Stikkordarkiv: kontroll

Pinse i 2014

Publisert av
Svar

Pinse, ja. I 2014.

I år, i dag.

En stor høytid. Den Hellige Ånds komme.

Den Hellige ånd(HDÅ) kom, og ble, så vi skulle egentlig kunne feire dagen hvert år like feiende flott som den aller første pinsedagen gikk for seg.

Appostelgjerningene, 2. kapittel: Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.  2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  3 Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
  5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.  6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. 7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?  9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, 11 jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» 12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?» 13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.» 

Så kommer Peters tale til Jødene, som jeg ikke forstår så mye av, fordi den er full av henvisninger til det gamle testamentene, og David og greier. Men Jødene forsto det. Og resultatet ble, som det står senere i kapittelet, fra vers 41:  

De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. 


42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 

Jeg lengter sånn etter en skikkelig pinsedag!

Kjære venner, la oss åpne hjertene våre, og sammenkomstene våre, så vi kan oppleve dette igjen!

La oss komme sammen med forventning om en Guds vind gjennom lokalet!

Hjelp meg, kjære venner, å be om dette! Vi har løfter på at når vi ber om Den hellige ånd, så skal den komme! Be! Ikke bare om at den skal komme, men at vi skal få se den, som de første kristne så ildtungene som satte seg på hver enkelt av de hundre og tyve «menn og noen kvinner» som var samlet der, så vi kan lytte til hverandre.

La oss komme sammen og be. La oss be om vekkelse der vi bor, og over hele jorden. La oss tro på at Gud som har skapt språkene, også for oss, overkommer språkenes barriærer, ved sin Hellige Ånd.

Gud kan vekke opp Ballangen også.

Er vi villige til å stille oss til disposisjon for Den Hellige Ånd, så radikalt at bygdefolket tror at vi er fulle? Vi som er så edruelige og pyntelige og har klær og hus og bil på stell, og helst ikke går hjemmefra uten å stelle håret vårt. Vi som skal være så ydmyke at vi ikke kan ta Jesunavnet i vår munn. Tør vi å fortelle om hans herlighet?

Tør vi å slippe kontrollen? Den Hellige Ånd har alltid kontroll, selv om det kan se kaotisk ut. Og den bringer mennesker til frelse.

Er vi sultne nok på vekkelse? Det siste Mesteren sa før Han ble tatt opp til himmelen var:  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

La oss gjøre dette!

 

UA-51739487-1

 

I leirkar

Publisert av
Svar

2 Corinthians 4:7...More at http://beliefpics.christianpost.com/

«Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.» 2. Korinterbrev 4. kapittel, 7. vers.

Nå er vi dypt inne i menighetslivet, her. Men det kom så sterkt til meg. La meg dele det med dere.

Leirkrukker. De sprekker og de knuses. Ikke har de særlig høy status, heller. Men de kan henges i beltet og taes med.

Vi kunne jo gravd ned skatten. Eller lagt den i et skrin av gull, og satt vakter til å passe på den.

Vi kunne jo lovpålagt for all framtid hvor nøkkelen skal være, og antallet vektere.

Men, nei.

Gud vil selv vokte sin sak, og Han ønsker at vi skal stole på Ham.

Allverdens systemer og autoritet vil bare føre oss vill. Flotte kirkebygg og gamle forordninger er farlige.

De kan få oss til å glemme hvor vår skatt er. De får oss til å tro at vi kan slutte å be om stadig ny nåde, og nytt liv.

De kan lure oss til å tro at vår kunnskap og våre systemer er gode nok.

Men det kan de aldri bli.

Tro. Fra Herren. I hjerter som Han selv må styrke fra dag til dag.

Når det er alt vi har, så har vi mer enn nok.

Om å svømme utover

Publisert av
Svar

Jeg liker å bade.

I badekar, i basseng, men aller best i havet.

I vårt vakre Nordnorge så er det en røff aktivitet.

Det – er – uh-h-h- så – pfuhh – kaldt!!!

Så det krever en god dråpe mot å legge på svøm.

Vi er flere som trosser bekvemmelighetsstemmen og bader likevel 😉

Og jeg ser at metodene er forskjellige.

