Kategoriarkiv: Livet

Trygghet

Publisert av
Svar

Dere vet at jeg begynte på yoga.

Under tvil. Og tvilen eksisterer fortsatt.

Tvilen går ut på de eventuelle åndsmaktene i aktiviteten.

Men vet dere hva en kjær bror sa i dag?

Han sa det, at hvis jeg oppriktig elsker Jesus, og søker Ham, så vil Han, om yogaen skulle være et feilgrep, hente meg inn igjen.

Jeg er et Guds barn, og Gud vil ikke gi slipp på meg!

Strikken er kun så lang, og så trekker Han meg inn igjen.

Vi har en god Gud. Han har gitt oss frihet til å gjøre våre egne feil, men Han gir oss ikke opp. Takkogpris!

Min Pappa er sterkest 🙂

Problemløsning

Publisert av
Svar

Når vi er inne på verdensproblemer, så løste vi ett i dag 🙂

Eller rettere sagt, femåringen løste et verdensproblem i dag!

Vi var hos mine foreldre og spiste fårikål, og praten gikk livlig rundt bordet.

Blant annet om en ny laser som noen skulle kjøpe, og scannerfunksjonen på den.

Og her høres det fra bordenden, med skikkelig, rullende R, og kleis S.:

«Seriøst! Matscanner!»

Og da var ikke veien lang til å scanne fårikålen, laste den opp på nettet, og laste den ned i hele den sultne verdenen.

Bedre Nobelpriskandidat finnes vel ikke?

Fårikål

 

Avvisning og mot

Publisert av
2

En annen av menneskets store «oppgaver».

Vi er alene, men søker hele tiden sammenskap med andre.

Vi vil bli sett og elsket, respektert og verdsatt.

Til tider kan vi faktisk ønske å krype inn i hverandre, bli ett.

Men så er kan vi ikke alltid det. Noen ganger er det hjerteskjærende ensidig, når den du kryper mot, går fra deg.

Kjenner at dette er vondt.

Andre ganger tør vi ikke krype, i frykt for å bli avvist.

Andre ganger igjen ser vi en silhuett, og innbiller oss at det er ryggen vi ser, når det egentlig er noen som betrakter oss.

Andre ganger igjen, og det har jeg gjort, løper vi så fort vi kan alle andre veier, livredd for å bli avvist av den som betyr noe for oss, den vi helst vil krype tett inntil.

Eller kanskje vi ser at noen trenger noen, men ikke har tro nok på oss selv til å tilby vårt nærvær? Husk at når du gir nærvær, så får du nærvær…

Da er det EN ting som gjelder.

MOT.

Mot til å krype mot, og mot til å forsøke igjen.

Mot til å hjelpe, og mot til å ta kontakt for egen del. Mot til å se at noen liker ditt nærvær.

For det er jo som oftest det!

Er det bare jeg som har en gammel drøm om å spleise alle ensomme mennesker her i verden… *poff!*, så var det problemet løst!

 

Et alt for langt innlegg om beslutninger.

Publisert av
Svar

Ett av de store, menneskelige dillemaene/dilemma/dillemma/dilemmene(stryk det som ikke passer) er aleneheten.

Vi blir stort sett født en og en, vi må leve våre liv etter egne valg, vi tenker alene, føler alene, vi til og med sanser alene, (den ferske seien vi fem spiste til middag i går, smakte antakelig ikke det samme for noen av oss), og vi dør alene.

Heldigvis lever vi begynnelsen sammen med foreldre og kanskje søsken, men selv den mest dedikerte mor kan ikke alltid trøste sitt barn, bare tre uker etter fødsel. Barnet er alene.

Senere skal vi leve sammen med storfamilie og venner, kanskje arbeidsplass og et større samfunn. Vi er til og med medlemmer av en verdensvid befolkning, men, hver for oss så er vi alene. Ingen er hverandre.

Og med denne aleneheten kommer et ansvar for oss selv og våre valg.

Heldigvis er vi godt hjulpet av familie, venner, samfunn, historie, og, vil jeg påstå, en sann Gud, og Hans Ånd.

Men vi må selv velge. Vi må velge hjelperne, eller velge dem bort, og vi må finne ut hvem som er hjelperne, til og med!

