Nå har vi fått rating-knapp!
Jeg liker 🙂
Liker?
Svar
Forfatterarkiv: sirimari
Størst av alt
Min mann og jeg har, for en gangs skyld, vært på besøk i kveld. Hos gode venner.
Heldige er vi 🙂
Og samtalen gikk varmt om viktige ting.
Mange viktige ting.
Og størst blant dem er kjærligheten!
http://www.bibel.no/Hovedmeny/nettbibelen.aspx?book=1CO&chapter=13#.UDgMltbN-s5
Herre, fyll meg! Så det kan bli mer enn prat…
Historie
Flere generasjoner med ting har eskalert til vår kjeller.
Minner. De fleste av dem er glemt av tankene, men fortsatt like reelle.
Jeg forsøker å rydde, kaste og gi bort, men må nok lytte til dem før jeg sender dem ut, eller får orden på dem.
Tiden er nok kommet for å innrømme at de er i veien. I veien for livet vi lever nå.
Det blir rot, og mangel på plass til å håndtere vinterens og sommerens ting. Noen ganger dermed også dagens ting.
Historie er viktig. Noen sier at vi ikke skal bry oss om fortiden. De sier at det er fremtiden som er viktig.
Jeg vil si at nuet er avgjørende. Men håndterer du ikke din historie, så vil den bite deg i rumpa, og kjelleren vil bli full av uhåndterlig skrot.
Jeg er stolt av å omsider rydde i min families kjeller, og håper at det ikke er for sent.
Takk til de som har begynt jobben før meg, og for skattene jeg finner 🙂 Noen av dem fortjener nye minner, andre skal bli til dyrekjøpte lærebøker.
(for meg)Ny teknologi
I husveggen vår. Klatreroser og vedlikeholdsbehov 😉
Jeg forsøker meg på noe nytt. Dropbox, Windows Live, og WordPress samarbeider visst, og jeg prøver meg på å leke med de store… Kanskje nyttig? Eller ikke?
Det ene bildet er uansett nettopp tatt utenfor husveggen vår. På godt og vondt 😛 Kveldsol har vi ihvertfall 🙂 Det andre bildet er av gårdsveien vår, og sommerfjøset som hørte til. <3 Alleen 🙂
Frykt!
Frykten for å bli oppslukt.
Av de daglige pliktene,
av andres behov,
av andres følelser,
av egne og andres forventninger til meg og mine.
Denne frykten har nok holdt meg i sjakk i mange år.
Gitt meg en skikkelig upraktisk motvilje mot mye som kunne gjort meg og mine godt.
Kjære meg. Jeg er elsket, og det er trygt. Jeg(og Jesus og folkene hans) skal ta vare på meg, gi meg det jeg trenger underveis.
Jeg kan begynne å leve, gjøre og gi.
Sans videre
En av dere lesere fortalte meg heromdagen at han hadde lært litt av bloggen min.
Endret litt vaner, og vokst litt.
Da blir jeg så glad 😀
Hvordan går det med sansingen?
Jeg for min egen del er kommet litt ut av det, merkelig nok, nå som det har vært sommer!
Men jeg kan rapportere at Rosa Rugosa er i blomst, og at det ikke er noe problem at man stikker seg litt når man plukker av de gamle rosene.
Men pyntejordbæra lukter mye bedre!
Såforøvrig kan jeg fortelle at det er helt fint å gå barbeint på kjøpesenter. Rista på endene av rulletrappa er en opplevelse for seg selv 😉
Os sentrum er også fint å gå barbeint i. Rent og fint =)
Neste leksjon i sansing kommer om et par uker, hvis jeg husker det :P. Når vi har begynt å kjede oss litt i rutinene.
Irrelevant?
Kjenner inspirasjon til å skrive.
Om livet, livet i en familie, livet som en kristen, Jesus, om å være syk og å være frisk, normal eller utenfor streken, ganske mye, egentlig,
men noe stopper meg.
For det første vil jeg ikke utlevere meg selv og min familie, så der må det selvsagt sorteres ut ganske så grovt.
