Rutiner

Høsten skal være tiden for rutiner.

Tiden med barn skal være tiden for rutiner.

Å skape et hjem krever også rutiner.

Jeg er der. Over det hele.

Utenom i rutinene. D-e-t  e-r  s-å  k-j-e-d-e-l-i-g!

Det er visst mitt livs refreng, det der. Å kjempe mot rutinene, når de egentlig skulle vært mine venner.

Joda, jeg vasker hendene når jeg har vært på toalettet, og jeg setter i oppvaskmaskinen uten å tenke, og jeg spiser frokost hver dag. Men det er liksom også alt!

Jeg klarer liksom bare ikke å få den fulle forståelsen av hvilke rutiner som ville vært gode for oss, uten at de ville føltes som tvangstanker og rigide mønster!

Er det flere som kjenner på det der? Frykten for rutinene. Frykten for å forsvinne inn i kjedeligheter. Frykten for å bli bundet på hender og føtter av uvesentligheter.

Oi! Der skrev jeg noe. Frykt! Frykt kan jeg ikke være meg bekjent av. Det var jeg jo enig om…

*rynke på nesen*

OK. Da vet vi det. Og det er bare en ting å gjøre. Face frykten!!!!!

Siri skal faktisk sette seg ned den dag i dag og skrive et forslag til en ukeplan for seg selv.

MEN! Den skal også inneholde de gode tingene. Trening, venninner, TV-tid, bønn, hva mer kan man trenge?

OOoooooo….!!!!! Som frykten herjer!

Dere skal få høre hvordan dette går 😀

Vindmøller og rottegift

Om å styre verden med følelsene sine.

Det er lett å si at «Han var uforskammet, så da må jeg bli sint».

Men må du egentlig det?

Og hvor lenge har du tenkt å være sint?

Folk er uforskammet. Noen ganger ved uhell, andre ganger fordi de er egoistiske, men veldig ofte fordi de er egosentriske*. Kun i få tilfeller handler det om ønsket om å skade.

*egosentrisk: I sentrum av sitt eget liv. Ofte så inntullet i egne forsvarsmekanismer, egen frykt og usikkerhet, og egne prestasjonskrav, at de ikke vet hvordan de skal komme seg ut derifra.

Selv har jeg en svakhet for denne, «ungene gjør ikke som jeg sier, så da blir jeg sur».

Må jeg bli sur når ungene ikke hører på meg?

Ungenes oppgave er å finne ut av ting. Finne seg et så godt liv som mulig. Og da er det jo bra at de ikke aksepterer å bli noens slaver? Ungene skal løsrives fra meg. Da må de lære seg ferdigheter, ja, men det er også deres jobb å stole på sine egne beslutninger, og ikke følge mine ordrer.

Både uforskammede voksne og ulydige unger er som vindmøller. De vil alltid være der. De er urokkelige, og kommer tilbake igjen og igjen, kanskje spesielt når det stormer.

Så kan vi bli sinte eller sure. Pøse på med rottegift.

Er det noen som har forsøkt det? Å drepe vindmøller med rottegift?

Det kan høres banalt ut, fordi vi vet jo at det ikke nytter. Men vi gjør det likevel. Og neste gang vi er der, så legger vi ut enda litt mer. Før eller siden så vil vi få det i oss.

Spesielt hvis vi er der ofte. Hvis vi ofte er ved vindmøllen, eller har mange vindmøller vi forgifter.

Og hvem blir da forgiftet?

Selv har jeg liten toleranse for disse pesticidene. Jeg blir syk av dem. Både egen og andres rottegift.

Jeg kjenner litt på følelsen, og blir så matt at jeg nesten ikke klarer å skrive.

 

Så hva skal vi da gjøre med dem? Vindmøllene, de som prater for mye og feil, de ulydige ungene, og andre ting vi ikke kan akseptere?

Aller først må vi akseptere dem. Erkjenne at det er som det er, og at det ikke er som det er bare for å plage oss.