En annen ting er at menneskene har tuslet rundt her på kloden i tusenvis av år, og gjort feil, lært, fortalt det videre, gjort gode ting, fortalt det også videre, men til syvende og sist, når vi står der som 16-åringer og skal gjøre viktige valg, så er vi akkurat så dum som et menneske som bare har levd i 16 år. Til Mors og Fars store fortvilelse.

Likevel må bare 16-åringen stå i det. De har ingen andre enn seg selv å skylde på når de roter vekk skolen, eller gir bort kropp og sjel til en uverdig kandidat, og ender opp gravid, og med altfor mye ansvar. Eller bare sårer en venn.

Vi kan mange ganger si som lillebror Markus <3 : Iiiiiiiiiiiiiiiiii diota!!!!! <3 , men det hjelper ikke. Når det kommer til stykket er vi litt idiot alle sammen.

Og vi tar valg. Alene. Legger du en beslutning i andres hender, er også DET en beslutning du må stå for. Og kanskje angre. For ingen vet bedre om ditt eget liv enn du selv vet.

Nå skriver og skriver jeg, og har vel kommet i mål, men leter fortsatt etter oppturen i teksten, lyspunkt og positiv konklusjon, men den satt hardt inne 🙂 Jeg har det bra, altså 😉 Selv om jeg måtte skrive denne murveggen av et stykke blogg 😀

Gode beslutninger, og god helg, ønskes dere, kjære lesere, fra matpakkasmøreriet :D.

Og dere? Mine beslutninger vil jeg gjøre selv.

 

Fordypning eller distraksjon?

Publisert av
Svar

Jeg gjorde det!

Jeg begynte på Yoga!

Jeg kom seilende inn der, litt på halv åtte, som jeg alltid er.

Rolig utprøvende.

Som egen prestasjon ble det så som så. av og til måtte jeg bare flire, for visste dere for eksempel at det skal være mulig å puste under kragebeinet? Ikke jeg heller, sånn i praksis, men jeg tror jo på et smashing menneske når hun sier det, så da prøver jeg det, da 🙂

Ting kan jo godt være mulig selv om jeg ikke får det til på første forsøk!

Jeg er ennå ikke sikker på hva det vil bli for meg, fordypning eller distraksjon.

Jeg ønsker å få bedre pust, og bli mer «hel» og tilstede, men lurer litt på disse halvmystiske greiene ved det. Blant annet mantraene (http://no.wikipedia.org/wiki/Mantra) gjør meg litt betenkt.

Yogalæreren sier at de mantraene vi bruker er hyllester og kjærlighetsærklæringer til oss selv, sannhet og kjærlighet, som en motgift mot frykt. Kan det bli feil?

Jeg kan rapportere at kroppen kjentes god etterpå. Lette bein, og ikke vondt noe sted.

Og en del av det var godt også da jeg var der. Jeg er også stolt over at jeg ikke gikk for langt i å tøye kroppen og pusten min. Jeg gjorde øvelsene med innsats, men er fortsatt «samlet» etterpå. Og det er jammen ikke verst, til meg å være!

Alt i alt en god opplevelse. Kanskje akkurat det jeg trenger?

Kjenner at spørsmålstegnet er reelt.

Plommer

Publisert av
2

Jeg spiser plommer. Norske.

Minner.

Ungdom, nettopp flyttet til Trondheim.

Fullt hus i bofellesskap, sitte på golvet, skåla med plommer fra hagen sendes rundt.

Alt er nytt. Alle muligheter åpne.

Masse kule folk å bli kjent med.

Plommemage 🙁

Gode vennskap, skjøre vennskap, skjørt liv.

God høst, og gode muligheter 🙂

Lykke til, lillebror, som gjør det samme nå 🙂

Husk å smake på plommene 😀

Frisk luft og pust

Publisert av
7

Ble klar over det nå, at i dag så spiser jeg frokosten med fyr i ovnen, istedet for åpen verandadør.

Grøss!

For nå er høsten kommet, og lufta ute er kald, frisk, full av soppsporer og annen nedbrytning, og flytter seg raskt rundt omkring.

Visste dere forresten at jeg er usedvanlig avhengig av frisk luft?

Ikke nødvendigvis som i å komme seg ut, men mer som i å ha et vindu eller ei dør, eller helst flere, åpen.

Kanskje har det noe med allergi å gjøre, eller så kan kanskje en feng-shui-ekspert forklare det?

Jeg kan stoppe midt i ei tankerekke, fordi jeg nekter å tenke den i dårlig luft!