Neste er at en del hører hjemme i helt andre sfærer enn på nettet. Noen ganger ønsker jeg meg en «åndelig veileder-app» på telefonen min :P, Eller nei, jeg gjør jo selvfølgelig ikke det, men jeg har maaange spørsmål, ja!
Og så kunne jeg skrevet i evighet om Guds godhet, og hans «super-hero»-rolle i livet mitt, og hans overflodsprosjekt i kjærligheten. Men jeg er redd for å bli misforstått. Det kan fort høres som selvskryt og ordflom, noe det antakelig allerede gjør.
Og så har du alle de andre tingene, som jeg mener meg å vite, men som jeg vel ikke vet om jeg vet. For hvem er vel jeg som tror at mine tanker er så fryktelig relevante for allerden, eller ihvertfall et lite antall blogglesere?
Vet dere hva? Nå for tiden vil jeg helst bare lytte. Spørre, lytte, og bryne tanker mot dem som tenker større enn meg.
Men selvfølgelig, går noen og grubler på noe, så blir jeg glad for å få lov til å gruble sammen med dem. Gjerne her på bloggen :D.
Prøv meg. Ingen tema er for små eller for dumme 🙂
Sykling i livet
Tenker på noe rart igjen.
Tenker på det med overlevelse og fremdrift.
Har jeg skrevet om det før?
Livet er litt som sykling.
Lever man i «overlevelsesmodus» og kun forsøker å holde ballansen, så tar det ikke mange dagene/sekundene før ting begynner å gå galt.
Men bestemmer man seg for fremdrift, og legger planer, har tro og holder fokus og prioriteringer, da overlever man!
Da kommer man seg også fremover. Så langt man vil, så lenge man har levedager, og sykkelen holder.
Så er det jo det, da. At for å beholde denne fremdriften, så må man stadig lære å sykle. Men det er jo ikke noe problem, så mange utfordringer som livet gir, ikke sant?
Hva må du lære å sykle?
Tikk takk to
DENNE var visst den som fikk hjertet til å slå…
http://klockan-ur-guld.jetshop.se/pub_images/medium/958XLBLN_8683.jpg
Hva synes dere? Jeg ville ihvertfall fått respekt 😉
Hundeliv
Jeg har en gylden regel i livet, og ihvertfall her på bloggen min, om at jeg ikke snakker stygt om folk.
Men nå gjør jeg et unntak. Jeg fant nemlig en annonse på hvalp. Lagt ut av samme «oppdretter» som vi kjøpte fra i vinter.
Her er han nå, alias Tassen 🙂
Vårt kjøp endte opp som en ren barmhjertighetshandling. Vi kom, så hvor dårlig det sto til, bestemte oss for å redde ihvertfall en av dem før det var for sent for ham, og betalte det kjerringa forlangte, selv om det var langt over blodpris for et dyr helt uten papirer.
Damen hadde ingen kontroll over dyrene.
Enkelte av dyrene viste en fryktelig dominant adferd, uten å bli tilstrekkelig korrigert.
Flere av hundene var overvektige.
Hundene møter ikke andre mennesker enn oppdretter og en utvalgt veterinær. Det fortalte hun oss selv.
Hvalpene gikk og gjemte seg, de hadde kun et lite bur som de store hundene ikke dominerte.
Det var tisslukt over alt.
Hus og gårdsplass var lite, tatt i betraktning alle elleve hundene hun da hadde.
Mor til vår hund, spurven, skal, etter det FB-vennene sier, ha vært 12-13 menneskeår da hun fikk den hvalpen som vi overtok.
Dette er vår opplevelse, og jeg skulle bare ønske at vi ble advart før vi forberedte ungene og oss selv på å hente hjem hvalpen.
En annen ting er at så lenge noen betaler for hvalpene, så kommer stadig nye hunder til å måtte oppleve dette huset, som jeg ikke unner noen å leve i. Ikke engang oppdretter selv.
