Å se med troens øyne

Jeg skrev for to dager siden om at jeg hadde vært på konsert, og at jeg hadde oppfattet musikken som ekte trosformidling, og et uttrykk for ånd.

I dag snakket jeg med min mann Presten, som kjenner denne organisten litt, og han kunne bekrefte at denne organisten viser flere tegn på å være en oppriktig kristen.

Jeg måtte bare gape, nikke og tørke tårer. For jeg fikk bekreftet det troens øye hadde vist meg igjennom musikken.

Jeg fikk bekreftet at jeg har et troens øye, og at Ånden hadde vært tilstede når jeg trodde det. Det var ikke bare føleri.

Vi fikk i dåpsgave et troens øye. Et øye som ser forbi det som vårt naturlige øye kan se.

Vi må bare huske på å bruke det.

Hvordan kan vi gjøre det?

Nå er ikke jeg noen ekspert på dette, men hvordan forholder vi oss når vi mottar Guds velsignelse, i kirka eller andre steder? Kjenner vi etter hva som skjer, eller venter vi bare utålmodig på å få gå ut?

Når vi ber, er det av plikt og håpløshet, eller holder vi øynene åpne, i tro på at vi får se bønnesvar?

Jeg tror at Gud stadig har noe å vise oss, vi må bare åpne øynene og se. Og husk, Han er rettferdig og nådeløst sann, men Han er god, og har uendelig med nåde å gi oss, hvis vi bare våger å være sann, og vender oss til Ham.

Jeg fikk se en brors tro og bønn, og fikk fellesskap med både bror, Jesus, og kanskje enda flere, uten ord. Og det var godt.

Hva ser du, med din tros øyne?

 

Velge uten å vrake?

I det forrige innlegget skrev jeg mye pent om vår nye organist, Gregor. Og så la jeg det ut til menigheten. Fordi jeg hadde hatt en fin opplevelse i kirka. Logisk, ikke sant?

Men så går jeg på menighetens FB-side, og ser at den GAMLE organisten(Dimitar) også følger med der, og så begynner hodet å spinne.

For jeg skrev jo ikke så fine ting om Dimitar, hva om han tror at jeg ikke var glad for det han gjorde? Ikke det at jeg betyr så mye for ham, Ballangen er «stor», men han KUNNE jo bli såret…

For ordens skyld, jeg SATTE pris på Dimitar, og ikke minst hans vakre kone Juliana.

Men dette «rettferdighetsprinsippet» plager meg. Det holder meg tilbake fra å gi gaver, invitere, gå på besøk, gi komplimenter, gi ungene det jeg ønsker å gi dem, og mye annet rart.

For i alt man velger å gjøre mulig, så vil det bli en rekke av muligheter man ikke benytter seg av, eller ikke allerede ikke har benyttet seg av.

Barnebursdager i skoleklasser illustrerer dette godt. Det er så lett for dem som ikke blir invitert å føle seg utenfor, selv om det kanskje ikke var ment sånn, «noen» inviterte jo bare vennene sine!

Kanskje har tilværelsen i utkanten av «de populære» gjennom barne- og ungdoms-år fått meg til å bli oversensitiv på dette?

Noen sa heromdagen at jeg skulle slutte å tenke sånn. Livet er ikke sånn.

Og spesielt JEG er ikke sånn. Jeg gir full gass, for så å glemme hele opplegget. Jeg kan bli omtrent forelska i mennesker, for så å glemme bursdagen deres. De bor fortsatt i hjertet mitt, men de popper definitivt ikke opp når det er forventet.

Mitt hjerte har sin egen hukommelse. En hukommelse som hverken husker bursdager, kvinnegruppe, eller å gå på besøk til de rette menneskene når jeg har muligheten til det.

Men kom tilbake når jeg kjenner møter deg «live», hører en stemme, en sang, eller kjenner ei lukt av en matrett. Da husker jeg deg 🙂

Hva sier dere, kloke, ikke-skrivende lesere, skal jeg fortsette å være rettferdig, for enhver pris?

Jon Bakke

Jon Bakk

John Bach

Johan Bach

Johan Sebastian Bach.