Pust er viktig. Pust er kjempeviktig!

Pusten kan avgjøre store ting. Puster du ikke godt, så tenker du ikke godt. Og puster du feil, så tuller du med følelsene dine.

Men heldigvis er pusten noe vi kan gjøre noe med. Vi kan åpne verandadøra(enkelt), og huske å puste med magen(vanskeligere:P)

Jeg er i tenkeboksen når det gjelder å begynne på Kundaliniyoga. Jeg tenker at det hadde vært bra for MIN pust. Eller ikke?

Jeg er redd for at det som holder meg igjen er frykt. Et par lag frykt, faktisk 😉 Er det noen av dere som har erfaring fra yoga, meditasjon, eller lignende?

Kjenner at dette temaet(pust) er noe jeg så gjerne skulle kunnet mere om, og skrevet skikkelig bra om, men jeg gjør visst ikke det. Men nå kommer jeg vel snart til mere informasjon om dette, kjenner jeg livet rett.

Spør man, så får man som oftest svar 😉

Hva gjør Dere for å puste godt?

 

Damekveld

Publisert av
Svar

Noen av dere er glade i referater.

Her kommer ett….løpende, hoppende, over tastaturet 😛

Det løper så fort at du nesten ikke klarer å se hva det handler om engang!

Ånei! Fortsatt bare tøvprat! Nå må det jammen bli noe snart….

Jajajajaja det skal bli…nå, eller nå…

Jeg sitter her i parfymelukta, med alt for mye lys i stua, som er helt tøvete møblert.

For jeg har nemlig hatt party. Homeparty.

Søte Kristin Solberg har vært her og demonstrert Amway for oss.

Vaskemiddel, skjønnhetspleie, parfyme(ja, du fikk med deg det? Det lukter!), og kosttilskudd. Økologisk og biologisk og greier.

Og ei merkelig blanding folk har det vært her. Fem fra norskopplæringen, Mamma, Mor, og tidligere leder på jobb, Siv. Hun er fin 😉

Kjenner at det fortsatt er mange jeg skulle invitert, men jeg måtte begrense det litt, for at natta ikke skulle bli så lang. Men det betyr vel at jeg er heldig? Som har så mange som vil komme hjem til meg?

Så satt vi der, da, med eplekake og is, kaffe og te, og minst to språk. Og så er det jo sånn, da, med mye annet. At hvis du har en, så er du heldig, og har du to, så er du ennå heldigere. Den samme regelen gjelder IKKE for grupper og språk.

Men det gikk fint 🙂 Kristin bød på seg selv, Rozina oversatte, og vi andre viste velvilje og interesse for produktene, så da ble det morsomt 🙂

Det er morsomt å blande folk, og det er givende å knytte bånd.

Historie

Publisert av
2

Flere generasjoner med ting har eskalert til vår kjeller.

Minner. De fleste av dem er glemt av tankene, men fortsatt like reelle.

Jeg forsøker å rydde, kaste og gi bort, men må nok lytte til dem før jeg sender dem ut, eller får orden på dem.

Tiden er nok kommet for å innrømme at de er i veien. I veien for livet vi lever nå.

Det blir rot, og mangel på plass til å håndtere vinterens og sommerens ting. Noen ganger dermed også dagens ting.

 

Historie er viktig. Noen sier at vi ikke skal bry oss om fortiden. De sier at det er fremtiden som er viktig.

Jeg vil si at nuet er avgjørende. Men håndterer du ikke din historie, så vil den bite deg i rumpa, og kjelleren vil bli full av uhåndterlig skrot.

Jeg er stolt av å omsider rydde i min families kjeller, og håper at det ikke er for sent.

 

Takk til de som har begynt jobben før meg, og for skattene jeg finner 🙂 Noen av dem fortjener nye minner, andre skal bli til dyrekjøpte lærebøker.

 

Frykt!

Publisert av
Svar

Frykten for å bli oppslukt.

Av de daglige pliktene,

av andres behov,

av andres følelser,

av egne og andres forventninger til meg og mine.

 

Denne frykten har nok holdt meg i sjakk i mange år.

Gitt meg en skikkelig upraktisk motvilje mot mye som kunne gjort meg og mine godt.

 

Kjære meg. Jeg er elsket, og det er trygt. Jeg(og Jesus og folkene hans) skal ta vare på meg, gi meg det jeg trenger underveis.

Jeg kan begynne å leve, gjøre og gi.