Oppdretters navn er Gerd Ann Sørås, hun bor i Herjangen i Bjerkvik, og vår hunds mor het Spurven. Far til vår hund var visstnok Stjerneskudds Emil. Andre hunder der var Siri og, tja, det har jeg glemt 😛
http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=36258431
Gullmedalje
Fant noe igjen, og denne gangen er det noe jeg håper at jeg har sagt før? Sånn bortsett fra det med å stå opp tidlig om morran, det blir aldri bra…
Men Steinar sa det godt, så les…
Prioritering
Nå er vi kommet tilbake fra ferie, og rydding er det store.
Ting skal bort og ut, og systemer skal på plass.
Men jeg innser fort at da må oppussingen utsettes ennå mer!
Alle de perfekte hjemmene vi har vært i sommer, og alle vennene våre sine hjem, hvordan gjør de det?
En ting er at pengene må hentes et sted, men det er litt av en jobb bare å holde det ryddig på overflaten, hva da med resten? Kjeller, loft, vaskerom…
Hvordan får de tid til resten?
Venner og familie, gode aktiviteter, og da er hagen ikke nevnt ennå…
Våre mødre hadde ikke så pene hjem, ihvertfall ikke min mor. Men hun hadde fem barn, og tid til samvær med mor, tre søstre og venner. Og vi dyrket grønnsaker, og vi plukket bær. Mange av den generasjonen brukte også tid og penger på humanitært arbeid eller misjon, hvor ble det av det?
Eller tar jeg feil? Husker jeg bare de få, gode stundene?
Uansett, så har jeg mange prosjekter jeg så gjerne skulle gjennomført, og altfor lite både tid og krefter til dem.
Jeg tror vi må ta en opptelling. Prioritering.
Eller kanskje må bare jeg prioritere annerledes? Men hvordan? Hvordan skal jeg ta imot besøk i et hjem som ligger hakket under de fleste andres?
Spirituell?
Nå har jeg vært og funnet noe igjen. Jeg legger det her, og leser det på nytt senere. Var det noe i dette? Hva sier dere? Er det bare egobygging og kan gjelde alle, eller er det en beskrivelse av dit vi alle bør gå for å få det bedre med oss selv, hverandre og vår skaper?
http://harthimmer.dk/2012/08/hvilke-symptomer-er-der-pa-at-vaere-spirituel/
Tikk takk
Jeg hadde bursdag her om dagen, og i bursdagsgave fikk jeg blant annet penger til å kjøpe meg ei klokke. Et armbåndsur.
Og det er jo bra, for tiden er ikke bare-bare å hanskes med!
Nå er det sånn, at enkelte ting liker jeg å bruke litt tid på, og ny klokke er en av dem. Vil dere hjelpe meg? Bruk pilen over bildene, så får du opp litt tekst om hver enkelt.
Jeg var innom Diamanthuset i Kristiansand, og prøvde noen.
Noe som denne
I tillegg hadde de noen fra Skagen Design. De var fine, nette, og til en rimelig pris. Her har du noen av dem jeg kikker på:
Eller hva med en unisexmodell?
Haha! Nå fant jeg den med meshlenka også på salg! Jeg får kanskje TO klokker for bursdagspengene? Ei til hverdags og ei til litt finere? Hvordan ser forresten et herreur ut sammen med disse? 
Sånn. Nå kan dere si hva dere tenker. Jeg kommer antakelig til å gjøre det motsatte uansett 😉
Grrrr!
Trenger bare å si det.
JEG VET BEST SELV HVORDAN JEG HAR DET
Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det.
Jeg er den nærmeste til å kunne si hva som er fysisk og hva som er psykisk.
Jeg vet best selv hvor vondt jeg har, og hvor godt jeg kjenner etter.
Når musklene ikke lengre vil bære, så vet ikke legene hvorfor, og ihvertfall ikke venner og familie.
Og det som hjelper den ene, hjelper ikke nødvendigvis den andre.
Såh. Der var det sagt. Jeg vet at denne frustrasjonen er ekstremt vanlig blant mange av oss, og at jeg utrolig sjelden møter holdninger som får meg til å trenge å si dette, men i dag trengte jeg å si det. Høyt og tydelig, etter først å ha sagt det veldig enkelt til den det gjaldt.
