Nå nærmer påsken seg.
Og påsketid er storsamlingstid.
Storsamling er, for de som ikke er innviet i den kulturen, et stort(eller lite) stevne hos Læstadianerne.
Mange ungdommer reiser på mange storsamlinger i året, lytter på Guds ord, deler erfaringer med å være unge kristne, og har det gøy. Veldig mye gøy 🙂
Mellom det obligatoriske, og til langt på natt, finner de på ting. Alt etter hva årstid og fasiliteter har å tilby. Knytter og nyter vennskapsbånd. Og selvfølgelig, de leter og vraker make 😉
Kjenner at jeg savner det, og lurer på hvor alle venne er i denne verdenen.
Er vi hjemme med småbarn og jobb?
Eller er hjertene blitt så harde, og de ytre skillene blitt så store, at vi ikke kan snakke sammen lengre?
Jeg tror begge deler.
Misforstå meg rett… Noen av vennene er iblant dere lesere her, andre igjen er venner i hverdagen, og ennå noen føles det så nydelig godt å treffe, sånn annethvert år…
Men jeg savner det livet. Men vet at skulle jeg gjort det igjen, så skulle jeg hatt bil og sertifikat(Tromsø bro i skjørt, tyve kuldegrader og vind er ikke å anbefale :/ ). Og jeg skulle hatt noen som ventet hjemme, når jeg lå på flatseng blant jentene.
Å, jeg ønsker så inderlig <,3
Men jeg kan visst ikke finne min rolle i samfunnet, hvor hører jeg til?
Jeg savner følelsen av å være en del av noe, noe større enn meg selv. Jeg har vokst opp med å være en del av noe, og jeg har opplevd bobletilstanden på fhs. Vil så gjerne føle det igjen, kjenner nesten hjertet brister litt ved tanken på hvor utenfor og ensom jeg er uten fellesskapet…
</3, Julianne.
Jeg blir så trist når jeg hører slikt 🙁 Det som gjør ennå vondere enn å være utenfor, er å høre høre om hvor fint de har det, og hvor snille de er. Jeg er klar over at virkeligheten i de miljøene kan være begge deler…
Håper snart at du finner deg en flokk igjen, som er glad i deg, og som gjør deg godt.
Det kreves uhorvelige mengder med mot, men jeg tror at det er fullt mulig, spesielt for ei så flott jente som du er.
Hei siri. Har nok også ofte tenkt at jeg savner gamle dager med alt det som fulgte med. Storsamling med hundrevis av venner og ukjente som alle delte den samme drømmen og håpet og ikke minst den samme gleden over å være sammen. Kan nok fortsatt få den samme følelsen av glede og fellesskap men bestandig med en liten bismak.. nemlig den at ikke alle mine er der lenger. Noen tar der aldri mens andre har livet tatt tak i og de har valgt et annet liv.. likevel så er det sånn at min lille store jente akkurat har begynt sin reise i storsamlingens unike verden og det gir meg enorm glede:) jeg håper og ber om at hun får like mange venner, like mange herlige stunder og erfaringer som jeg fikk da jeg var ungdom. Til slutt…. Takk for de gode minnan fra den gang og takk for at vi fortsatt har hjerte for hverandre:)
Det er sant, Tone.
Vi savnet mange da, og vi savner mange nå. Vi kan vel ikke unngå det, siden Jesus og fellesskapet er noe av det beste vi har, og vi jo unner våre nære det beste.
Lykke til med jenta, og be for min gutt.
Og ja 🙂 Vi har både nydelige og sprø erfaringer. Takk 🙂 Og for at vi fortsatt kan være glade i hverandre <3