I dag har jeg vært på konsert. Orgelkonsert i Ballangen Kirke.

Bach var temaet og komponisten, og organisten het Gregor(eller egentlig noe mye vanskeligere, men for oss enkle ballangsværinger er Gregor mer enn nok) Korzinski(var det riktig?).

Gregor er fra Polen, og organist hos oss i Ballangen en periode.

Og vi er jammen heldig. For Gregor er dyktig, og han ønsker virkelig å gi til bygda. Konserten i dag, for eksempel, var på eget initiativ, og uten kostnad for oss tilhørere. Han fikk heller ikke noe ekstra betalt.

Musikken var fin(kan man bruke ord som «fin» om ekte musikk?), og jeg mistenker at den var et genuint uttrykk for kristenliv og tilbedelse. Var den ikke det, så var den ihvertfall valgt og utført med dyp respekt for rommet den ble fremført i.

Hvordan jeg vet det? For det første og enkleste på grunn av en del av titlene, og rekkefølgen på dem. Synd jeg ikke fikk programmet med meg hjem. De hadde heldigvis undervurdert hvor mange som kom.

For det andre så… Ja, hvordan vet man det? Når musikken, uten ord, inviterer meg til å be sammen med seg? Enkelte ting kan ikke forklares med ord, det må erfares.

Hjertet har fått både hørt og sagt, og er stort og varmt.

Ellers så er det jo godt å se hvor mange par som kom sammen til en såpass «smal» aktivitet på en fredags kveld. Jeg er nok noe inspirert av «Mitt Liv i Et Speil » sitt http://mittlivietspeil.wordpress.com/2013/03/01/fine-ting, når jeg legger merke til at noen av dem til og med satt tett sammen, selv om det var god plass, og gikk hånd i hånd derifra. Jeg så dere nok 😉

Og godt var det også å se at flere av dem som sitter i styre og stell tok seg tid til denne ekte hverdagsflukten i Guds hus.

Det er godt for oss som var der, og det er godt for bygda.

Det er håp for oss 🙂

Takk, Gregor 🙂

 

 

Helse og kosthold, del 2.

I forrige innlegg fikk jeg sagt mye, men ikke det jeg ønsket å si.

Jeg ønsker å si at det er OK.

Det er OK å velge den maten som gjør deg godt.

Det er også OK å velge å fokusere på andre ting enn mat.

Det er OK å ta familien med på McDonalds til middag for å både rekke å gå på tur og i kirken.

Det er OK å slenge potetgull og sjokolade, eller grønnsaker og dipp, på bordet, for å fokusere på Den Gode Samtalen.

Det er OK å spise ferdigprodukter til middag, for å rekke noe annet, som familien ønsker.

Det er faktisk VELDIG FINT å følge egne prioriteringer, så lenge de er skapt av vilje til det gode, og ikke av frykt og skam.

Helse og kosthold.

Ånei, tenker jeg.

Denne overskriften er KJEDELIG. JEG hadde ihvertfall ikke giddet å lese videre.

Men slapp av. Jeg har IKKE tenkt å komme med kostholdsråd med eller uten karbo eller palmeolje eller vegetabilsk fett eller noe av det andre mennesker legger hele sin sjel(…) i å finne ut av, praktisere, og misjonere for, med skam og frykt som drivkraft og hovedvåpen.

Ikke det. Jeg forstår dem. Det er så håndgripelig. Logikken er så enkel. Du blir hva du spiser, sa kjerringa, og spiste en supermodell.*

Vi er laget av celler, og cellene er laget av kjemikalier, så da tilfører vi de riktige kjemikaliene, så blir livet godt.

Men så enkelt tror ikke jeg det er. Og jeg lar lege og professor Per Fuggelli si det med sin stil. http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/levermassasje-uten-resept

Selv tror jeg at vi først og fremst er sjeler. Evige sjeler, som har fått låne ånd og legeme ei lita stund.

Og da blir perspektivet noe annerledes. Vi må ta vare på sjelen vår, og pleie vår ånd, hva nå enn det er. Og så skal vi selvfølgelig også velikeholde legemet. Gi kroppen gode vilkår, men ikke dyrke den som noe annet enn det den er, en bærer av ånd og sjel.

