Puh. Det er jammen ikke bare-bare å være mamma, hvis noe ikke er helt etter oppskriften.
Akkurat nå for tiden, og ganske langt tilbake, faktisk, har jeg vært løvemamma for en gutt som blir mobbet, og ikke får gjort det skolearbeidet og de leksene han burde gjøre for å bli den gutten han er skapt for å bli.
Jeg strever med å vite hva som er hva hos gutten, og takle og støtte ham. Det er ikke alltid like enkelt bare det. Og når jeg først har funnet ut av noe, og trenger hjelp av skole eller andre, så er det et halvt års kamp der for å bli trodd.
I dag har jeg sittet i en time på rektors kontor og kjempet guttens sak. Jeg kom derfra ganske så frustrert, og syntes vel litt synd på meg selv. Men så skjedde det noe. Mitt høyere jeg, eller Gud eller noe, kom igjennom med budskapet sitt.
Du er en supermamma! Du står i det! Du rømmer ikke! Du lar deg ikke prate rundt, ikke engang av rektor!
Kanskje min innsats gjør forskjellen mellom en ressursperson og en hjelpmottaker(eller ennå verre) for min gutt. Da er det verdt det, og da er jeg en helt.
Så detså! Så nå skal jeg jammen ta meg fri i kveld. Skravle med venninne eller noe. Balansere dagen.
Hurra for oss skjulte helter!