Irrelevant?

Publisert av
Svar

Kjenner inspirasjon til å skrive.

Om livet, livet i en familie, livet som en kristen, Jesus, om å være syk og å være frisk, normal eller utenfor streken, ganske mye, egentlig,

men noe stopper meg.

For det første vil jeg ikke utlevere meg selv og min familie, så der må det selvsagt sorteres ut ganske så grovt.

Neste er at en del hører hjemme i helt andre sfærer enn på nettet. Noen ganger ønsker jeg meg en «åndelig veileder-app» på telefonen min :P, Eller nei, jeg gjør jo selvfølgelig ikke det, men jeg har maaange spørsmål, ja!

Og så kunne jeg skrevet i evighet om Guds godhet, og hans «super-hero»-rolle i livet mitt, og hans overflodsprosjekt i kjærligheten. Men jeg er redd for å bli misforstått. Det kan fort høres som selvskryt og ordflom, noe det antakelig allerede gjør.

Og så har du alle de andre tingene, som jeg mener meg å vite, men som jeg vel ikke vet om jeg vet. For hvem er vel jeg som tror at mine tanker er så fryktelig relevante for allerden, eller ihvertfall et lite antall blogglesere?

Vet dere hva? Nå for tiden vil jeg helst bare lytte. Spørre, lytte, og bryne tanker mot dem som tenker større enn meg.

Men selvfølgelig, går noen og grubler på noe, så blir jeg glad for å få lov til å gruble sammen med dem. Gjerne her på bloggen :D.

Prøv meg. Ingen tema er for små eller for dumme 🙂

 

 

Sykling i livet

Publisert av
Svar

Tenker på noe rart igjen.

Tenker på det med overlevelse og fremdrift.

Har jeg skrevet om det før?

Livet er litt som sykling.

Lever man i «overlevelsesmodus» og kun forsøker å holde ballansen, så tar det ikke mange dagene/sekundene før ting begynner å gå galt.

Men bestemmer man seg for fremdrift, og legger planer, har tro og holder fokus og prioriteringer, da overlever man!

Da kommer man seg også fremover. Så langt man vil, så lenge man har levedager, og sykkelen holder.

Så er det jo det, da. At for å beholde denne fremdriften, så må man stadig lære å sykle. Men det er jo ikke noe problem, så mange utfordringer som livet gir, ikke sant?

 

Hva må du lære å sykle?

Prioritering

Publisert av
2

Nå er vi kommet tilbake fra ferie, og rydding er det store.

Ting skal bort og ut, og systemer skal på plass.

Men jeg innser fort at da må oppussingen utsettes ennå mer!

Alle de perfekte hjemmene vi har vært i sommer, og alle vennene våre sine hjem, hvordan gjør de det?

En ting er at pengene må hentes et sted, men det er litt av en jobb bare å holde det ryddig på overflaten, hva da med resten? Kjeller, loft, vaskerom…

Hvordan får de tid til resten?

Venner og familie, gode aktiviteter, og da er hagen ikke nevnt ennå…

Våre mødre hadde ikke så pene hjem, ihvertfall ikke min mor. Men hun hadde fem barn, og tid til samvær med mor, tre søstre og venner. Og vi dyrket grønnsaker, og vi plukket bær. Mange av den generasjonen brukte også tid og penger på humanitært arbeid eller misjon, hvor ble det av det?

Eller tar jeg feil? Husker jeg bare de få, gode stundene?

Uansett, så har jeg mange prosjekter jeg så gjerne skulle gjennomført, og altfor lite både tid og krefter til dem.

Jeg tror vi må ta en opptelling. Prioritering.

Eller kanskje må bare jeg prioritere annerledes? Men hvordan? Hvordan skal jeg ta imot besøk i et hjem som ligger hakket under de fleste andres?

Grrrr!

Publisert av
Svar

Trenger bare å si det.

JEG VET BEST SELV HVORDAN JEG HAR DET

Jeg trenger ikke noen andre til å fortelle meg det.

Jeg er den nærmeste til å kunne si hva som er fysisk og hva som er psykisk.

Jeg vet best selv hvor vondt jeg har, og hvor godt jeg kjenner etter.

Når musklene ikke lengre vil bære, så vet ikke legene hvorfor, og ihvertfall ikke venner og familie.

Og det som hjelper den ene, hjelper ikke nødvendigvis den andre.

