Jeg har stort sett sluttet å bekymre meg.
Jeg nekter rett og slett å se for meg alle de vonde scenariene uten først å lete etter løsninger, eller legge ting i Guds hender.
Og det har fungert! Det har fungert kjempebra 🙂
Det har faktisk fungert så godt at jeg merker at enkelte kan bli litt irritert på meg for min «lettsindighet». De er sjalu for at jeg har det så mye bedre enn dem selv. Eller de tror at jeg ikke tar ansvar i livet, fordi jeg legger hodet på nakken og gapskratter når jeg/vi/de har problemer.
Og det er helt greit. En vakker dag klarer de selv å gjøre det samme. Da vil de forstå.
Men denne gangen fungerer det ikke. Jeg(eller helst noen andre, men det angår meg) har et problem. Og jeg vet ikke om det er noe jeg kan gjøre med det. Det er mulig at man kunne løst noe med en prat, men jeg ser ikke hvordan. Jeg bare får et dårlig bilde av meg selv i den praten. Ellers så blir det galt om jeg handler eller ikke handler. Tror jeg.
Denne knuten i magen kom snikende ettersom jeg sakte inså hva som skjer, og vil ikke slippe. Det er til og med vanskelig å be for det.
Kanskje har det noe med skyld å gjøre? Jeg føler skyld der jeg ikke har skyld. Det er faktisk sant. Jeg har mye skyld i mitt liv, men dette er ikke min skyld, dette er andres smerte målt opp mot min lykke.
Survivors guilt. Den overlevendes skyldfølelse. Det trodde jeg ikke at jeg hadde, men nå har jeg det visst likevel.
Det er jo det samme som trer i kraft når jeg begynner å glede meg over nåden i Jesus! I Ham har vi så mye, og så fine posisjoner, i Ham er vi majestet! Halluja, og så videre. Så blir jeg så glad, og så oppdager jeg det, og så lurer jeg på om det er feil å være så glad, når ikke alle er det.
Da er det liksom tryggest å ha noen bekymringer. Så slipper man å bli så glad at man ikke burde bli så glad.
Men helt ærlig. Smerte på andres vegne, er ikke det en helt reell ting? Kanskje bekymringen ikke er så stor som medfølelsen? Men hva skal jeg gjøre med den, når jeg selv er en del av kniven, og en samtale kanskje bare blir å vri den litt rundt i såret?
*Surker litt her, er det lov?*
