I dag skriver jeg om foreldre.

Forventninger til foreldre.

Oppgjør.

Å som barn erkjenne at alt kanskje ikke ble som det burde, uten anklager.

Toleranse og tilgivelse.

Og det er kanskje enklere hvis foreldrene ikke nødvendigvis ser ut som helgener?

Ikke vet jeg, mine foreldre ble «proffer».

Er hjemme fra noen timer med «Marthas tjeneste» på samlingshuset.

Vi har servert middag til 450 mennesker på et par timer.

Og jeg må si at jeg er imponert over innsatsen som legges ned! Parkering av et drøyt hundretalls biler krever sitt. Det samme gjør flytting av bord og stoler.

Innkjøp. Og den nevnte serveringen…. To måltider om dagen på «huset». Kaffefolkene møter middagsfolkene i døra når de kommer.

Ungdommene steller for sine når kaffefolkene har dratt.

Og så det skjulte, da. Gjestene hjemme. Lage frokost, holde rent og ryddig, kanskje gjester på ettermiddagskaffe…

Enten så er disse menneskene laget av nanoteknologi eller noe slikt, eller så har Gud en sterk hånd med det hele 😉

Men så er de jo slitne da, når dagene er over. Det skal ikke nektes for.

Ville bare rose disse menneskene, og deres innsats 🙂

Næ hei 🙂 Lenge siden sist! 😛

Ja. Jeg har vært litt opptatt i det siste, og ikke rukket å skrive noe her.

Storfamilie, veninnebesøk, og systund hos Mamma.

Koooselig med skravling i går kveld, Julianne 🙂

Men jeg kjenner at jeg er blitt GANSKE så dataavhengig 🙁 Blir liksom fryktelig rastløs etter et døgn uten skjerm.

Det må vi gjøre noe med.

Tenke på løsninger på det.

Og såååå fint å sy sammen med Mamma. Det har vi ikke gjort på mange år. 🙂 🙂

Kanskje vi må sy litt skikkelig sammen snart? Huske å spørre Mamma.

Noen flere som har erfaring med skjermavhengighet? Jeg tror egentlig medisinen er å finne på andre ting å gjøre, og så leve en stund med rastløsheten. Bare være i den.

Jeg har gjort det før 😉

Nå nærmer påsken seg.

Og påsketid er storsamlingstid.

Storsamling er, for de som ikke er innviet i den kulturen, et stort(eller lite) stevne hos Læstadianerne.

Mange ungdommer reiser på mange storsamlinger i året, lytter på Guds ord, deler erfaringer med å være unge kristne, og har det gøy. Veldig mye gøy 🙂

Mellom det obligatoriske, og til langt på natt, finner de på ting. Alt etter hva årstid og fasiliteter har å tilby. Knytter og nyter vennskapsbånd. Og selvfølgelig, de leter og vraker make 😉

Kjenner at jeg savner det, og lurer på hvor alle venne er i denne verdenen.

Er vi hjemme med småbarn og jobb?

Eller er hjertene blitt så harde, og de ytre skillene blitt så store, at vi ikke kan snakke sammen lengre?

Jeg tror begge deler.

Misforstå meg rett… Noen av vennene er iblant dere lesere her, andre igjen er venner i hverdagen, og ennå noen føles det så nydelig godt å treffe, sånn annethvert år…

Men jeg savner det livet. Men vet at skulle jeg gjort det igjen, så skulle jeg hatt bil og sertifikat(Tromsø bro i skjørt, tyve kuldegrader og vind er ikke å anbefale :/ ). Og jeg skulle hatt noen som ventet hjemme, når jeg lå på flatseng blant jentene.

Og en god gjerning som gir seg selv vakre navn, vil avle forbannelse.

Kahlil Gibran

Bytur i dag også.

Sammen med Mamma og eldstegutten 🙂

Men i dag får dere ikke ett eneste bilde, fordi jeg har kjøpt klær til meg selv 😛

O store tålmodighet hos damen på Noah!

Jeg tror jeg hadde nøyaktig 1,258 tonn klær i omløp, og endte vel opp med drøye to antrekk :/

«Byen» har dårlig service-rykte, men det kan ikke være hennes skyld!

Takkogtakk for så flotte fremmede 😀

Glemte forresten Mammas tålmodighet, den var like stor…

Hihi! Lillebroren min er litt av en kunstner, og her holder han på å lage seg en mappe.

Jeg digger kreativiteten og ungdommens pågangsmot 🙂 Åherrefred der hørtes jeg ut som ei kjerring!