 

Såh. Der var det sagt. Jeg vet at denne frustrasjonen er ekstremt vanlig blant mange av oss, og at jeg utrolig sjelden møter holdninger som får meg til å trenge å si dette, men i dag trengte jeg å si det. Høyt og tydelig, etter først å ha sagt det veldig enkelt til den det gjaldt.

Stoppskilt

Publisert av
Svar

Ferieturen vår har vart lenge nå, og inntrykkene er mange og fine.

Menneskene vi har møtt har vært mange.

Og til dere som har fulgt meg en stund forstår at dette tar på en åpen sjel.

Jeg blir litt sliten, rett og slett. Og så gir jeg ennå litt mere gass, som seg hør og bør, og så begynner det å gjøre vondt, som jo både høres og børes ennå mere.

Men så er det jo sånn da, at når kroppen har sagt stopp, så får man tid til noe annet!

Man kan for eksempel oppdage Gud igjen, og finne ut at vi begge faktisk hadde ventet på litt «kvalitetstid sammen».

Det er godt å velsigne i Jesu navn.

Det er godt å takke.

Disse samværene gir meg mer ro og forståelse også for mine barn, og Deres behov, også. Og det kan jo trenges :P.

Takk for stoppskiltene, og takk for samværet, og takk for en alle menneskene som har gitt av sin gjestfrihet og sin tid denne sommeren 🙂

Og takk for at vi har noe å glede oss til når vi kommer hjem 😀

Reisepåferiedag

Publisert av
1

Trøtt kjerring

Høye unger

Gubbe som viser et sjeldent snev av entusiasme

Nesten helt rent og ryddig hus

Spenning

Selv om vi får det bra der vi kommer, så kjenner jeg at det er litt vondt å dra fra nettverket sitt :/ Man er rar sånn.

 

God sommer, alle sammen! B) B) B)

 

Om svakhet

Publisert av
Svar

Lager enda et latmannsinnlegg, fordi mine egne tanker er så rare for tiden, at de trenger litt mere tid før jeg kan sende dem ut i verden.

Føl fri til å oversette, den som synes at dette er viktig… Hvis ingen andre gjør det, så kommer oversettelsen kanskje i en kommentar senere.

http://wewalkwithjesus.org/?p=1249

 

 

*holde seg fast i svingene*

Publisert av
3

I dag er jeg overveldet.

Dagen har vært fin, den.

Sånn bortsett fra at vi holder pusten for Far.

To brødre og ei svigerinne er kommet nordover, for å treffe ham.

Jeg og prinsessa var hjemme i dag, og på besøk hadde vi Pippi. Og det var jo trivelig 🙂

Jentene gikk i fjæra på egenhånd, og så var det tur på bakeriet, og å kjøpe mat. Og i bygda treffer man familie, og en del andre mennesker.

I dag var det mange å se som har helt spesielle plasser i hjertet mitt. Jeg blir så happy, eller hva akkurat det spesielle mennesket gir, at når turen i dag var omme, så var jeg helt fortumlet!

Så var det middag, telefon fra Sørlandet, og besøk av naboenglene.

Får lyst til å be om fred og ro, men bestemmer meg for å henge på, og ta imot velsignelsen. Dag for dag.

Rare tider

Publisert av
Svar

Nei, nå har jeg jammen latt dere vente lenge.

Og det er vel mest fordi hjertet har vært fullt av ting jeg helst vil holde for meg selv. Og det er vel lov?

En av de tingene er at Far(morfar) er ganske så syk nå. Alle gamle skal inn i denne fasen, og nå er den vel kommet for ham. Takknemlighet er det jeg kjenner på, og annet. Noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Far og Mor trenger støtte, og det samme gjør Mamma og søsknene hennes.

Men de er jo så sterke! Eller? Det er noe jeg har trodd, og jobber med å endre min holdning til. For om de nå er sterke, så er ingen så sterke at de ikke er svake også. De trenger også å få lov til å være svak. Men hvem tar imot DEM når DE er svake?

Hvordan være sterk for de sterke?

Litt av anerkjennelsen man gir dem i hverdagen, er tilliten til at de er sterke. Hvordan «omskriver» man den anerkjennelsen?

Disse mennesker er også så vant til å gi og gi, og skjule sine egne sår. Hvordan kommer man bak dette?

Til dere det gjelder, mange av oss vil så gjerne være der for dere. Bruk oss, hvis dere får det til.

