Don’t tell God about your storms, tell your storms about God!
«Fortell ikke om stormene dine til Gud, fortell stormene dine om Gud»
Noen som hører prekenen i disse ordene? Lovsangen og takken?
Jeg kjenner at jeg kunne skrevet mye om dette, men lar det være. Lar hjertet mitt fortelle uten så mange ord, og lar leserne selv komme med ordene.
Eller vil dere ha ordene?
Det har vært hektiske dager i det siste.
Og da går vi «ut av hakk». Tannhjulene begynner å skrape, og motorene begynner å slure og hakke.
Jeg holdt på å kollidere i går, fordi jeg var ute av hakk 🙁
Og hvem sitt ansvar er det da å få meg i hakk igjen? Jo, mitt!
Så nå ber jeg, og så har jeg sovet. Jeg har ligget i senga i nesten tolv timer! Jeg er glad for at jeg hadde anledning til det.
I det som dere andre kaller for natt, stress-sov jeg. Trodde jeg hadde forsovet meg, og stod opp med skjelvende kropp klokka halv fem. Men det var jo bare å gå og legge seg igjen.
Så. Da gubbe og unger var dratt, ble det bare bedre og bedre. «Bi de bedre nu, så må æ ha flatbrød tel!»-bra. Psycho drømmer, men ingen av dem var dårlige. Noen rett og slett bra 🙂
Så nå har jeg stått opp som ett nytt menneske, klar til både (resten av 😛 )denne dagen, og å planlegge morgendagen. Noe som ikke er en selvfølge med meg.
Visste du forresten at sår heles dobbelt så fort når du sover som når du er våken?
I dag fikk jeg ei utfordring…
En gammel onkel døde i høst, og i dag fikk min søster og jeg lov til å gå inn i huset hans sammen med en yngre onkel.
Den gamle onkelen hadde ikke forandret noe på maaange år.
Til og med Oldemors sysaker var på sin faste plass, altså oppå mikroen! Ikke som et klenodium, men som en bruksgjenstand.
Lillian og jeg har begge ganske så trenede øyne, så vi berget unna alt av håndarbeid og fint porselen.
Og jeg fant meg et salongbord. Og klarte ikke å motstå en gyngestol fra sekstitallet.
Men hvor skal vi gjøre av alt dette? Det er vel bare å dra hjem og bygge på veggseksjonen… Noen som har planker og spiker?
Og så har du jo alle minnene, da. Gode minner etter en onkel som vi var glad i. Dem hadde jeg jo fra før.
Det fra huset som jeg EGENTLIG hadde lyst til å ta med meg, var vel dørkarmen mellom kjøkken og gang. Den var BRANNGUL! Genialt! Som en fargeklatt i hverdagen. Ei stripe solskinn. DET vil jeg huske Onkel Johannes for. For IKKE å ha malt om DEN engang!
Noen i familien som vil ha noe av det vi merket i dag? Som et minne? Det er rikelig å ta av…
Jeg hørte at det ble sagt heromdagen at vi blir opplært til ikke å snakke til fremmede.
Det ble ikke jeg, så her tror jeg at barneoppdragelsen har sviktet 😛
Min far prater med alle. Helt kronisk. Havner alltid i prat med noen. Samme hvor i verden han er 😀
Og det samme gjør vi barn. Mer eller mindre. Mamma har også begynt så smått med det. -Eller har hun alltid gjort det? Tja, der ser man hvor dårlig man egentlig kjenner sine foreldre…
Folk tror nok ofte(med eller uten berettigelse) at vi er rare. Og vi får ikke alltid så mye svar. Det må de jo bestemme selv, ikke sant?
Men en ting har det ihvertfall vist seg ikke å være, og det er farlig.
Og så er det jo så trivelig! Og så spennende! Man vet egentlig aldri hvem man har ved sin side før man har hilst på dem. Og de aller fleste har noe å gi meg eller å lære meg.
Min far og mine søsken har det med å finne matnyttige bekjentskaper. Til business eller aktiviteter.
Til nybegynnere kan jeg anbefale eldre mennesker. De blir ofte glad for en prat, og de er gjerne så ærlige at man får noe ut av dem. Enten det eller så har de lært seg konversasjonens kunst, og det er jo også hyggelig 🙂
Ja. Unorsk er det nok, men jeg anbefaler det 🙂 Rett og slett 🙂
Fint vær i dag 😉
I dag er jeg lei av meg selv.
Synes bare at jeg gjør for mye av det jeg skulle gjort lite av, og for mye av det jeg skulle gjort lite av.
