Stikkordarkiv: familie

Å være større

Publisert av
Svar

Vi alle behøver noen som kan være større enn oss.

Noen som fortsatt puster dypt og rolig, når vi selv hikster.

En trygg arm rundt skuldrene når verden føles kald.

Hjelp til å slutte å krangle når saken ikke lengre er viktigere enn å holde sammen.

En stemme som sier at «det kommer til å ordne seg», så trygt at man tror på det.

Tør man å be om at noen til og med er så store at de glemmer seg selv et øyeblikk, og ser saken fra ditt perspektiv?

Noen som ser.

Og hører.

Og tar kontrollen. Til man selv er klar til å styre skuta si igjen.

 

Det tror jeg vi alle behøver innimellom. Eller oftere.

Enten vi er barn eller voksne.

 

Har vi noen?

Er vi denne «noen» for dem vi skulle være det for?

Frost

Publisert av
1

Og dagene går.

Fort som fy.

Vinteren tar sitt forhåpentligvis siste krampegrep om kropp og sinn.

Leksehjelp og husarbeid, foreldremøter og små arrangementer her og der som alle trenger et kakefat eller et smørbrødfat eller to. Eller i det minste litt hukommelse.

Og frosten. Den fryser meg stiv som en pinne. Og setter alle alarmene til ringing. Og når alarmene uler, så fungerer ikke det daglige. Som for eksempel hukommelse. Og store og små beslutninger.

Hva skal vi ha til middag i dag? Når skal vi feire minstemanns bursdag? Har jeg husket å vaske badetøy og håndklær til om en halvtime? Når får jeg forresten besøkt min bestemor? Når har HUN tid?

Sånne småting blir store uoverkommelige fjell nå om dagen. Og ting går galt.

Jeg kommer for sent til det meste, og ungene drar på skolen uten å ha gjort lekser. Vennenes planer går i vasken, og ingen får de beskjedene de skulle hatt.

Alle sier at de er glemske, og ingen vil høre på hvor glemsk jeg er, men DETTE ER ILLE.

Når kan egentlig en mor melde seg ut? Aldri. Så da er det bare å henge på.

Er det noe annet man kan kutte vekk? Jo, jeg var jo enig om at for å være mor, så BEHØVER jeg disse andre tingene. De er vitaminene eller hvadetnåer som holder meg gående, i den grad jeg går.

Eller snubler avgårde, med alarmen ringende i ørene, og store, farlige deadliner truende i glemselståka, og med familiens ve og vel som målet for hverdagen.

Uten å glemme Det Store Målet. Skal skrive en bloggpost til, om det.

Men nå nærmer klokka seg halv seks en torsdag ettermiddag, den første rolige ettermiddagen denne uka, og -hva SKAL vi ha til middag?????? Vi har kjøttdeig…

 

For en liten

Publisert av
Svar

Eldstebroren min er blitt far 🙂

Han og fiiiine kone har fått en gutt 😀

Etter å ha ventet i mange år, er prinsen deres kommet til dem.

Men han tok en liten omvei på vei til dem.

Han kommer nemlig fra en annen norsk mor og far, som dessverre ikke har de ressursene som skal til for å ta vare på gullet.

Eller har de det? Det får de nå sjansen til å bevise at de kan. Og prøvekaninen er vår dyrebare. Som ennå ikke er tre uker gammel.

Han hadde sultestreik allerede første uka. Og nå, så snart han er begynt å legge på seg, reiste han på Mor-barn-senter med biologiske. I går hadde han grått og spydd hele dagen.

De to jeg kjenner, som i hjertet er blitt foreldre, har også bunkret seg der. For å være der for ham. Uten at han får det helt enkelt av den grunn.

Og her sitter vi, halve landet unna, og kan bare be.

Selv syntes jeg det var vanskelig å be. For hva kan man egentlig gjøre for gutten? Saken må jo gå sin gang…

Men så var det noen i går som sang denne sangen. Og jeg sang med i hjertet. Som en bønn. For tantebarn, lillebror, svigerinne, og for alle familiene jeg ber for. For alle familier. For barns oppvekst.

http://www.youtube.com/watch?v=5E3wsoGLwXE

Dere som ber, hjelp meg å be.

Å leve i nuet

Publisert av
Svar

Når alle skjermene er slått av.

Og tanken om gårdagen og morgendagen er lagt til side.

Hva står vi igjen med da?

Oss selv, hverandre og status quo.

Tør vi det?

Selv om det skulle innebære en hel samtale, kjedsomhet, og kanskje en og annen ubehagelig sannhet.