Jaja, det er vel det jeg er :/

Vaffal, gå inn her og se 😉

http://www.flickr.com/photos/67267011@N02/6839824110/in/photostream

La meg si litt om hva jeg har tenkt med bloggen min.

Aller først er det for å ha noen steder å legge «overskuddstanker»,

et sted å uttrykke seg, og en grunn til å gjøre det skikkelig 🙂

Neste hadde det vært vidunderlig om den kunne blitt et møtested.

Der mennesker jeg er glad i, og folk som jeg ikke kjenner, men med like rare tanker som meg, kunne møtes, og snakke om ting som betyr noe, og ting som ikke betyr noe 😉

Så heng i å kommentere, hvis dere føler for det. Assosier, og gi meg tema å tygge på.

Utfordre meg hvis jeg er for vanskelig, eller for enkel 😛

Eller bare les 🙂 Det er også utrolig smigrende 😀

Kjenner at jeg fyrer meg litt, men det jeg egentlig gjør er vel å gjenkjenne et mønster.

Hos ressurspersoner! De som alltid står på for andre. I frivillig arbeid, i hjemmet, på arbeidsplassen og ellers. Hurra for dem! Hva skulle vi gjort uten dem?

Men så har de også en bakside. De ofrer seg, og noen ganger over egne grenser(noen av dem vet ikke engang hva grenser er), og så forventer de en takknemlighet som skal veie opp for alt dette, og den vil de definere selv.

Denne gangen var det en korpsmamma som hadde fått en 16-åring til å tale for seg.Og hvilken tale!

Det var ganske klart at alle som prioriterte bort korps fordi det kunne være krevende for hele familien var onde foreldre som nektet barna sine en god barndom.

Er det virkelig hele sannheten?

Jeg kommer på noen ord, men har glemt hvor de kommer fra(det var Mandela eller noe slikt, noen som vet?) «Hvis du virkelig vil hjelpe noen, må du først bøye deg ned til hans nivå, for å spørre hva han trenger»

Hvis bare alle hjelpere hadde husket det! Alle(hvorfor tenker jeg på «moderlig» i denne sammenhengen?) som gir og gir og ikke tror de forventer noe tilbake, men som i sannhet krever stor takknemlighet, og noen ganger deltagelse 🙂

Nå er det jo enkelt for meg å si dette. Som ikke har så mye av hverken det ene eller det andre å ofre hverken her eller der, men likevel…

Bare en liten tankestopp 😉

Jeg var i disputt med «Norges ME-lege» her om dagen. I den ene nådde jeg frem, i den andre ble det nok noe stygt, ja.

Men jeg lærte noe om dama, og om ME-Norge, og det var ikke oppmuntrende.

Så nå vurderer jeg å la denne bloggen, som veldig få leser likevel 😉 , få lov til å bli om min sykdom, og aller mest om min vei til å bli frisk.

Jeg tenker.

Hei folkens!

Jeg ser at jeg har noen som er innom her av og til, men ikke hvem 😉

Jeg ser også at jeg kan bli fryktelig personlig og vanskelig å kommentere i mine innlegg, men jeg vet også en ting til, og det er at når jeg bare får litt motstand, så blir jeg sååå mye bedre!

Så jeg vil be dere om en kjempetjeneste… Kommentarer!

Utfordre meg! Vær uenig eller kom med egne opplevelser!

Hjelp meg med å bli bedre 😉

Jeg ser verdi i de fleste, og med det meste.

Å se verdien i mennesker er lett å forsvare. Ihvertfall med Jesus som forbilde. Det er når det kommer til ting at det blir komplisert, for jeg setter stor pris på orden og ledig plass også =)

For meg er det en kamp i det daglige, som jeg som regel vinner. Ihvertfall sånn høvelig.

Men så kommer neste generasjon og er ennå verre. Det blir hardt! I dag har jeg som mål å ikke bare rydde det barnerommet, men også få henne selv til å ta farvel til noe, for å få ting stappet i kjelleren, i det minste… Uh. «Førr æ liiiik jo den!» er et refreng.

Hva gjør en mor? I noen år har jeg ryddet bak ryggen hennes. Men det lærer hun jo ikke noe av?

Dere skulle bare visst omfanget av disse indre konfliktene i oss selv og familien… Jaja. Jeg tror ikke vi lar den komme mellom oss, ihvertfall, i og med at det jo er hver sin tur, og vi vet det.

Rydderapport kommer etterhvert.

Er det flere som strever med samling og rydding? Noen tanker?

Velkommen til min blogg! Dette innlegget er mitt første innlegg.