Kjære Mamma <3

«Elsk meg!»

Publisert av
Svar

http://www.denene.no/Bli%20inspirert/Kampanjen%20Elsk%20meg/Kampanjen%20%22Elsk%20meg!%22.20056.cms

Jeg fant dette på FB, og synes at det er bra.

Men så ser jeg straks parallellen til voksne. Voksne som i prinsippet har de samme problemene.

Overgrep og mangel på kjærlighet.

Mange lever under urett, og mange påfører seg selv både urett, straff og skyhøye forventninger der gapet til virkeligheten blir uutholdelig.

De trenger også denne ene. Denne ene som stopper opp og bryr seg.

De har gjerne et uendelig tomrom i seg som skriker etter kjærlighet. Skam som ikke engang tør å be om lys eller tilgivelse.

Nå har jo jeg svaret på dette også. Eller rettere sagt. Jesus har svaret. Jesus er svaret. Han har både den omsorgen, lyset og tilgivelsen som skal til.

Kjærligheten.

Vi må bare tørre å åpne opp for Ham.

Og så er det jo slik at mennesket ikke klarer å ta imot dette på egenhånd. Vi er gitt hverandre til å overbringe dette. Tenk. Vi mennesker får lov til det, når ikke engang englene fikk den fullmakten!

Så la oss som har fått kjærligheten, gi den videre. Være rundhåndet med omsorg, nærvær, ord eller gaver, alt etter hva vi er gitt.

Og dere som fortsatt sliter med tomme hjerter, og med overgrep og skam, søk til de kristne. Be oss om hjelp. Og ikke minst… Bli ikke trett av å søke Jesus. Bank, så skal det lukkes opp.

Vi må alle gå den veien iblandt.

Takk Jesus, for at du vil være «den ene» for oss.

Tro og tillit 2

Publisert av
Svar

Husker dere det jeg fikk i drømmen min?

Den om det du trenger når du er ung, men får når du blir eldre?

Husker dere at jeg kom frem til noe som handlet om å gi for å bli rikere?

Noen har sagt dette såååå mye bedre enn det jeg klarte:

Frans av Assisis BønnHerre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hatet råder.
La meg bringe forlatelse der urett er begått.
La meg skape enighet der uenighet råder.
La meg bringe tro der det råder tvil.
La meg bringe sannhet der det råder villfarelse.
La meg bringe lys der det råder mørke.
La meg bringe håp der det råder fortvilelse.
La meg bringe glede der berøvelse hersker.

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet – 
– som det å trøste.
Ikke så meget å bli forstått, som det å forstå.
Ikke så meget å bli elsket – som det å elske.

For det er gjennom å gi at en får,-
Det er gjennom å glemme seg selv, –
– at en finner seg selv.

Det er gjennom å tilgi andre –
-at en selv blir tilgitt.

Det er gjennom å dø –
– at en oppstår til evig liv.

Endelig fred

Publisert av
1

Fin dag i dag også.

Avslutning med norskopplæringa.

Samisk sted, bevertning og underholdning. Modig og dyktig «samepar».

Poesi oppsto…Ballangen, her vi bor, heter på samisk Balak, som betyr «endelig fred».

Velkommen kjære krigsflyktninger, og dere andre, som jeg også er blitt glad i 🙂

Håper dere finner Balak.

Skylddeling

Publisert av
Svar

Har ikke så mye budskap i dag.

Men jeg kan fortelle noe om noe jeg skrev tidligere.

Jeg skrev heromdagen at jeg holdt på å kollidere fordi jeg var ute av hakk?

Det var «sjefen» jeg holdt på å kollidere med.

Og neste gang jeg kom på jobb så kjeftet han ikke på meg for det, men han var super-hissig mot meg for noe annet. Noe jeg ikke hadde særlig ansvar for… Jeg tålte det, flirte litt, og stusset litt, for jeg hadde ventet en liten lekse for råkjøringa… 

I dag gjenfortalte jeg kollisjonshistoria, og måtte bli fortalt at det ikke var jeg som hadde brutt vikeplikten, men han! Den hissige sjefen var hissig for at jeg skulle glemme å gi Ham inn!

Poenget med denne historia er vel hvor snar man er til å påta seg skylda for alt som er galt. Samme hvem som har skylda…

Siri-Mari. I hakk.

Bønn i storm

Publisert av
Svar

Don’t tell God about your storms, tell your storms about God!