Det tror jeg at vår ånd vil lære oss, hvis vi gir den støtte og rom i livet.

Det med ånd opplever jeg også som vanskelig og svevende. La oss trekke det ned til barneoppdragelse.

Hvordan kan jeg støtte mitt barns ånd?

Jeg skal først og fremst elske det.Og se barnet.

Så skal jeg trøste det når det gråter, og være sammen med barnet i meningsfullt samvær.

Jeg skal sette fornuftige grenser, men støtte barnets egne vilje, og respektere hans grenser, så langt som tjenlig er. Jeg skal passe på at barnet har utfordringer tilpasset egne forutsetninger.

Jeg skal sørge for hvile og avveksling for kropp og sanser.

Så langt er jeg kommet i min «visdom» om barneoppdragelse og ånd.

Jeg tror at det samme gjelder når vi skal ta vare på oss selv, og vår ånd. Så vil, som sagt, vår ånd ta vare på oss, og hjelpe oss med å ta vare på sjel og legeme.

Så skulle jeg gjerne trukket det hele pent sammen, med ånd, sjel og legeme, og et vakkert perspektiv som omfatter både nåtid og evighet. For jeg tror at det finnes.

Men så langt er jeg ikke kommet i eget liv. Men jeg er på vei, og jeg ønsker så inderlig å vise at vi er noe mere enn bare celler og kjemikalier, og ta luven av frykten og skammen som driver kostholdshysteriet.

Fordi frykt og skam er fryktelige slavedrivere, og livet kan være så rikt.

*Sitat: Absurdgalleriet.

Gullfisken gjesteblogger

Hei.

Jeg heter Bella.

Jeg er en gullfisk. En vakker slørehale. Men ingen ser på halen min.

Og jeg har det veldig travelt. Not!

Jeg svømmer rundt og rundt i bollen min.

Og når jeg blir lei av å svømme, så flyter jeg litt. Eller jeg gaper meg litt luft så det nesten blir umulig å svømme.

Men det er nå rart med det, det blir kjedelig det og! Og så blir jeg sur. Men det gjør jo ingen ting, siden jeg er alene her i karet.

Jeg hadde en venn. Doffen. Doffen har dævva, eller dødd, som vi, eller jeg, da, sier her i bollen.

Doffen. Han var full av muligheter. Han var så sprekkfull av muligheter og rogn, han, at han fikk oppblåstsjuka. Han ble mye større enn mulighetene sine. Han var faktisk så oppblåst at skjellene sto rett ut, og den fine, lilla, oransjeflekkete huden hans ble sår og boblete.

Så da ble han kokt. Kokt som en fisk. Sånn gikk det.

Såjadasåsåja. Han var jo vennen min, men jeg er jo ikke noe lei meg, jeg! *snufs*

For jeg har jo masse venner, jeg! For eksempel plantene, for eksempel, og jeg husker jo masse fisker i dyrebutikken, de var gule, oransje og lilla. Neida, jeg er ikke ensom jeg. *Puste litt*

Og så har jeg det jo så travelt, at jeg ikke har tid til å tenke så mye på det. Jeg svømmer jo, og gaper, og henger.

Jadaneida. Jeg skal vel være takknemlig for at jeg faktisk har vann. Matmor er faktisk til og med flink til å holde det rent. Men det bæsjer jeg i. Og når jeg svømmer rundt omkring, så er det fort gjort å gape på feil plass :/ Jeg gjør ofte det, for tida. Men det har iiiingen ting med Doffen å gjøre. Neida.

Jaja, jojo… sånn går no dagan.

Fryd deg ved din frihet

«Menneske våkn opp, og fryd deg ved din frihet!»

Du er kjøpt, og du er fri.

Dine forkortkommenheter, dine feil, dine tabber og dine svik, de regnes ikke mere.

Jesus har tatt det alt på seg. Frivillig, som en gave til deg, fordi Han synes at du er til å DØ for!

Du kan velge å ta imot dette, og gå videre, og elske dine nærmeste, og dem du møter, med blanke ark.

Det er utrolig hvem du kunne finne på å elske om du bare forsto dette!

