunne løst noe med en prat, men jeg ser ikke hvordan. Jeg bare får et dårlig bilde av meg selv i den praten. Ellers så blir det galt om jeg handler eller ikke handler. Tror jeg.

Denne knuten i magen kom snikende ettersom jeg sakte inså hva som skjer, og vil ikke slippe. Det er til og med vanskelig å be for det.

Kanskje har det noe med skyld å gjøre? Jeg føler skyld der jeg ikke har skyld. Det er faktisk sant. Jeg har mye skyld i mitt liv, men dette er ikke min skyld, dette er andres smerte målt opp mot min lykke.

Survivors guilt. Den overlevendes skyldfølelse. Det trodde jeg ikke at jeg hadde, men nå har jeg det visst likevel.

Det er jo det samme som trer i kraft når jeg begynner å glede meg over nåden i Jesus! I Ham har vi så mye, og så fine posisjoner, i Ham er vi majestet! Halluja, og så videre. Så blir jeg så glad, og så oppdager jeg det, og så lurer jeg på om det er feil å være så glad, når ikke alle er det.

Da er det liksom tryggest å ha noen bekymringer. Så slipper man å bli så glad at man ikke burde bli så glad.

Men helt ærlig. Smerte på andres vegne, er ikke det en helt reell ting? Kanskje bekymringen ikke er så stor som medfølelsen? Men hva skal jeg gjøre med den, når jeg selv er en del av kniven, og en samtale kanskje bare blir å vri den litt rundt i såret?

*Surker litt her, er det lov?*

Å se med troens øyne

Jeg skrev for to dager siden om at jeg hadde vært på konsert, og at jeg hadde oppfattet musikken som ekte trosformidling, og et uttrykk for ånd.

I dag snakket jeg med min mann Presten, som kjenner denne organisten litt, og han kunne bekrefte at denne organisten viser flere tegn på å være en oppriktig kristen.

Jeg måtte bare gape, nikke og tørke tårer. For jeg fikk bekreftet det troens øye hadde vist meg igjennom musikken.

Jeg fikk bekreftet at jeg har et troens øye, og at Ånden hadde vært tilstede når jeg trodde det. Det var ikke bare føleri.

Vi fikk i dåpsgave et troens øye. Et øye som ser forbi det som vårt naturlige øye kan se.

Vi må bare huske på å bruke det.

Hvordan kan vi gjøre det?

Nå er ikke jeg noen ekspert på dette, men hvordan forholder vi oss når vi mottar Guds velsignelse, i kirka eller andre steder? Kjenner vi etter hva som skjer, eller venter vi bare utålmodig på å få gå ut?

Når vi ber, er det av plikt og håpløshet, eller holder vi øynene åpne, i tro på at vi får se bønnesvar?

Jeg tror at Gud stadig har noe å vise oss, vi må bare åpne øynene og se. Og husk, Han er rettferdig og nådeløst sann, men Han er god, og har uendelig med nåde å gi oss, hvis vi bare våger å være sann, og vender oss til Ham.

Jeg fikk se en brors tro og bønn, og fikk fellesskap med både bror, Jesus, og kanskje enda flere, uten ord. Og det var godt.

Hva ser du, med din tros øyne?