Kanskje skulle vi finne kjærlighet, mangel på kjærlighet, sine egne behov, forkortkommenheter, eller trangen til å takke? Takke hvem?

Det er mange aktiviteter som kunne vært relevante til slike stunder. Lage mat sammen, gå tur, sammen eller alene, eller den hardcore, ektefeller som danser. Sammen.

Høydehopp er også en sånn aktivitet. Man møter seg selv, uten hjelpemidler. Men det er bare èn ting å gjøre. Stå i det, og gjøre sitt beste. Så får det briste eller bære.

Og vi får bare ett forsøk for hvert øyeblikk, så var det øyeblikket og den situasjonen gått.

Jeg tror at det er i slike stunder LIVET ligger. Det som får oss fremover, det som bringer oss sammen, ja, selve livet.

Tør vi å leve?

Mat og fellesskap

Publisert av
4

Jeg har fått meg noe nytt. Veske, sko, bukse, to topper, og en diagnose.

ECCO SPIN

Sånn ser skoene ut 🙂 Praktiske, og litt fine 🙂

De mest observante av dere så det med diagnosen… Fruktosemalobsorbsjon, kalles den. Det den sier, er at fruktsukkeret ikke blir tatt opp på riktig plass, men går videre i systemet og lager spetakkel.

Da må jeg slutte å spise alt som kan inneholde fruktsukker. Nevn noe sunt, så kan du være nesten sikker på at du snakker om noe jeg ikke skal spise.

Hørte jeg gulrøtter? Grovt korn? Yupp! Du traff to ting jeg må holde meg unna. Ti poeng til deg.

Men det finnes noe jeg KAN spise. Noe av det fikk jeg på liste da jeg fikk diagnosen, andre ting må jeg finne ut på nettet og andre steder.

Og da er vi inne på noe av det jeg ville si noe om.

Du verden så mye matjåleri det finnes der ute!

Økologisk yaconsirup

Se på denne, for eksempel… Jålesukker til nesten 500 kroner kiloen. Hvis du virkelig vil finne ut om den er verdt det, så gå bare hit… http://www.okosjokolade.no/alle-produkter/produkt/6-yaconsirup-okologisk-250-gr

Eller er det jåleri? Man kan kanskje spørre seg hvorfor magen min ikke lengre tåler sukker, for eksempel, eller hvorfor så mange får astma og forskjellige allergier.

Kanskje kommer det av vårt kosthold der vi alltid har energirik mat tilgjengelig, og «moderne» landbruksteknologi, med sprøytemidler og genmanipulering?

Jeg synes ihvertfall at det er rart. Hele matstyret. Og hvordan vet vi at det er maten som er synderen?

Og jeg sliter med å akseptere at jeg skal være en av «dem». En av disse som må ha «noe annet». En av disse som regner andres mat som ubrukelig for seg selv.

For hvordan skulle det gått hvis alle på denne jorda skulle forlangt sukker til 500 kroner kiloen? Da hadde vi ihvertfall ikke hatt mat å gi til de 7 milliardene mennesker jorda per nå bærer på sine overopphetede armer. Hvem skulle vi eventuelt IKKE gi mat?

Nå har vi sett på makroperspektivet. La oss gå litt ned igjen. Til vårt eget land.

Der de rikeste på gods og gull lever på økologisk lavkarbo, og sliter med å få nok kjøtt på beina på ungene sine, fordi de ikke tør å tenke på å ta i noe som ha en GI på under 3, for dere som vet hva DET er. Og de tør ikke å lytte til helsesøstrene(staten! snøft!) som forteller at ungene faktisk trenger lett tilgjengelig energi. De som er mindre bemidlet og utdannet kjøper det som er billigst, lett å lage, og smaker behagelig fra første smak. Det gir dem andre problemer, som vi ser mer og mer av.

Det er blitt klasseinndeling, og det er blitt prestisje og skam.

Mat, som har vært en samlende aktivitet, runde bord og lange bord, støyende bord og andektige bord, er blitt individuelle og skambelagte. En av de sikreste status-indeksene.

På bedehuset vårt har «kjærlighetsmåltidet» alltid vært viktig. Hver søndag, etter samling, så har vi dekt bord og delt mat. Nesten som en del av gudstjenesten. Alle spiste det samme, kanskje bortsett fra det lille fatet med vaffelkaker eller vannbakkels det sto «dia» på en lapp over.