Latter er jo selvfølgelig en mye brukt, og effektiv metode. Konkurransementalitet en annen.

Men det jeg ville skrive om nå var forskjellen mellom meg og mine badevenninner.

De fleste av dem går ut, og svømmer inn mot stranda. Da vet de at det ikke er så dypt, om de får panikk. De skaper seg altså rom for å få panikk. Hele tiden i samspill med andre, inklusive de som står på stranda og heier(godlynt konkurranse).

Dette er Nina. Ei av mine tøffe badevenninner. På badeplassen vår, fotografert av Kim, som vi alle, og spesielt hun, er så glad i 🙂 Se på fargene, og på bakgrunnen… Det er ganske så…uovertruffent(?) å bli ett med alt det der?

Selv er jeg med på konkurransen, latteren, samspillet, og alt det der, på veien ut til vannet rekker over et VELDIG sårbart punkt. Da legger de andre på svøm. Så heier jeg litt på dem, og går videre.

DA blir det interressant. Da er det kvinne i, mot, og som, natur. De andre forsvinner. Det går liksom opp for meg, hver gang, at jeg er en del av dette vakre, uendelige havet. Jeg tåler det. Det tar imot meg. Det er er bare å huske å puste, og legge på svøm.

Langt der borte hører jeg anerkjennende kommentarer fra stranda og grunnere vann, men jeg kan nyte det mørkegrønne vannet, tangklasene der nede, og temperaturforskjellene. Uten fare for å skrubbe knærne.

Jeg får ikke panikk, fordi jeg finner meg selv.

Og jeg må stadig svømme utover. Det er mitt liv. Ikke alltid enkelt, men belønningen er stor 😀

Vindmøller og rottegift

Publisert av
Svar

Om å styre verden med følelsene sine.

Det er lett å si at «Han var uforskammet, så da må jeg bli sint».

Men må du egentlig det?

Og hvor lenge har du tenkt å være sint?

Folk er uforskammet. Noen ganger ved uhell, andre ganger fordi de er egoistiske, men veldig ofte fordi de er egosentriske*. Kun i få tilfeller handler det om ønsket om å skade.

*egosentrisk: I sentrum av sitt eget liv. Ofte så inntullet i egne forsvarsmekanismer, egen frykt og usikkerhet, og egne prestasjonskrav, at de ikke vet hvordan de skal komme seg ut derifra.

Selv har jeg en svakhet for denne, «ungene gjør ikke som jeg sier, så da blir jeg sur».

Må jeg bli sur når ungene ikke hører på meg?

Ungenes oppgave er å finne ut av ting. Finne seg et så godt liv som mulig. Og da er det jo bra at de ikke aksepterer å bli noens slaver? Ungene skal løsrives fra meg. Da må de lære seg ferdigheter, ja, men det er også deres jobb å stole på sine egne beslutninger, og ikke følge mine ordrer.

Både uforskammede voksne og ulydige unger er som vindmøller. De vil alltid være der. De er urokkelige, og kommer tilbake igjen og igjen, kanskje spesielt når det stormer.

Så kan vi bli sinte eller sure. Pøse på med rottegift.

Er det noen som har forsøkt det? Å drepe vindmøller med rottegift?

Det kan høres banalt ut, fordi vi vet jo at det ikke nytter. Men vi gjør det likevel. Og neste gang vi er der, så legger vi ut enda litt mer. Før eller siden så vil vi få det i oss.

Spesielt hvis vi er der ofte. Hvis vi ofte er ved vindmøllen, eller har mange vindmøller vi forgifter.

Og hvem blir da forgiftet?

Selv har jeg liten toleranse for disse pesticidene. Jeg blir syk av dem. Både egen og andres rottegift.

Jeg kjenner litt på følelsen, og blir så matt at jeg nesten ikke klarer å skrive.

 

Så hva skal vi da gjøre med dem? Vindmøllene, de som prater for mye og feil, de ulydige ungene, og andre ting vi ikke kan akseptere?

Aller først må vi akseptere dem. Erkjenne at det er som det er, og at det ikke er som det er bare for å plage oss.

Andres adferd er heller ikke vårt ansvar. Tygg litt på den. Kanskje ble det allerede da plass til å snike seg under rotorslagene(heter det rotorslag på ei vindmølle?)?

