Kommentaren falt så lett, da jeg avslørte at jeg har en datamaskin som ikke riktig fungerer helt. Jeg, med min fattigslige datamaskin, passet ikke inn i det perfekte livet hans. Vi lever da tross alt i 2015.
Skulle tro at han ikke visste at de innebygde skapene i huset vårt er fra 1970.
Skulle tro at han trodde at vi gjorde det med vilje, å ha dårligere råd enn han selv har.
Skulle tro han ikke visste hvor mye jeg begjærer alt jordisk gods, og nye sommergardiner og nytt gulvteppe og en maler og en snekker og høytrykksspyler og campingvogn, men er nødt til å nøye meg.
Å nøye meg, ja. Det gjør jeg i perioder. Eller, på det verste, gremmer meg.
I andre perioder, som er bedre, så takker jeg for det jeg har. Jeg takker for at jeg har en datamaskin og et hus og klesskap og garderobehylle og dusj. Det er just ikke alle, selv i 2015, som har så mye!
Da blir dagene lysere, og den tomme pengeboka blir lettere å bære.
Men man kan kanskje ikke forvente at vennene, som er så godt vante i sin egen stue, skal nedverdige seg til å trå inn i så små kår som vi lever i?
Noen av vennene er store, og bryr seg ikke døyten om at de nesten står i dusjen når de vasker hendene på badet vårt. Det er uendelig godt. Da føles de som venner.
Da kan jeg fortsette på takkevisa mi i fred og ro, uten hverken skam og skyld for det som kontoen ikke strekker til for. Da trenger jeg ikke å handle golvteppe på kreditt for å leve i 2015.
Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.