Jeg forsøkte å finne et bilde av melkekaker, som vi fikk dem servert, men fant det samme fenomenet. Det var bare EI kake på det gamle fatet(som godt kunne vært brukt). Ingen hadde smurt smør og sukker, eller hjemmelaget gomme, på, og lagt dem sirlig på rekke og rad. Og krenget fatet trangt mellom et fat med snitter og et fat med boller med masse smør, og brun og hvit ost. Og tenk at vi, inntil nylig brukte kun kopp og tefat(skål). Safta ble drukket av kopp, og brødskiva ble lagt på tefatet!

Nå står det en lapp med «laktosefri», en lapp med «glutenfri», og min far har egen pulverkaffe i lomma. I tillegg til at vi er to med fruktosemalobsorbsjon, som trenger et tredje fat.

Hvor langt kan diettbordet bli, og fortsatt handle om fellesskap?

 

Vindmøller og rottegift

Publisert av
Svar

Om å styre verden med følelsene sine.

Det er lett å si at «Han var uforskammet, så da må jeg bli sint».

Men må du egentlig det?

Og hvor lenge har du tenkt å være sint?

Folk er uforskammet. Noen ganger ved uhell, andre ganger fordi de er egoistiske, men veldig ofte fordi de er egosentriske*. Kun i få tilfeller handler det om ønsket om å skade.

*egosentrisk: I sentrum av sitt eget liv. Ofte så inntullet i egne forsvarsmekanismer, egen frykt og usikkerhet, og egne prestasjonskrav, at de ikke vet hvordan de skal komme seg ut derifra.

Selv har jeg en svakhet for denne, «ungene gjør ikke som jeg sier, så da blir jeg sur».

Må jeg bli sur når ungene ikke hører på meg?

Ungenes oppgave er å finne ut av ting. Finne seg et så godt liv som mulig. Og da er det jo bra at de ikke aksepterer å bli noens slaver? Ungene skal løsrives fra meg. Da må de lære seg ferdigheter, ja, men det er også deres jobb å stole på sine egne beslutninger, og ikke følge mine ordrer.

Både uforskammede voksne og ulydige unger er som vindmøller. De vil alltid være der. De er urokkelige, og kommer tilbake igjen og igjen, kanskje spesielt når det stormer.

Så kan vi bli sinte eller sure. Pøse på med rottegift.

Er det noen som har forsøkt det? Å drepe vindmøller med rottegift?

Det kan høres banalt ut, fordi vi vet jo at det ikke nytter. Men vi gjør det likevel. Og neste gang vi er der, så legger vi ut enda litt mer. Før eller siden så vil vi få det i oss.

Spesielt hvis vi er der ofte. Hvis vi ofte er ved vindmøllen, eller har mange vindmøller vi forgifter.

Og hvem blir da forgiftet?

Selv har jeg liten toleranse for disse pesticidene. Jeg blir syk av dem. Både egen og andres rottegift.

Jeg kjenner litt på følelsen, og blir så matt at jeg nesten ikke klarer å skrive.

 

Så hva skal vi da gjøre med dem? Vindmøllene, de som prater for mye og feil, de ulydige ungene, og andre ting vi ikke kan akseptere?

Aller først må vi akseptere dem. Erkjenne at det er som det er, og at det ikke er som det er bare for å plage oss.

Andres adferd er heller ikke vårt ansvar. Tygg litt på den. Kanskje ble det allerede da plass til å snike seg under rotorslagene(heter det rotorslag på ei vindmølle?)?

Så får vi til slutt handle. Forlate samtalen så fredelig man kan, snakk folk rundt, avslør uvitenhet eller manglende perspektiv på en nøytral(yepp! jeg sa nøytral, og det må det minst være. Hyggelig, saklig, eller humoristisk er enda bedre. Poenget er å holde giftnivået nede) måte. Begrens barnas handlingsrom, eller gjør det attraktivt for barna å høre etter. Sørg for at de forstår at du mener det du sier, og akter å la dem selv ta konsekvenser, etter modenhet.

Husk aksept. Du skal ikke nødvendigvis tåle, men når du ser propellen, så kan du snike deg mellom, eller be Direktoratet for Natur og Forvaltning om å få den fjernet, om du må, men du får den neppe i trynet når du aksepterer den, og håndterer den.

Hvor er din vindmølle, hva kan ikke du akseptere?

Legger du ut arsenikk, i form av sinne, bitterhet, suring, hevn, eller aggressiv ignoranse? Hvor mye av den svelger du selv?

Og jada, jeg vet at dette er vanskelig. Hadde det vært enkelt, så hadde du akseptert og handlet for lenge siden, men hvor mye gift tåler du og dine?

Dør vindmøllene av den?

Flasketuten.