Stoppskilt
Ferieturen vår har vart lenge nå, og inntrykkene er mange og fine.
Menneskene vi har møtt har vært mange.
Og til dere som har fulgt meg en stund forstår at dette tar på en åpen sjel.
Jeg blir litt sliten, rett og slett. Og så gir jeg ennå litt mere gass, som seg hør og bør, og så begynner det å gjøre vondt, som jo både høres og børes ennå mere.
Men så er det jo sånn da, at når kroppen har sagt stopp, så får man tid til noe annet!
Man kan for eksempel oppdage Gud igjen, og finne ut at vi begge faktisk hadde ventet på litt «kvalitetstid sammen».
Det er godt å velsigne i Jesu navn.
Det er godt å takke.
Disse samværene gir meg mer ro og forståelse også for mine barn, og Deres behov, også. Og det kan jo trenges :P.
Takk for stoppskiltene, og takk for samværet, og takk for en alle menneskene som har gitt av sin gjestfrihet og sin tid denne sommeren 🙂
Og takk for at vi har noe å glede oss til når vi kommer hjem 😀
Ufrivillig fin
Jeg har fått meg et nasjonalt lånekort på biblioteket. Og det kan man like.
Akkurat nå leser jeg «Senor Peregrino». Den er helt OK. Kanskje til og med god, hadde jeg bare konsentrert meg litt mere om den?
Samme det… Jeg fant en fin setning… «Sengene var uredde»
«Sengene var uredde»!
Tygg litt på den! Men nå skal jeg jammen overvinne min egen lakenskrekk, og sjekke om min seng er redd :p
Verandadøra
Åjada. jeg er på ferie.
Noe så helt innmari! Jeg mister telling med både tid og sted, og bloggingen får visst også lide hardt.
Men nå har jeg en liten opplevelse å fortelle om.
Jeg tok meg en «ferie i ferien» og dro til min bror i Bergen. Han og hans tilkommende bor i et lite hus ved et vann i skogen.
En av andre brødrene mine var også på besøk. Jeg reagerte allergisk på hundene, så verandadøren sto åpen mot den manglende verandaen. Guttene tok seg en lang kveldstur på vannet med båten, og husfruen og jeg var hjemme. Hun gikk på tredemøllen, jeg gikk på golvet, vi så film og surfet på nettet. Vi koste oss sammen, rett og slett.
Det var det vi visste om. Det guttene kunne fortelle oss da de kom inn fra fisketuren, var at vi hadde flira( ledd) ofte og høyt. Hyttenaboen rista på hodet, og fiskerne ved fossen flira hver gang vi flira.
Vi hadde altså moret oss så det ljomet over halve Os. Halve Os brukte vår forlystelse til sin forlystelse i mange timer. Uten at vi visste det.
Ingen av oss har noe imot det, men det føles definitivt noe merkelig 🙂
Fortsatt god sommer, allesammen 😀
Reisepåferiedag
Trøtt kjerring
Høye unger
Gubbe som viser et sjeldent snev av entusiasme
Nesten helt rent og ryddig hus
Spenning
Selv om vi får det bra der vi kommer, så kjenner jeg at det er litt vondt å dra fra nettverket sitt :/ Man er rar sånn.
God sommer, alle sammen! B) B) B)
Om svakhet
Lager enda et latmannsinnlegg, fordi mine egne tanker er så rare for tiden, at de trenger litt mere tid før jeg kan sende dem ut i verden.
Føl fri til å oversette, den som synes at dette er viktig… Hvis ingen andre gjør det, så kommer oversettelsen kanskje i en kommentar senere.
http://wewalkwithjesus.org/?p=1249
Annerledes
Reisebud
Så.
Da var Far reist.
Og jeg sitter igjen med takknemlighet og gode minner.
Og en vakker opplevelse av et menneskes siste tid, og, igjen, Jesus <3.
Jeg tror at vi er mange som er takknemlig for at det ble så greit som det ble. Det var virkelig en storfamiliehøvding som reiste, hjemme, med sine gående til og fra de siste timene.