Det jeg i går tenkte jeg så gjerne skulle gjort, det synes jeg i dag er en idiotisk idè.
Kanskje skulle jeg rørt litt mer på meg? Er det det som mangler? Eller er det bare husvasken som står og trykker?
For vi har K-A-O-S 🙁 Og ingen gjør så mye med det. Tida og helsa mangler.
Og så ser jeg meg selv syte, og vet at mange er lykkelig med mye mindre enn jeg har.
Positiv tankegang er en birtsj 😛 «Du er din egen lykkes smed» er en ELENDIG sykkel, og «Carpe diem» kan du bare ta med deg, legge den på setet før du setter deg på det, og sykle avgårde langt inn i sluddheimen, di birtsj!
Happy kveld, og vakker torsdag!
Mamma pleier å si at hun skulle vært gift og hatt ei kjerring.
Og det skulle jeg også vært…
Ei skikkelig husmor er det jeg søker.
Til å ta vare på min mann og mine tre barn. Til å løfte oss opp til et anstendig nivå, hva det timelige angår.
Arbeidsbeskrivelse:
Jeg kan tilby et levende arbeidsmiljø med stadig repeterende oppgaver, dyp takknemlighet i form av en klem om dagen, og, sist men ikke minst, full oversikt over småbåthavna.
En helt vanlig dag i veikrokjøkkenet...
Søknadsskjema med CV og klutpreferanser leveres i kommentarfeltet under. Stillingen er foreløpig vakant, og oppgavene står i kø.
Når du respekterer deg selv, så vil andre også respektere deg.
Når du ikke respekterer deg selv, så vil heller ingen andre gjøre det.
Å respektere seg selv innebærer å si nei til de rette tingene, sette grenser for dem som vil «bruke» deg.
Men det kan også være å anerkjenne sin egen verdi i det man er og gjør, så man følger opp sine forpliktelser. Holder det man lover. Gjør sitt beste, bruker sine talenter.
Heldigvis har Gud elsket oss. Men han respekterte oss også så mye at han gav oss valget. Godt eller vondt. Å ta imot nåden og livet, eller la være, og gå fortapt.
Respekt.
Har vært på slektstreff i helga. I vakre Lofoten.
Sett at vi kommer fra helt allminnelige, trange kår.
Det er rart å tenke på hvor kort tilbake vi skal i tid før overlevelse var en overveldende stor del av hverdagen.
Barnedødsfall og splittede familier var vanlige.
Så legger vi til kårene, og fortellingene, fra fiskerne på Lofoten, så er hverdagen vår bra absurd.
Men vi fikk også en mulig tråd tilbake til høvdingesetet på Borg 😀 Morsomt, samme hvor tynn den måtte være 😀
For dem som ikke har vært der, så kan jeg opplyse at Borg var det største høvdingesetet i Norge, med etter datidens standard, skatter, som ikke er funnet noe annet sted i Norge med så tidlig opphav.
Kvelden på Borg var en opplevelse, og for all del, dagen i fjøsen koselig og lærerik. 🙂
Så. Da kjenner jeg ganske mange flere Sletteng, og er blitt bedre kjent med dem jeg visste om fra før 😀
Jeg la denne ut på FB, men for dere av dere som ikke er der, så er den veldig verdt å se.
Grete, denne tror jeg du vil like 🙂
Sitter oppe i natten. Sovetoget er kraftig forsinket.
Kjenner på takknemlighet.
Først og fremst for Gud. Alle tre av ham. Hans plass i mitt liv.
Så for venner og familie. For en nydelig helg med familie.
Og så begynner jeg å se på hvem jeg ellers omgås og har kontakt med, og finner en fantastisk blanding 🙂
Hele spekteret, finner jeg! Fra de enkleste sjeler som holder meg godt «jordet», til åndelige ledere og skjønnheter som åpner himmelfliker for meg, og hele spekteret imellom. Er det lov å si at sjelen synger i takknemlighet?
Jeg vet at alt ikke er perfekt. Jeg vet at jeg, mot de jeg virkelig skulle gi noe til, ikke strekker til. Jeg vet at jeg har savn og konflikter.
Men i kveld, i kveld får jeg kjenne på gleden og nærheten, og jeg må bare takke.
Og stole på at den samme treenigheten vil fortsette å gi meg det jeg trenger, om det så skulle koste meg det jeg tror at jeg ønsker meg.