Publisert av
Svar

Den som flasketuten peker på må tåle det ham får.

Trond Viggo får det sagt.

Ofte har jeg følelsen av å svikte barna mine. Det blir liksom aldri helt som jeg ønsker for dem.

Og det finnes garantert mange barn som har det bedre enn dem. Pedagogiske foreldre som finner på mye gøy, og klarer å vise at ha et intenst nærvær og oppmerksomhet på barnas behov.

Men det finnes jammen dem som har det verre enn mine. Mye verre. Ikke alle overlever, engang.

Se denne. http://www.dbtv.no/?vid=2473129299001

Det blir for mye for meg.

Jeg ber til Gud for mine barn. For skolegang, helse, og gode dager.

Og jeg tror, ja, jeg OPPLEVER å bli hørt og svart.

Men disse barna. De som må være foreldre for sine foreldre, de som frykter for drepende missiler fra luften, eller mangler mat. De som drikker kloakkvann og pådrar seg en mageinfeksjon, og ikke får det rene vannet med litt sukker og salt i de trenger for å overleve… Jeg kan ikke tro at ingen ber for noen av dem!

Nå kunne jeg satt meg inn i hva de føler og tenker, disse barna, men det ville bare vært ukvalifiserte gjettinger, så jeg lar være. Ihvertfall offentlig 😉

Men jeg kan prøve å ta perspektivet til dem som ber.

Tenk om det var MEG som måtte se på at mitt barn døde en meningsløs død? Og det etter at jeg hadde ligget på kne og ropt og tryglet til Gud om hjelp. Ville jeg fortsatt trodd?

Det er et godt spørsmål.

For livet er urettferdig. Og det kan mange ganger se ut som det er flasketuten som bestemmer.

 

Det er enkelt å tro når man har det godt.

Tåteflaske

Publisert av
1

Jeg rydder i kjelleren.

Finner mye rart.

Pissoar, kakebokser og…-tåteflasker!

Minner fra barna jeg hadde, *takk*.

Hvor skal tåteflaskene, da?

JEG KOMMER ANTAKELIG IKKE TIL Å FÅ BRUK FOR DEM MER!

Joda, jeg visste det, men det gjør visst vondt likevel.

Gråte litt, og prøve å gi dem bort, så noen andre kan kaste dem.

For jeg klarer det ikke. Jeg prøvde, men det gikk ikke.

Det var forresten noen som ville ha pissoaret! 😀

Kroppsvæsker og vennskap

Publisert av
4

Jeg ser på FB at ei dame forteller om den herlige barselgruppa si.

Det er mulig det er bare meg, men når jeg hører ordet barsel, så tenker jeg på temmelig intime greier, med kroppsvæsker av ymse slag, og hoder i sin egen lille familieboble.

Selv går jeg i bønnegruppe, der vi sammen både er stille, og lar hjertene prate, klage og lovsynge. Ikke mye mindre intimt, det heller.

Og så tenker jeg videre, og begynner å lure på om de fleste fritidsaktiviteter er mer eller mindre intime eller flaue, med svette og stønning, eller et høyst organisk lydbilde, for eksempel.

Min mann spiller tuba. Ikke veldig intimt, sier du, men det er helt til du har sett vanndammen på gulvet under instrumentet…

Hm… Hvor ville jeg?

Ikke vet jeg 😛

Det er noe med det. Noe med at det flaue kan forene oss.

Kanskje er kroppsvæsker, kroppslyder og andre hemmeligheter helt uunnværlig lim i samfunnet vårt?

Slipp en fis og få en venn, liksom?

Langfredag lyseblå.

Publisert av
13

Det er langfredag ettermiddag, og jeg sover visst.

Jeg pleier å tilbringe langfredagen i dyp ærbødighet til det som skjedde på denne dagen.

Jeg har vel enda ærbødigheten igjen, men i dag klarer jeg ikke å ta det inn over meg.

Jeg får, som dere vet, bibelvers på mail hver dag, og i dag fik jeg Lukas sin lidelsesberetning(Luk. 22:39 osv.), og jeg klarer ikke å lese den.

Det gjør for vondt.

Jeg ramlet over denne http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10967859 , og ser mannen som går i smerte, og tenker at det hadde ikke jeg klart, siden jeg har vondt i magen(!!!!).

Jeg kommer meg ikke engang på samling(i bedehus), fordi jeg har vondt i magen!

Og jeg har ikke veldig vondt i magen, bare en skikkelig irriterende mageknip.

Hvordan er det meningen at man skal forholde seg til Langfredagen?