Nå er det tid for familie og storfamilie. Og til dere som er avgårde, vi tenker på dere også 😉
«Han Far og Æ», sammen, faktisk 🙂
*holde seg fast i svingene*
I dag er jeg overveldet.
Dagen har vært fin, den.
Sånn bortsett fra at vi holder pusten for Far.
To brødre og ei svigerinne er kommet nordover, for å treffe ham.
Jeg og prinsessa var hjemme i dag, og på besøk hadde vi Pippi. Og det var jo trivelig 🙂
Jentene gikk i fjæra på egenhånd, og så var det tur på bakeriet, og å kjøpe mat. Og i bygda treffer man familie, og en del andre mennesker.
I dag var det mange å se som har helt spesielle plasser i hjertet mitt. Jeg blir så happy, eller hva akkurat det spesielle mennesket gir, at når turen i dag var omme, så var jeg helt fortumlet!
Så var det middag, telefon fra Sørlandet, og besøk av naboenglene.
Får lyst til å be om fred og ro, men bestemmer meg for å henge på, og ta imot velsignelsen. Dag for dag.
Rare tider
Nei, nå har jeg jammen latt dere vente lenge.
Og det er vel mest fordi hjertet har vært fullt av ting jeg helst vil holde for meg selv. Og det er vel lov?
En av de tingene er at Far(morfar) er ganske så syk nå. Alle gamle skal inn i denne fasen, og nå er den vel kommet for ham. Takknemlighet er det jeg kjenner på, og annet. Noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Far og Mor trenger støtte, og det samme gjør Mamma og søsknene hennes.
Men de er jo så sterke! Eller? Det er noe jeg har trodd, og jobber med å endre min holdning til. For om de nå er sterke, så er ingen så sterke at de ikke er svake også. De trenger også å få lov til å være svak. Men hvem tar imot DEM når DE er svake?
Hvordan være sterk for de sterke?
Litt av anerkjennelsen man gir dem i hverdagen, er tilliten til at de er sterke. Hvordan «omskriver» man den anerkjennelsen?
Disse mennesker er også så vant til å gi og gi, og skjule sine egne sår. Hvordan kommer man bak dette?
Til dere det gjelder, mange av oss vil så gjerne være der for dere. Bruk oss, hvis dere får det til.
Kjære Mamma <3
«Elsk meg!»
http://www.denene.no/Bli%20inspirert/Kampanjen%20Elsk%20meg/Kampanjen%20%22Elsk%20meg!%22.20056.cms
Jeg fant dette på FB, og synes at det er bra.
Men så ser jeg straks parallellen til voksne. Voksne som i prinsippet har de samme problemene.
Overgrep og mangel på kjærlighet.
Mange lever under urett, og mange påfører seg selv både urett, straff og skyhøye forventninger der gapet til virkeligheten blir uutholdelig.
De trenger også denne ene. Denne ene som stopper opp og bryr seg.
De har gjerne et uendelig tomrom i seg som skriker etter kjærlighet. Skam som ikke engang tør å be om lys eller tilgivelse.
Nå har jo jeg svaret på dette også. Eller rettere sagt. Jesus har svaret. Jesus er svaret. Han har både den omsorgen, lyset og tilgivelsen som skal til.
Kjærligheten.
Vi må bare tørre å åpne opp for Ham.
Og så er det jo slik at mennesket ikke klarer å ta imot dette på egenhånd. Vi er gitt hverandre til å overbringe dette. Tenk. Vi mennesker får lov til det, når ikke engang englene fikk den fullmakten!
Så la oss som har fått kjærligheten, gi den videre. Være rundhåndet med omsorg, nærvær, ord eller gaver, alt etter hva vi er gitt.
Og dere som fortsatt sliter med tomme hjerter, og med overgrep og skam, søk til de kristne. Be oss om hjelp. Og ikke minst… Bli ikke trett av å søke Jesus. Bank, så skal det lukkes opp.
Vi må alle gå den veien iblandt.
Takk Jesus, for at du vil være «den ene» for oss.