«Den fremmede du frykter er ikke din fiende, men en elsket bror»

Eller du kan fortsette å fortjene og prestere.

Å gi deg selv ris fordi du ikke er god nok.

Hespe skuldrene opp til ørene for å rekke over to menneskers verk, av frykt for å ikke strekke til ett menneskes verk.

Valget er vårt. Gaven er gitt.

Jeg må velge det på nytt hver dag. For meg selv, og for andre, hvis det er mulig?

Korpsmusikk

I dag har jeg vært med på noe spesielt.

Ikke slik å forstå at det er helt unikt i seg selv, men det lar seg ikke sammenligne med noe annet, siden det ikke bar i seg noe annet enn sitt eget øyeblikk.

Det lokale korpset hadde konsert i det lokale, bittelille kjøpesenteret.

To av mine nærmeste menn spiller i korpset, så jeg måtte jo dit.

Og der traff jeg søster og hennes mann, som er to år gammel. Og nå begynner vi å nærme oss…

Den lille tanteprinsen er så glad i korpsmusikk! Han falt helt bort! Han sa nesten ikke et eneste ord gjennom hele konserten! Vi bytta på å bære ham, siden vi ikke hadde stoler, men han merka det ikke.

Gutten var totalt konsentrert.

Det svingte virkelig av korpset, og det var morsomt å se også musikerne dypt konsentrert og kose seg, men Georg tok kaka. En gutt på den alderen skulle ikke klare å konsentrere seg så dypt om en ting så lenge, men det gjorde han.

Øyeblikk av konsentrasjon og glede over øyeblikket.

Nærhet til øyeblikket og seg selv.

Er det ikke det vi alle streber etter?

Takk, Georg, for at jeg fikk dele det med deg 🙂

Hilsen ei tante som er varm og rørt av ærefrykt for din opplevelse.

Håp og ei utstrekt hand

Jula nærmer seg.

Gleder vi oss?

Ja! For første gang på mange år!

I mange år har jula bare vært strev for ei småbarnsmor. Jeg har ikke klart å balansere forberedelser mot egne grenser, og stanget hull i veggen igjen og igjen. Jeg har allerede tidlig i august begynt å grue meg til veggen, fortrengt veggen, til og med 😉 og dermed kommet alt for sent i gang med forberedelsene. Det hjelper IKKE, hvis noen lurte.

Jeg har omsider kommet i gang med juleforberedelsene, og jeg nyter det 😀

Litt av hemmeligheten ligger vel i de stadige bønnesvarene jeg har fått siden i April i år. Det har vært nødvendig i livet, men det har også styrket troen på Gud, og tilliten til livet.

«Nordnorsk Julesalme» http://www.youtube.com/watch?v=kAMXuk4TQ4E har vært en viktig del av min julefeiring de siste årene, og «De’e langt sør tel Betlehem» har vært min strofe der.

Nå hørte jeg den igjen for et par dager siden og da var det noe annet som skjedde hos meg. Hele sangen er jo en beskrivelse av livet her nord, og livet generelt, og en bønn om Guds Fred og Velsignelse over oss og våre omgivelser. Og når vi, som til og med «har Jesus i hjertet», velsigner og ber om det, så får vi, til og med, lov til å «kjenne Du aldri vil la oss forkomme i armod og slit»! Det har vi løfter på.

Så da stoler jeg på det, da 😀 Jeg skal få slippe å gå på veggen 😀 Og da blir det så mye enklere å gjøre det som skal gjøres 🙂 For det er jo en del 😉

I dag er det osteboller, mørketidsfest og engelsk fruktkake som har vært dåden. Kroppen er sliten, men hjertet er lykkelig 🙂

Takk til Trygve Hoff for nydelig formulering, Maria Haukaas Mittet for hjertelig påminninelse, og selvfølgelig til Ham som kommer med velsignelse, fred og trygghet.

Jeg kan ikke leve uten.

Og tenk, nå samles vi igjen i kirker og andre steder, og synger med de røstene vi har, og mere eller mindre oppriktige hjerter, både klagesang og velsignelse, over «husan og fjellan og vannet og folket som leve her nord».

Og Han hører, og Han velsigner.