Jeg hørte en gang om en far som pleide å ta med seg familien sin ut og plukke stein hele langfredagen. Hva tenker vi om det?

Ærlig talt, folkens. Nå trenger jeg deres tanker på dette. Kan vi ha en liten samtale i kommentarfeltet her, for en gangs skyld?

Er det tjenlig å uhemmet nyte livet og spise kvikklunsj og appelsiner på Langfredagen? Hva gjør dere?

Helse og kosthold, del 2.

Publisert av
Svar

I forrige innlegg fikk jeg sagt mye, men ikke det jeg ønsket å si.

Jeg ønsker å si at det er OK.

Det er OK å velge den maten som gjør deg godt.

Det er også OK å velge å fokusere på andre ting enn mat.

Det er OK å ta familien med på McDonalds til middag for å både rekke å gå på tur og i kirken.

Det er OK å slenge potetgull og sjokolade, eller grønnsaker og dipp, på bordet, for å fokusere på Den Gode Samtalen.

Det er OK å spise ferdigprodukter til middag, for å rekke noe annet, som familien ønsker.

Det er faktisk VELDIG FINT å følge egne prioriteringer, så lenge de er skapt av vilje til det gode, og ikke av frykt og skam.

Klem

Publisert av
4

Vi er blitt et samfunn som klemmer.

I de utroligste settinger. Er det bra? Alle trenger jo en klem iblandt…

Vi har vel alle kjent på forskjellige reaksjoner både hos seg selv og hos andre.

Noen ganger kan en klem være gull verdt. Si mer enn tusen ord. Andre ganger føles det påtrengende. Noen ganger kan du gi en klem, kanskje til og med ektefølt, men oppleve at mottaker helst ville vært den foruten…

Jeg tror det inngår i vår forskjellighet. Noen liker klemmer, andre klemmer kun sine nærmeste, og kun i spesielle situasjoner.

Jeg selv er vel en mellomting. Kjenner at jeg blir mer og mer reservert med årene… Jeg kjenner det spesielt i møte med mine Afrikanske venninner. De varme, nydelige hjertene uttrykker seg i mye klemming. Jeg setter stor pris på dem, men kjenner fort at nå må det vel være måte på 😛

Så hvordan skal vi forholde oss til denne forskjelligheten? Etablere regler? Jeg snakket med noen om dette, en klemmer, og hun gikk fort i forsvar, og kom med en situasjon der en ektefølt klem hadde falt på steingrunn, for hun måtte jo få lov, hun MENTE det jo!

Jeg tror ihvertfall ikke at vi skal gå i skyttergravene. Og si at klemmerne eller privaterne har «rett» og de andre må skjerpe seg. Jeg tror dette er noe vi må bruke våre antenner på, og kjenne på fra situasjon til situasjon. Respektere hverandres uttrykksmåte, og tilpasse oss.

Men vi må ihvertfall ikke komme dit at klemmer er plikt og takt og tone i situasjoner utenom nær familie. Eller hva sier dere?

 

Tiknytning

Publisert av
6

Dere må bare bære over at det blir mye hund her, men det hjertet er fullt av…

Hunderasen Angus tilhører er en gammel rase, avlet til selskapsbruk. Jeg tror han er brukt til å fange «småkjøtt» også, men det er en annen sak.

Men denne rasens største fortrinn og(ulempe) er TILKNYTNING(!). En venn! I tider med nød av forskjellige slag har nok mange mennesker, gjennom århundrer(tusener?) prioritert vennskap og trofasthet nok til å avle frem rene kompiser.

Hva sier det om oss mennesker? Om våre behov og komplikasjoner? Trenger vi bare mat, varme, trygghet og medisin?

Angus og hans like er et bevis på at at vi trenger mere. Den innsikten frigjør(eller tvinger?) oss til å prioritere annerledes. Prioritere tid med hverandre. Spesielt vi som ikke kan ha hund 😛

 

Forakt

Publisert av
Svar

Forakt.

Hva er det som får familiemedlemmer til å være de verste mot hverandre? Man kan tåle(eller kan man det?) at kolleger, venner eller naboer er for eksempel overvektige, men når det kommer til egen familie, så skal liksom forakten få fritt spillerom.

Man vet så mye bedre enn sine egne hva som er bra for dem, og hva som ikke er det.

Vel. Nå kan jeg fortelle det, at gjør vondt. Det gjør faktisk ekstra vondt når det er familie som forakter og skammer seg.

Takk kjære Gud for gode venner. Og med det samme vi prates, pass på meg så jeg ikke skammer meg over mine egne.