Om å velge å more seg
«Den som flira mest har det mest arti»
Ganske nytt Siri-Mari-ord.
Tro og tillit 2
Husker dere det jeg fikk i drømmen min?
Den om det du trenger når du er ung, men får når du blir eldre?
Husker dere at jeg kom frem til noe som handlet om å gi for å bli rikere?
Noen har sagt dette såååå mye bedre enn det jeg klarte:
Frans av Assisis BønnHerre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet råder.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet råder.
La meg bringe tro der det råder tvil.
La meg bringe sannhet der det råder villfarelse.
La meg bringe lys der det råder mørke.
La meg bringe håp der det råder fortvilelse.
La meg bringe glede der berøvelse hersker.
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet råder.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet råder.
La meg bringe tro der det råder tvil.
La meg bringe sannhet der det råder villfarelse.
La meg bringe lys der det råder mørke.
La meg bringe håp der det råder fortvilelse.
La meg bringe glede der berøvelse hersker.
Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet –
– som det å trøste.
Ikke så meget å bli forstått, som det å forstå.
Ikke så meget å bli elsket – som det å elske.
For det er gjennom å gi at en får,-
Det er gjennom å glemme seg selv, –
– at en finner seg selv.
Det er gjennom å tilgi andre –
-at en selv blir tilgitt.
Det er gjennom å dø –
– at en oppstår til evig liv.
Endelig fred
Fin dag i dag også.
Avslutning med norskopplæringa.
Samisk sted, bevertning og underholdning. Modig og dyktig «samepar».
Poesi oppsto…Ballangen, her vi bor, heter på samisk Balak, som betyr «endelig fred».
Velkommen kjære krigsflyktninger, og dere andre, som jeg også er blitt glad i 🙂
Håper dere finner Balak.
Skylddeling
Har ikke så mye budskap i dag.
Men jeg kan fortelle noe om noe jeg skrev tidligere.
Jeg skrev heromdagen at jeg holdt på å kollidere fordi jeg var ute av hakk?
Det var «sjefen» jeg holdt på å kollidere med.
Og neste gang jeg kom på jobb så kjeftet han ikke på meg for det, men han var super-hissig mot meg for noe annet. Noe jeg ikke hadde særlig ansvar for… Jeg tålte det, flirte litt, og stusset litt, for jeg hadde ventet en liten lekse for råkjøringa…
I dag gjenfortalte jeg kollisjonshistoria, og måtte bli fortalt at det ikke var jeg som hadde brutt vikeplikten, men han! Den hissige sjefen var hissig for at jeg skulle glemme å gi Ham inn!
Poenget med denne historia er vel hvor snar man er til å påta seg skylda for alt som er galt. Samme hvem som har skylda…
Siri-Mari. I hakk.
Om tro og tillit?
I går ettermiddag hadde jeg en drøm. Som jeg ikke forsto helt før jeg gikk og la meg for kvelden.
Heldigvis for dere husker jeg ikke detaljene, men jeg synes den var interessant 😀
Før jeg la meg hadde jeg en tanke langt bak i bevisstheten.
En tanke om at når man er ung, så trenger man det man får når man er gammel. Et Irriterende paradoks. Eksemplene er erfaring, penger, og kunnskap.
For hvor mange småbarnsfamilier ønsker seg ikke sine foreldres hus og økonomi? Hvor lyst har vi ikke til å gå tilbake til seg selv som 20-åring og fortelle om kjærligheten, og om utdanning? Om hvem vi er, og hva som er viktig?
Drømmen jeg hadde handlet om to tog. Kanskje barne-TV-figurer?
Og budskapet var noe om at dette paradokset er et viktig læringspunkt for oss mennesker.
Vi skal lære å gi i tillit, og arbeide, uten å bli krampaktig. Leve «med åpne hender».
Da vil vi raskt vokse både i økonomien, og i visdom og kunnskap. Og helt sikkert også på andre områder. Kjærlighet, kanskje?
Handler dette om tro og tillit til livet, eller til Gud?
Forstå det den som kan…