«Fortell ikke om stormene dine til Gud, fortell stormene dine om Gud»

Noen som hører prekenen i disse ordene? Lovsangen og takken?

Jeg kjenner at jeg kunne skrevet mye om dette, men lar det være. Lar hjertet mitt fortelle uten så mange ord, og lar leserne selv komme med ordene.

Eller vil dere ha ordene?

Om søvn.

Publisert av
Svar

Det har vært hektiske dager i det siste.

Og da går vi «ut av hakk». Tannhjulene begynner å skrape, og motorene begynner å slure og hakke.

Jeg holdt på å kollidere i går, fordi jeg var ute av hakk 🙁

Og hvem sitt ansvar er det da å få meg i hakk igjen? Jo, mitt!

Så nå ber jeg, og så har jeg sovet. Jeg har ligget i senga i nesten tolv timer! Jeg er glad for at jeg hadde anledning til det.

I det som dere andre kaller for natt, stress-sov jeg. Trodde jeg hadde forsovet meg, og stod opp med skjelvende kropp klokka halv fem. Men det var jo bare å gå og legge seg igjen.

Så. Da gubbe og unger var dratt, ble det bare bedre og bedre. «Bi de bedre nu, så må æ ha flatbrød tel!»-bra. Psycho drømmer, men ingen av dem var dårlige. Noen rett og slett bra 🙂

Så nå har jeg stått opp som ett nytt menneske, klar til både (resten av 😛 )denne dagen, og å planlegge morgendagen. Noe som ikke er en selvfølge med meg.

Visste du forresten at sår heles dobbelt så fort når du sover som når du er våken?

Det finnes ikke fremmede, bare venner du ikke ennå har møtt

Publisert av
Svar

Jeg hørte at det ble sagt heromdagen at vi blir opplært til ikke å snakke til fremmede.

Det ble ikke jeg, så her tror jeg at barneoppdragelsen har sviktet 😛

Min far prater med alle. Helt kronisk. Havner alltid i prat med noen. Samme hvor i verden han er 😀

Og det samme gjør vi barn. Mer eller mindre. Mamma har også begynt så smått med det. -Eller har hun alltid gjort det? Tja, der ser man hvor dårlig man egentlig kjenner sine foreldre…

Folk tror nok ofte(med eller uten berettigelse) at vi er rare. Og vi får ikke alltid så mye svar. Det må de jo bestemme selv, ikke sant?

Men en ting har det ihvertfall vist seg ikke å være, og det er farlig.

Og så er det jo så trivelig! Og så spennende! Man vet egentlig aldri hvem man har ved sin side før man har hilst på dem. Og de aller fleste har noe å gi meg eller å lære meg.

Min far og mine søsken har det med å finne matnyttige bekjentskaper. Til business eller aktiviteter.

Til nybegynnere kan jeg anbefale eldre mennesker. De blir ofte glad for en prat, og de er gjerne så ærlige at man får noe ut av dem. Enten det eller så har de lært seg konversasjonens kunst, og det er jo også hyggelig 🙂

Ja. Unorsk er det nok, men jeg anbefaler det 🙂 Rett og slett 🙂

Fint vær i dag 😉

Stilling ledig

Publisert av
2

Mamma pleier å si at hun skulle vært gift og hatt ei kjerring.

Og det skulle jeg også vært…

Ei skikkelig husmor er det jeg søker.

Til å ta vare på min mann og mine tre barn. Til å løfte oss opp til et anstendig nivå, hva det timelige angår.

Arbeidsbeskrivelse:

  • Rydding i lager, garderober, leker og skap.
  • Skape systemer i disse
  • Sortere unna det familien ikke trenger
  • Innkjøp og supplering der noe mangler.
  • Renhold
  • Middagslaging
  • Orden utendørs
  • Safting og sylting
  • Div. kontorarbeid
  • Forefallende arbeid i heimen. Disse oppgavene kan være noe varierte, da familiens medlemmer har en ufrisert kreativitet.

Jeg kan tilby et levende arbeidsmiljø med stadig repeterende oppgaver, dyp takknemlighet i form av en klem om dagen, og, sist men ikke minst, full oversikt over småbåthavna.

En helt vanlig dag i veikrokjøkkenet...

Søknadsskjema med CV og klutpreferanser leveres i kommentarfeltet under. Stillingen er foreløpig vakant, og oppgavene står i kø.