Takk 😀 For gaven, og for flotte mennesker 🙂
Denne er bare vakker. Ikke fordi den er så harmonisk og ren, men fordi den er et menneskes oppriktige sang.
Og den harmonerer godt med mitt hjertes sang.
Jeg var i Tromsø i dag, til en undersøkelse.
Tok flyet oppover i morges, og fikk litt tid før undersøkelsen til en matbit og litt shopping.
Det var ved matbiten det låste seg.
Jeg gikk ned gaten til jeg fant et passende spisested. Så langt alt vel.
Men utenfor døra satt det ei rom-kvinne og tigget. Som den landsens sjela jeg er så måtte jeg jo legge merke til det.
Men jeg tenkte alle harde tanker om menneskehandel og bakmenn, strammet hjertet, og gikk forbi.
Vel inne i den kule lunsjbistroens lune ro(trodde jeg) spurte jeg etter brød, som var det jeg hadde lyst på, og fikk svar på svensk. Alle bak disken hadde en eller annen utenladsk identitet!
Og der sto jeg, og betalte blodpris for et bittelite måltid.
Som jeg skammet meg!
Vi er blitt en nasjon av luksusmennesker med frivillige, utenlandske tjenestefolk, for ikke å si slaver.
Og når fattigdommen slår oss i øynene, så bortdefinerer vi den så glatt at til og med ei idealistisk prestefrue går bort og ser, og går like forbi 🙁
Nå har jeg ikke fortalt hvor hyggelig det var i selskapet, og hvor godt det er å ha søsken med ballett hjemme.
Og det kommer jeg faktisk ikke til å gjøre, heller! For det er så vanskelig å beskrive, at jeg gir bare opp i utgangspunktet.
Slappfisk, det er vel det jeg er 😛
Men jeg kan jo si så mye som at klokka ble halv to i natt før jeg kjørte hjem. SÅ trivelig var det IHVERTFALL!
Men i morgen er det ned på verdens kalde gulv, med tur til Tromsø for MR, og uka full av greier.
Et hjem er et hjem, ikke sant?
Og det tilhører KUN dem som bor der, eller hva?
Vi bor i mine besteforeldres hus, og i dag kom min onkel Eldar og hans herlige familie innom.
Hans foreldre(de samme besteforeldrene) døde da han var midt i tjueårene, han ryddet ut av huset ca i 2004, deromkring, og har leid ut til vi kjøpte for fire år siden.
Så han hadde altså ikke vært her på åtte år, og ville så gjerne se igjen barndomshjemmet sitt 🙂 Og det er jo forståelig 🙂 Og hyggelig 🙂
Men nå er jo huset vårt! Med alle særpreg, skjønnheter og mangler vi har med oss…
Jeg tror det var veldig rart for ham. Og vet at det var rart for oss.
For hus gjør noe med oss, og vi gjør noe med hus.
Dette er vel bloggen min i et nøtteskall…
Må vel ballansere dette, og fortelle om en nydelig dag i går 🙂
Etter alle de kjipe forberedelsene var det morsomt å stå opp pg kle finstasen på ungene og gå i tog sammen med dem 🙂
Ungene ble en staselig prins, en yndig prinsesse, og en tøff(om enn noe sur, han er alltid det på 17. Mai) prematurtenåring.
Vi nedprioriterte kirkebesøket i går, men kommer tilbake til det neste år.
Toget var kjempefint 🙂 Langt, med flott musikk til alle. Og i et tempo som alle kunne kose seg i. Noen Hippet andre Hurraet, og tilsammen ble det morsomt 😀
Og så var det familie <3 resten av dagen. Pizza hos Mamma og pappa. Unger som overnattet der.
I dag er det bursdagsfeiring i Faderhuset. Jevika, som vi sier. Pappas 60-årsdag skal feires.
Så dere ser, ingen tanker herifra foreløpig, bare fest og full fart 🙂 Og det er jo greit 🙂
Kjenner at jeg ikke er laget for dette.
Timing, ting som skal huskes, detaljer som blir så viktige.
Det som de fleste gode husmødre gjør uten å tenke seg om, eller de merker ihvertfall ikke at de tenker tankene…
Og det er ikke bare det at tingene på listen skal gjøres, ungene skal passes, vi skal ha mat underveis, og oppvasken vokser og må taes underveis. Det står vel ikke i noe tidsskjema?
Og så begynner beina å si ifra. Ta en tablett.
Så blir man trøtt, ta en kaffe-boost.
For mye kaffe og stress og får ikke sove, ta en ny tablett.
Hangover av sovetablett, ny kaffe.
……………….
