I det forrige innlegget skrev jeg mye pent om vår nye organist, Gregor. Og så la jeg det ut til menigheten. Fordi jeg hadde hatt en fin opplevelse i kirka. Logisk, ikke sant?
Men så går jeg på menighetens FB-side, og ser at den GAMLE organisten(Dimitar) også følger med der, og så begynner hodet å spinne.
For jeg skrev jo ikke så fine ting om Dimitar, hva om han tror at jeg ikke var glad for det han gjorde? Ikke det at jeg betyr så mye for ham, Ballangen er «stor», men han KUNNE jo bli såret…
For ordens skyld, jeg SATTE pris på Dimitar, og ikke minst hans vakre kone Juliana.
Men dette «rettferdighetsprinsippet» plager meg. Det holder meg tilbake fra å gi gaver, invitere, gå på besøk, gi komplimenter, gi ungene det jeg ønsker å gi dem, og mye annet rart.
For i alt man velger å gjøre mulig, så vil det bli en rekke av muligheter man ikke benytter seg av, eller ikke allerede ikke har benyttet seg av.
Barnebursdager i skoleklasser illustrerer dette godt. Det er så lett for dem som ikke blir invitert å føle seg utenfor, selv om det kanskje ikke var ment sånn, «noen» inviterte jo bare vennene sine!
Kanskje har tilværelsen i utkanten av «de populære» gjennom barne- og ungdoms-år fått meg til å bli oversensitiv på dette?
Noen sa heromdagen at jeg skulle slutte å tenke sånn. Livet er ikke sånn.
Og spesielt JEG er ikke sånn. Jeg gir full gass, for så å glemme hele opplegget. Jeg kan bli omtrent forelska i mennesker, for så å glemme bursdagen deres. De bor fortsatt i hjertet mitt, men de popper definitivt ikke opp når det er forventet.
Mitt hjerte har sin egen hukommelse. En hukommelse som hverken husker bursdager, kvinnegruppe, eller å gå på besøk til de rette menneskene når jeg har muligheten til det.
Men kom tilbake når jeg kjenner møter deg «live», hører en stemme, en sang, eller kjenner ei lukt av en matrett. Da husker jeg deg 🙂
Hva sier dere, kloke, ikke-skrivende lesere, skal jeg fortsette å være rettferdig, for enhver pris?