Stikkordarkiv: mat

Mat og fellesskap

Publisert av
4

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Flasketuten.

Publisert av
Svar

Den som flasketuten peker på må tåle det ham får.

Trond Viggo får det sagt.

Ofte har jeg følelsen av å svikte barna mine. Det blir liksom aldri helt som jeg ønsker for dem.

Og det finnes garantert mange barn som har det bedre enn dem. Pedagogiske foreldre som finner på mye gøy, og klarer å vise at ha et intenst nærvær og oppmerksomhet på barnas behov.

Men det finnes jammen dem som har det verre enn mine. Mye verre. Ikke alle overlever, engang.

Se denne. http://www.dbtv.no/?vid=2473129299001

Det blir for mye for meg.

Jeg ber til Gud for mine barn. For skolegang, helse, og gode dager.

Og jeg tror, ja, jeg OPPLEVER å bli hørt og svart.

Men disse barna. De som må være foreldre for sine foreldre, de som frykter for drepende missiler fra luften, eller mangler mat. De som drikker kloakkvann og pådrar seg en mageinfeksjon, og ikke får det rene vannet med litt sukker og salt i de trenger for å overleve… Jeg kan ikke tro at ingen ber for noen av dem!

Nå kunne jeg satt meg inn i hva de føler og tenker, disse barna, men det ville bare vært ukvalifiserte gjettinger, så jeg lar være. Ihvertfall offentlig 😉

Men jeg kan prøve å ta perspektivet til dem som ber.

Tenk om det var MEG som måtte se på at mitt barn døde en meningsløs død? Og det etter at jeg hadde ligget på kne og ropt og tryglet til Gud om hjelp. Ville jeg fortsatt trodd?

Det er et godt spørsmål.

For livet er urettferdig. Og det kan mange ganger se ut som det er flasketuten som bestemmer.

 

Det er enkelt å tro når man har det godt.

Kroppsvæsker og vennskap

Publisert av
4

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Sårbar

Publisert av
Svar

Sist mandag gjorde jeg noe enkelt.

Eller, det skulle være enkelt, ihvertfall.

Jeg tok et lite batteri med blodprøver.

Antallet er ikke viktig. Det som er viktig er at det var på fastende mage, og på noen dager uten allergimedisin. Og at det var tre mil å kjøre dit, og at jeg i døra møtte ei dame jeg en gang kjente litt, som hadde en seksåring med seg som hadde vært å kræsja på akebrett.

Allerede før jeg våkna ordentlig om morran kjente jeg en velkjent sårbarhet.

Jeg visste at jeg måtte behandle meg selv pent.

Så var det å komme seg avgårde uten å spise. Uten å stabilisere følelsene i magen med mat.

Jeg fikk meg mat senere den dagen. Det var såvidt jeg klarte å spise da jeg endelig kunne det, men jeg ble da mett.

Saken er bare den at følelsene fortsatt ikke har stabilisert seg.

Jeg føler og føler. Jeg lengter, husker, sørger, takker og gleder meg. Jeg leter og leter i dagene, og forsøker å stabilisere meg med skjermaktiviteter.

Men skjermen er en svikefull venn.

Den popper opp med tall og bokstaver som lover uten å oppfylle løftene sine, og stjeler av tiden min.

Kanskje er det noe jeg burde ordne opp i? Noe som ikke har noe med en skjerm å gjøre?

Uro.

Så jeg spiser. Men ingen ting smaker helt godt.

For det sitter ikke i magen. Det sitter i ryggen, beina, skuldrene, halsen, -og hjertet.

 

Og hjerter lar seg ikke roe hverken av Facebook eller potetgull.

Helse og kosthold, del 2.

Publisert av
Svar

I forrige innlegg fikk jeg sagt mye, men ikke det jeg ønsket å si.

Jeg ønsker å si at det er OK.

Det er OK å velge den maten som gjør deg godt.

Det er også OK å velge å fokusere på andre ting enn mat.

Det er OK å ta familien med på McDonalds til middag for å både rekke å gå på tur og i kirken.

Det er OK å slenge potetgull og sjokolade, eller grønnsaker og dipp, på bordet, for å fokusere på Den Gode Samtalen.

Det er OK å spise ferdigprodukter til middag, for å rekke noe annet, som familien ønsker.

Det er faktisk VELDIG FINT å følge egne prioriteringer, så lenge de er skapt av vilje til det gode, og ikke av frykt og skam.