 

Når det stormer

«Dagens bibelord» på mail.

Luk 8,24-25
24 De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille. 25 Han sa til dem: «Hvor er deres tro?» Men de var grepet av frykt og undring og sa til hverandre: «Hvem er han? Han befaler både vinden og sjøen, og de adlyder ham!»

Leste denne i natt, og ble glad for at Han stilte stormen.

Leste den igjen nå, og leser refsen som ligger i den. «Hvor er deres tro?», spør Han, etter at de har ropt på Ham da det stormet som verst.

Rett nok visste de vel at Han var Messias, og at han skulle ha en annen avslutning enn drukning i en tilfeldig båt,

men det stormet jo! Bølgene truet dem, helt reelt!

Hva skulle de gjøre?

Selv vekker jeg Ham når det stormer. Han får si hva han vil, så lenge han ikke går av båten før vi når land.

Pilgrim

Dere som kjenner meg vet at jeg er på vandring.

En pilgrim. På mitt vis.

Jeg må alltid videre. Lære mer, forstå noe nytt eller gammelt, lære noen bedre å kjenne, eller elske høyere.

Ganske ofte går jeg meg langt ut på viddene, men jeg går.

Akkurat nå er jeg litt uten retning. Jeg fant et kart langs veien som jeg følger, men hvem som har tegnet det, vet jeg ikke. Heller ikke vet jeg om det gjelder mitt område i det hele tatt…

Jeg bare går. Trygg på at jeg i en eller annen retning har en magnet som vil trekke meg hjem til slutt.

spawning-atlantic-salmon-738342-ga

Laksen dør når den slutter å svømme, og den kan svømme i enormt sterk motstrøm. Og møter den stein, så hopper den 🙂

Hva veien vil bringe? Nei. Det er ikke godt å si.

Skal man forresten egentlig følge hjertet sitt? Hva er hjertestemmen, egentlig? Hvordan vet man hva som er hjertestemmen, og hva som bare er livets distraksjoner?

Helst vil jeg jo lytte til Guds stemme. Men hvordan vet jeg da hva som er Ham, og hva som er falske profeter, falske ånder, eller rett og slett bare meg selv?

Noen hjelpemidler har jeg jo i dette. Jeg leser, jeg ber, og jeg rådfører meg med mennesker jeg har mer eller mindre tillit til.

Når forvirringen er stor nok, så melder lysten til å hvile seg. Til å slå seg ned, godta skjevhetene, og bli normal. Noen ganger gjør jeg det. Da sitter jeg ei stund, og oppdager hvor ødelagt jeg blir av det, så er det bare å begynne vandringen igjen, om man vil det eller ikke 😉

Så får det heller være så som så med normaliteten 😀

Er det noen som forstår hva jeg skriver nå? Eller enda bedre, noen som kjenner seg igjen? Skal vi møtes ved leirbålet?

 

Angsten

Du må ikke røre deg, sier angsten.

Hvis du sitter heeeelt stille, sier angsten, så vil alt gå bra.

Da går det over.

Begynner du bare å røre deg, så tar det aldri slutt.

Da må du gråte, eller skrike, eller puste. Det kan vi ikke ha noe av.

Sitter du heeeelt stille, sier angsten, så husker du kanskje hvem du er.

Hvem du var.

For dagen krever, og gir du den først lillefingeren, så tar den hele hånda.

Sier angsten.

 

Revelsøy <3

Jeg fortalte at vi hadde vært på hyttetur.

Venner av oss har den ene av to hytter på ei øy her i kommunen, og vi fikk den æren det er å besøke dem i vinterferien 🙂 🙂 🙂

Veien dit var fryktelig humpete og gikk på vann, og bilene måtte vi la stå igjen på land.

Ungene drepte monster i stupmørket, kjørte firehjuling, og bygde hytte, og de voksne hogde ved, skifta vindu og laget mat til hverandre og de små. Tid for den gode samtalen ble det også.

Nevnte jeg forresten sanggleden? Margareth og jeg gaula på div. sanger fra morgen til kveld. Jaja. Noe måtte vel ungene betale med 😛

Den ene natta rommet hytteloftet tilsammen 11 små og store troll!

Bilder!