Andres adferd er heller ikke vårt ansvar. Tygg litt på den. Kanskje ble det allerede da plass til å snike seg under rotorslagene(heter det rotorslag på ei vindmølle?)?

Så får vi til slutt handle. Forlate samtalen så fredelig man kan, snakk folk rundt, avslør uvitenhet eller manglende perspektiv på en nøytral(yepp! jeg sa nøytral, og det må det minst være. Hyggelig, saklig, eller humoristisk er enda bedre. Poenget er å holde giftnivået nede) måte. Begrens barnas handlingsrom, eller gjør det attraktivt for barna å høre etter. Sørg for at de forstår at du mener det du sier, og akter å la dem selv ta konsekvenser, etter modenhet.

Husk aksept. Du skal ikke nødvendigvis tåle, men når du ser propellen, så kan du snike deg mellom, eller be Direktoratet for Natur og Forvaltning om å få den fjernet, om du må, men du får den neppe i trynet når du aksepterer den, og håndterer den.

Hvor er din vindmølle, hva kan ikke du akseptere?

Legger du ut arsenikk, i form av sinne, bitterhet, suring, hevn, eller aggressiv ignoranse? Hvor mye av den svelger du selv?

Og jada, jeg vet at dette er vanskelig. Hadde det vært enkelt, så hadde du akseptert og handlet for lenge siden, men hvor mye gift tåler du og dine?

Dør vindmøllene av den?

En lengsel

Det er søndag, og jeg og ungene er hjemme fra samling.

Men lengselen kjennes godt.

Lengselen etter noe enkelt.

Jeg skal la en gammel, nesten glemt salme, få lov til å si det for meg.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, om Jesus og Hans ære, og om Hans kjærlighet.

Si meg det kun så simpelt, som barn på fire år, for jeg er syk og såret, og lite kun formår.

Si meg det klart og sindig, jeg fatter det så sent, Guds råd mot syndens våde, det frelsens under rent.

Si meg det mange ganger, jeg glemmer det så lett, Akk morgenduggen tørres når solen skinner rett.

Si meg det mildt og stille, med alvors dype røst, husk på jeg er en synder som Jesus har forløst.

Si meg det gamle budskap, det beste som jeg vet, det budskap uten like om Jesu kjærlighet!

DET er det jeg lengter etter.

Historien bak denne salmen, samt en nyere versjon, fant jeg på en annen blogg. Det var litt fint 🙂 http://leifhaugen.trykker.com/2009/02/10/fortell-det-gamle-budskap/

 

Om lovsang

«Dear God, you have my whole heart for my whole life»

Dette sto på et skilt på FB. Det lages mange skilt med bibelsteder og trosuttrykk, og jeg liker å ha dem rundt meg. Mange av dem er lovsangsord. De handler blant annet om hvor høyt vi setter Jesus, og denne gangen om hvor høyt vi setter Gud.

I det siste har jeg gått og tenkt litt på viktigheten av å vite hvor dobbelt dette er.

Hvis jeg hadde gitt Gud mitt hele hjerte og hele livet mitt, så hadde jeg ikke trengt Jesus. 

Vi skal vite at de hendene vi løfter i lovsang, også, gjennom ufine gjerninger, har vært med og spikret Jesus til korset.

Når vi åpner munnen til lovsang, så skal vi vite at den samme munnen har vært skyldig i både giftig prat og Judas sin hang til svik for egen vinning.

Selv kunne jeg godt trampet takten til lovsangen, men også føttene har vært skyldig, og kommer til å bli det igjen.

Men Jesus visste alt dette, og lot det skje. Fordi Han visste hvem vi var, og elsket oss til å bli ren fra disse tingene.

Derfor skal vi lovsynge, og velge Gud med hjertet for livet.

Men vi må bare huske at hver en tone av lovsang, og hver eneste gode gjerneing vi velger å gjøre, ikke er noe vi kan gjøre for å bli frelst, og heller ikke kan vi skryte av det.

Det er fordi vi allerede skylder Ham det.

Fordi Han har elsket oss.