Å være større

Vi alle behøver noen som kan være større enn oss.

Noen som fortsatt puster dypt og rolig, når vi selv hikster.

En trygg arm rundt skuldrene når verden føles kald.

Hjelp til å slutte å krangle når saken ikke lengre er viktigere enn å holde sammen.

En stemme som sier at «det kommer til å ordne seg», så trygt at man tror på det.

Tør man å be om at noen til og med er så store at de glemmer seg selv et øyeblikk, og ser saken fra ditt perspektiv?

Noen som ser.

Og hører.

Og tar kontrollen. Til man selv er klar til å styre skuta si igjen.

 

Det tror jeg vi alle behøver innimellom. Eller oftere.

Enten vi er barn eller voksne.

 

Har vi noen?

Er vi denne «noen» for dem vi skulle være det for?

Frost

Og dagene går.

Fort som fy.

Vinteren tar sitt forhåpentligvis siste krampegrep om kropp og sinn.

Leksehjelp og husarbeid, foreldremøter og små arrangementer her og der som alle trenger et kakefat eller et smørbrødfat eller to. Eller i det minste litt hukommelse.

Og frosten. Den fryser meg stiv som en pinne. Og setter alle alarmene til ringing. Og når alarmene uler, så fungerer ikke det daglige. Som for eksempel hukommelse. Og store og små beslutninger.

Hva skal vi ha til middag i dag? Når skal vi feire minstemanns bursdag? Har jeg husket å vaske badetøy og håndklær til om en halvtime? Når får jeg forresten besøkt min bestemor? Når har HUN tid?

Sånne småting blir store uoverkommelige fjell nå om dagen. Og ting går galt.

Jeg kommer for sent til det meste, og ungene drar på skolen uten å ha gjort lekser. Vennenes planer går i vasken, og ingen får de beskjedene de skulle hatt.

Alle sier at de er glemske, og ingen vil høre på hvor glemsk jeg er, men DETTE ER ILLE.

Når kan egentlig en mor melde seg ut? Aldri. Så da er det bare å henge på.

Er det noe annet man kan kutte vekk? Jo, jeg var jo enig om at for å være mor, så BEHØVER jeg disse andre tingene. De er vitaminene eller hvadetnåer som holder meg gående, i den grad jeg går.

Eller snubler avgårde, med alarmen ringende i ørene, og store, farlige deadliner truende i glemselståka, og med familiens ve og vel som målet for hverdagen.

Uten å glemme Det Store Målet. Skal skrive en bloggpost til, om det.

Men nå nærmer klokka seg halv seks en torsdag ettermiddag, den første rolige ettermiddagen denne uka, og -hva SKAL vi ha til middag?????? Vi har kjøttdeig…

 

Å leve i nuet

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Om å svømme utover

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Mat og fellesskap

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Vindmøller og rottegift

Om å styre verden med følelsene sine.

Det er lett å si at «Han var uforskammet, så da må jeg bli sint».

Men må du egentlig det?

Og hvor lenge har du tenkt å være sint?

Folk er uforskammet. Noen ganger ved uhell, andre ganger fordi de er egoistiske, men veldig ofte fordi de er egosentriske*. Kun i få tilfeller handler det om ønsket om å skade.

*egosentrisk: I sentrum av sitt eget liv. Ofte så inntullet i egne forsvarsmekanismer, egen frykt og usikkerhet, og egne prestasjonskrav, at de ikke vet hvordan de skal komme seg ut derifra.

Selv har jeg en svakhet for denne, «ungene gjør ikke som jeg sier, så da blir jeg sur».

Må jeg bli sur når ungene ikke hører på meg?

Ungenes oppgave er å finne ut av ting. Finne seg et så godt liv som mulig. Og da er det jo bra at de ikke aksepterer å bli noens slaver? Ungene skal løsrives fra meg. Da må de lære seg ferdigheter, ja, men det er også deres jobb å stole på sine egne beslutninger, og ikke følge mine ordrer.

Både uforskammede voksne og ulydige unger er som vindmøller. De vil alltid være der. De er urokkelige, og kommer tilbake igjen og igjen, kanskje spesielt når det stormer.

Så kan vi bli sinte eller sure. Pøse på med rottegift.

Er det noen som har forsøkt det? Å drepe vindmøller med rottegift?

Det kan høres banalt ut, fordi vi vet jo at det ikke nytter. Men vi gjør det likevel. Og neste gang vi er der, så legger vi ut enda litt mer. Før eller siden så vil vi få det i oss.

Spesielt hvis vi er der ofte. Hvis vi ofte er ved vindmøllen, eller har mange vindmøller vi forgifter.

Og hvem blir da forgiftet?

Selv har jeg liten toleranse for disse pesticidene. Jeg blir syk av dem. Både egen og andres rottegift.

Jeg kjenner litt på følelsen, og blir så matt at jeg nesten ikke klarer å skrive.

 

Så hva skal vi da gjøre med dem? Vindmøllene, de som prater for mye og feil, de ulydige ungene, og andre ting vi ikke kan akseptere?

Aller først må vi akseptere dem. Erkjenne at det er som det er, og at det ikke er som det er bare for å plage oss.

Andres adferd er heller ikke vårt ansvar. Tygg litt på den. Kanskje ble det allerede da plass til å snike seg under rotorslagene(heter det rotorslag på ei vindmølle?)?

Så får vi til slutt handle. Forlate samtalen så fredelig man kan, snakk folk rundt, avslør uvitenhet eller manglende perspektiv på en nøytral(yepp! jeg sa nøytral, og det må det minst være. Hyggelig, saklig, eller humoristisk er enda bedre. Poenget er å holde giftnivået nede) måte. Begrens barnas handlingsrom, eller gjør det attraktivt for barna å høre etter. Sørg for at de forstår at du mener det du sier, og akter å la dem selv ta konsekvenser, etter modenhet.