Ser at sola skinner, og vil bare ut. Sitte på et berg og nyte stillheten, eller ungene som leker, eller venner, eller noe annet. Men på et berg i sola. Gjerne om natta.
Nå fortjener dere virkelig et skikkelig innlegg, etter å ha vært inne og sett i så mange dager uten noen nyheter.
Men jeg må skuffe dere. Veikro-servitrisen er opptatt med å stelle til fest!
Syttende Mai, og min Far sin sekstiårsdag.
Brødre med damer er begynt å komme, siste broren og ei tante kommer i morgen, og onkel med familie kommer natt til fredag.
Så nå går det i snurreboller, kaker og klær.
Kjenner at døgnet har for få timer, og beina for få skritt, for ikke å snakke om den overarbeidede hjernecellen 😛 Den sliter virkelig på høygir!
Huskeliste til meg selv for morgendagen:
Noen som tror at jeg rekker dette? Og kanskje treffe litt folk også? Hm.
Vi har så mange kunnskapssystemer i denne verdenen.
Vi har legevitenskapen, troen, naturmedisin, og kinesisk medisin, for eksempel.
Min tanke om dette er at alle har litt rett.
Alle eier en liten del av sannheten.
Gud er stor, og for å minne oss æresyke mennesker om Hans suverenitet, så har han lagt ned kunnskapen på så mange plan, at ingen mennesker er i stand til å fatte det hele.
En lege vet mye, men når alle legene har sagt sitt, og mennesket fortsatt ikke har fått hjelp, så kan en prest eller akupunktør hjelpe, og vice versa.
På den måten må vi alle søke, selv om vi har funnet svar. Og ingen blir suverene, så de ikke trenger Gud og andre mennesker.
Er ikke det flott`?
Hvis du finner en vei uten hindringer, så leder den antakelig ingen steder.
Det er vel noe sant i det.
Jeg må ihvertfall stadig gå nye, trøblete stier.
Nå står jeg i et veikryss igjen.
Motet er kraftig utfordret, siden jeg på langt nær har oversikten over dette.
Men jeg kjenner at utfordringen roper på meg, så det er bare å gå veien.
Heldigvis har jeg medvind. En varm fønvind, som riktignok kan kjennes litt orkanaktig ut i kastene, men fortsatt like varm.
Jeg ber om å få beholde varmen og lyset.
Spennende!
Nå har vi jobbet litt med sansing, og videreutviklet sansingen til aksept.
Hvordan går det, forresten?
Er det noen som henger på?
Neste skritt er takknemlighet for det vi har fått oppleve. Vi får lov til å sanse Guds skaperverk hver dag.
Er det noen som har funnet noe nytt? Nye opplevelser, kanskje i gamle gjøremål?
Nå er takknemlighet en ting som ikke kan tvinges frem, så jeg skal være forsiktig her. Men jeg aner at det er tid for å sette av en dag eller to til å sanse i takknemlighet.
Tissklærne på mitt vaskerom kommer fra noen helt fantastiske barn, som jeg har fått lov til å leve i dyp nærhet til. Takk! Jeg har ei vidunderlig seng å sove i. Takk!
Hva har du å takke for?
I kveld er jeg i takknemlighet.
Jeg har fått kjenne fellesskap i Jesus der jeg minst ventet det.
Opplevelsen av nærværet var sterk.
Jeg kunne skrevet mye om bønn, nåde og tro, men jeg velger å holde det tett til hjertet, imens jeg inkluderer dere lesere i bønnen, og setter dere under Guds klare, velgjørende lys.
I Jesu navn. Og dere må gjerne be bønnen sammen med meg 😉
Takk, store Gud 🙂
Som allerede sagt, varmt velkommen til alle dere nye 🙂
Og så var det en ting til jeg skulle sagt, og det var at jeg er superdupertakknemlig for kommentarer!
Ros og ris. Debattgleden min er stor. Mye større enn hos noen av mine tidligere lesere 😉
Kom igjen 🙂 Eller bare les 🙂 Koselig det og 🙂
Der var menighetsbladet ute, og det merker jeg på besøksraten! 🙂
Til mine faste lesere, så kan jeg fortelle at min prestemann har lagt ut matpakken til dette bladet, som jo har ganske så mange lesere…
Velkommen til dere nye 🙂
Velkommen til min lille verden av modig filosofi, levd liv og læring, men det mange liker aller best, er vel gløttene av hverdag.