Så får vi til slutt handle. Forlate samtalen så fredelig man kan, snakk folk rundt, avslør uvitenhet eller manglende perspektiv på en nøytral(yepp! jeg sa nøytral, og det må det minst være. Hyggelig, saklig, eller humoristisk er enda bedre. Poenget er å holde giftnivået nede) måte. Begrens barnas handlingsrom, eller gjør det attraktivt for barna å høre etter. Sørg for at de forstår at du mener det du sier, og akter å la dem selv ta konsekvenser, etter modenhet.

Husk aksept. Du skal ikke nødvendigvis tåle, men når du ser propellen, så kan du snike deg mellom, eller be Direktoratet for Natur og Forvaltning om å få den fjernet, om du må, men du får den neppe i trynet når du aksepterer den, og håndterer den.

Hvor er din vindmølle, hva kan ikke du akseptere?

Legger du ut arsenikk, i form av sinne, bitterhet, suring, hevn, eller aggressiv ignoranse? Hvor mye av den svelger du selv?

Og jada, jeg vet at dette er vanskelig. Hadde det vært enkelt, så hadde du akseptert og handlet for lenge siden, men hvor mye gift tåler du og dine?

Dør vindmøllene av den?

Kroppsvæsker og vennskap

Publisert av
4

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Om å være under.

Publisert av
2

Jeg var på konferansetime med en av ungene i dag. Det var en skremmende opplevelse.

Ikke fordi det står så dårlig til med mitt barn. Han har både sine styrker og sine svakheter, akkurat som det skal være.

Det som skremte var mentaliteten og systemene.

De har et lappesystem. Gjør noen en overtredelse(glemming eller uro/frekkhet), så får de en lapp. Og får de tolv i året, så får de nedsatt karakter i orden/oppførsel.

Belønningssystemet de hadde var både kollektivt, alt for langsiktig, og hadde vist seg å være uforutsigbart, siden kosetimen hver fjerde uke lett kunne, og på fast basis ble, ofret, både for skolens time, og for en eneste overtredelse fra klassens side.

Ungene har altså ingen sjanse om å få slettet gammel gjeld, og belønningen er avhengig av «perfekt» adferd fra deres side, og selv da tillates det at den taes bort, både på lærers humør, og systematiske skolehappeninger.

Alt dette, og alt som ellers skjer i klassen, begrunnes med hvor hardt det blir senere i skolen, og hvor hardt samfunnet er.

Frykt for fremtiden.

Elevene skal liksom holdes litt under, så de må streve seg opp, for sånn er liksom livet.

Vi har alle på ett eller annet tidspunkt ligget under. Vært skyldig, hatt ei lita samling «lapper i kateteret». Eller? Føles det godt å ha lapper i kateteret? Presterer du bedre av at noen husker de gamle syndene dine?

Jeg kjenner en som trodde noe annet. Han visste faktisk noe annet. Han visste at når vi bare får lagt av oss det i fortiden som vi ikke er stolte av, så går vi videre med tom ryggsekk, rakere rygg, lette ben, syvmilsstøvler, nesten, og er kanskje til og med klare til å bære andre, fordi lappene føltes som stein i ryggsekken, og vi er glade at noen andre ville bære dem for oss.

I mitt liv har jeg Jesus. Han bærer mine steiner. Lappene mine blir med jevne mellomrom sunnrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Ungene våre må bære sine lapper. Ikke kan de sone på noe vis, og heller ikke kan de fortjene å få dem sunnrevet. De må vente helt til neste skoleår for å begynne med tom ryggsekk.

Den samme Jesus sier «Frykt ikke», men ber om gode gjerninger og et rettskaffent liv. Ja, Han ber oss om å leve livene våre med kjærlighet, barmhjertighet, tålmodighet, og medlidenhet, faktisk. Og får det, fordi vi slipper å være redde.

Mammahjertet blør, og samfunnsborgeren i meg ser en hel generasjon vokse opp med ryggsekkene fulle av steiner. Hva vil det bli av dem?

Kanskje kan skolen lære noe av dette? Kanskje er ikke frykt og skam eneste veien til anstendige, sterke, mennesker?