Husk aksept. Du skal ikke nødvendigvis tåle, men når du ser propellen, så kan du snike deg mellom, eller be Direktoratet for Natur og Forvaltning om å få den fjernet, om du må, men du får den neppe i trynet når du aksepterer den, og håndterer den.

Hvor er din vindmølle, hva kan ikke du akseptere?

Legger du ut arsenikk, i form av sinne, bitterhet, suring, hevn, eller aggressiv ignoranse? Hvor mye av den svelger du selv?

Og jada, jeg vet at dette er vanskelig. Hadde det vært enkelt, så hadde du akseptert og handlet for lenge siden, men hvor mye gift tåler du og dine?

Dør vindmøllene av den?

Sol!

Vi har godvær i nordnorge 🙂

Alle rekorder slås. Mellom femogtyve og tredve grader i skyggen, skyfritt, og nesten ikke vind, og det har vart lenge! I Mai! Ungene gikk rett fra stillongsen til shortsen 😀

Og matpakkesmøreren har tatt ferie.

Det tok sin tid før godværet fikk nådd inn til den innerste hjerterota mi, men det har det altså gjort.

Jeg går bare her og takker.

Takker for godværet, for gresset jeg går på, det stikker litt, siden vi ikke er veldig ivrige hagefolk.

Jeg takker for stranda jeg har tilgang til, ja, det er faktisk flere av dem! Og i morgen tenkte vi oss til Revelsøy igjen <3 Den har til og med strand! Men det er sikkert iskaldt i vannet. UH!

Vennene er jeg veldig takknemlig for! Jeg har ikke så mange av dem, og alt er ikke ukomplisert, men i sommervarmen smelter det vanskelige bort, og nye bånd knyttes raskt når man møtes i bikini. Ingen hemmeligheter, liksom 😛

Og ungene, såklart. De er en konstant kilde til glede(og litt frustrasjon) :). Jeg takker for at de er friske og glade, og for at de er så forskjellige og så fiiiine. Dem kunne jeg snakket om i det uendelige. Og hva hadde vel strandlivet vært uten dem? Kjedelig!

Nabodamas lykke er vel ikke så vanlig å takke for, men jeg gjør det nå likevel. Hun har noe fint, men så er hun jammen bra fin selv også, da. Mor til tre små barn, pen, blid, og rolig. Og så er hun lærer. Jeg tror til og med hun er en flink lærer :D. Ja, jeg vet. Hun høres ikke helt sann ut, men så er det også mulig at jeg har hatt besøk av en fantasivenn i ettermiddag. Man vet aldri 😉

Solkrem som spray, den sier seg vel selv. Solkremsmøring er noe kliss!

Friskt vann fra kranen, det er det lett å glemme, men vi vet hvor heldige vi er, innerst inne. Tenk, vi BADER i drikkevann! *sender en rask bønn for dem som mangler vann*

Og sånn går no dagan. Ingen jeg møter skal føle seg trygg for en takk eller en hemmelig velsignelse 😉

Ser at dette ser noe prektig ut, men det er det ikke. Lang ifra! Jeg er jo så utrolig heldig :D. Og så har jeg oppdaget at det gjør meg godt å takke. Det er rett og slett noe jeg tjener på selv :).

Og når det handler om å gi Gud æren for hans storhet, så kan det vel ikke skade?

Takk, kjære leser, for at du har lest enda en lang tekst, fra lille meg 🙂

Kroppsvæsker og vennskap

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Stillhet

Jeg slår av TV´en.

silence

Det blir stille. Brølende stille.

Først deilig, så skummelt.

Silence

Klarer man å holde ut det skumle, ekle, tidssløsende og intime bare ei lita stund, eller litt lengre, det kommer an på hvor hard du trenger det, så kommer belønningen.

Silence

Da blir hodet også stille. Pusten blir dypere, og du får kontakt.

Artist Loui Jover; Drawing, "silence"

Kontakt? Med hvem? Først med deg selv. Så kanskje med din skaper. Eller kanskje Han endelig når igjennom til deg, med noe han lenge har villet si?

Exquisite solitude

Tør du det? Har du egentlig lyst til å være sammen med deg selv? Det er ikke alltid jeg heller har lyst til det. Å være sammen med meg selv, altså. Fy! For ei fislukt!

Og så tenker jeg noen ganger for mye. Det er et fryktelig skravvel der oppe.

Men i stillheten er tankene mine, og bare mine. Ingen tjener penger på dem, og ingen kan kreve dem. Ingen kan se dem, engang, så det hender de blir drømmerier. Men det må dere ikke si til noen. For jeg er ei voksen, fornuftig og delvis dyp dame, med begge beina på jorda.

dream....

Det er i bunn og grunn ganske fint å være sammen med meg. Flere skulle prøvd det :P.

Men siden jeg ikke kan være over alt alltid, så kan jeg anbefale noen andre å være sammen med. Deg selv, for eksempel 🙂 Er det lenge siden sist du var sammen med deg? Hva sa du til godt? Hvordan hadde du det? Ble dere gode venner?

Når man er sammen med seg selv, så lønner det seg å være snill mot seg selv, ellers blir det bare ukoselig. Sånn er det ihvertfall med meg, og jeg tror Gubben, som også er sammen med meg fra tid til annen, er enig i det.

Så. Oppsøk stillheten, og se hvem du finner.

chihuahua hiding behind curtain

Vi vil gjerne høre hvem du fant 🙂