Jeg kjenner litt panikk med tanken på forventningen fra bygda. Kommer sikkert til å få skrivesperre nå, men, men. Dere får komme tilbake når besøkstallene har normalisert seg igjen, så er vi i gang igjen da =)
Bloggen min er IKKE noen utvidelse av menighetsbladet, og heller er jeg ikke noe typisk prestefrue å skryte av…
Jeg er bare lille meg, som ikke tar noe selvfølgelig, og derfor baler fryktelig med det som mange av dere fikser med venstrehånda imens dere kjører bil og spiser pølse med brød 🙂
Så, når det røyner, og det gjør det stadig vekk, så trenger jeg Gud, og det skinner vel også igjennom, vel å merke på mitt eget ukonvensjonelle vis.
Og så er bloggen et sted jeg legger overskuddet.
Til dere som fortsatt er interessert, enjoy 🙂
Til dere andre, takk for besøket, og døm meg ikke for hardt 😉
Denne ettermiddagen har jeg vært gjort noe! 😀
Jeg har trukket om den gamle puffen etter Farmor og Farfar.
Dette er før :
Demontering foregikk ute. Visst var folkene renslige, men etter noen tiår samler det seg litt støv, det kan det ikke nektes for...
Etter et par-tre timer med familie-samarbeid så er dette resultatet :
Nå har den fått hedersplassen i frokostkroken min 🙂
Matrialstudie. Beina er i solbleiket teak, trekk i ull. Stolen er etter Eirik sin bestemor. Den har nok stått i stua hennes, på Revelsøya, siden, ja, når tror dere den ble kjøpt?
*blod på tann 🙂 *
Jeg skriver om sansing for tiden. Men hva er nå det?
Ukristelig?
Ærlig talt så tror jeg at Jesus og gjengen hadde mange flere slike «ting» enn vi har.
Hvorfor skulle Jesus absolutt ut i ørkenen når han skulle be?
Hvorfor fastet han når han bad?
Hva var det med fotvasken? Er ikke den sanselig? Spør en «sanser» om føtter, så tør du ikke engang å høre svaret 😛 Øhø…
Duftende salve over hodet ble sett på som styrke til å imøtegå det ytterste mørke(!).
Og måltidet ble også en «greie». Det ytterst timelige ble åndelig.
Ja. Jeg sanser med freidig mot, og vet at jeg ennå har mye å lære.
Gud er stor.
Og så litt sansing igjen. Ville bare gi dere en smakeprøve på min. Og telefonens 😛 Telefonen var den største helten her. Han risikerte livet for dette bildet 🙂
Noen som kjenner vannet mot hånda når bølgen kommer frem?
Ville bare vise dere hva jeg fant i søpla her om dagen.
Jeg overså den nesten!
Kan man presentere det man finner i søpla?
Såh, folkens. Hvordan går det med sansingen?
Kjente du lukt av tiss og sure tuer(kluter) på vaskerommet og ble frustrert? Da kan jeg slå fast at det er helt normalt, spesielt i begynnelsen av sanseeventyret, og du er klar for leksjon to fra matpakkesmøreren(som i «veimat»), og heksa.
Aksept.
Hverken tisslukt eller lukten av sure tuer er skadelig eller farlig på noe vis.Det hører med i et menneskeliv.
Og klesvasken tilhører deg, og eventuelt dem du er glad i.
«Det er mine ungers tisslukt, og kjenner jeg ikke den umiskjennelige havre-tisslukta? Hm…» 😛
Du kommer til å gjøre noe med det. Antakelig hører du allerede lyden av vaskemaskinen. Du er i gang!
Da kan du gå videre i dagen. Ta inn nye sanseopplevelser.
Nye nytelser, og nye ting du må akseptere, for så å handle, eller velge å la ligge.
Husk at alle tingene var der allerede før du begynte å kjenne etter, til og med frustrasjonene. Nå får du bare anledning til å nyte, eller ta valg.
Klarer bare ikke å ikke legge ut denne. Den omhandler en av mine hjertesaker, nemlig barnevern.
http://www.vl.no/samfunn/vil-kaste-ut-overgriperen-/
Genialt!
Og det skulle vært brukt flere steder!
Ved mobbing, for eksempel. Både på skole og på arbeidsplasser.
Men ihvertfall når det gjelder barn som opplever overgrep og omsorgssvikt…
Det ville bli en helt ny måte å tenke barnevern på. Enkelte privathus kunne blitt «barnehjem» med gode voksne som jobbet turnus. Det ville løse litt av dilemmaet med mangel på både fosterhjem, og kvalitet i barne/ungdomshjem.