Utsikten fra hytta...

Utsikten fra hytta

Mannen i arbeid

Mannen i arbeid 😉

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjonen...

Husfruen henter inn naturen til borddekorasjoner 🙂

Husfar i arbeid. Poserer villig for kamera =)

Husfar i arbeid. Poserer foran kamera med den aller største selvøfølge=)

Hva kan man si? Fargene <3

Veien mot stranda...  Kjenner at jeg sliter noe innmari med å begrense meg nå. Det var så mange fine motiver! Sorry Margareth for at det ikke blir noen interiørbilder fra den nydelige hytta. Men vi kan jo helt til slutt ta med et bilde av deg i godteriutdelingen…K-o-o-os

Ja. Dere skjønner nå at jeg lengter tilbake dit. Kanskje neste helg passer? Hva sier du, vakre Revelsøy? Har du plass til oss?

 

Stjernen

For et par uker siden var vi på hyttetur, nesten hele familien.

Dere skal få bilder senere.

Men nå skal jeg skrive noe rart fra turen.

Kveld, ungene lagt, to par foreldre ut og gå.

Intimt stappmørke på ei øde øy.

Stjernekikking.

Og vi er vel ikke akkurat astrologer, noen av oss, så da måtte vi gjøre et grep for å kunne orientere oss. Vite at vi snakket om det samme.

Vi gjorde som Trygdekontoret, og fattet et vedtak :P. Vi vedtok å forholde oss til Ei stjerne. Så når vi sa høyre eller venstre eller opp eller ned, så var det fra den stjerna.

Det var praktisk for anledningen, og genialt i livet :).

Jeg har ei stjerne, nemlig Jesus Kristus, og jeg trenger ingen annen!

Så come on! Se på alle de andre stjernene, tell dem, bli små, men husk hvor du hører hjemme.

La ingen andre stjerner få blende deg, så du mister retningen, og ramler ned skråninga.

Joda, noen plukker deg nok opp om du ramler, men du kan nok slå deg litt. Bli litt våt og skitten.

Og da er det jo bra at vi har fattet et vedtak. Om at vi forholder oss til Den Ene Stjerna, så vi finner veien tilbake til hytta igjen.

 

1:6

Hadde, som tidligere varslet, besøk i går.

Og det var veldig fint 😀

Tørre fakta: Vi var åtte stykker, seks menn, og to damer. Den andre damen var den som kom sist, så jeg ble alene med mennene.

Min opplevelse: Det var utrolig godt da damen kom!

Ikke det, jeg er glad i mannfolk 😉 . Ikke truer de meg, heller 🙂

Men, og styrken i det overrasker meg litt, vi bærer alle med oss energier som mann eller kvinne. Å være alene kvinne blant seks menn er ganske så voldsomt, selv om det vi holdt på med ikke hadde noe med kjønn å gjøre.

Det aller sterkeste med det, for min del, er vel min egen reaksjon, for jeg blir innmari feminin. Nesten amøbe :/. Må skikkelig huske å være mer enn bare en rolle rundt de forskjellige mennene.

Dette ser helt sykt ut, jeg ser det selv. Men det er sant.

Så snakket jeg med den eneste som ble igjen da de andre gikk, en «hann», «min» «hann» :P. og han sier at uballansen også oppstår når en mann blir alene i et rom full av kvinner!

Er det noen som kjenner dette igjen? Og flere som synes at det er interessant?

Innspill eller erfaringer mottas med takk 🙂

Helbrederen

Det har vært mye snakk om helbredelse i det siste. Om forskjellige alternative ting. Forskjellige tankesett. Åndsmakter.

Så da denne teksten dukket opp som «Dagens tekst» fra Bibelselskapet, så fikk den en viss tyngde i mine øyne.

Joh 11,1-10
1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde. 2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror. 3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.» 4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.» 5 Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus.
         6 Da han hadde fått høre at Lasarus var syk, ble han enda to dager der han var. 7 Deretter sa han til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.»8 «Rabbi, jødene prøvde nettopp å steine deg, og nå drar du dit igjen?» sa disiplene. 9 Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. 10 Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.»

Og Jesus lever ennå. Og han har sagt noe om seg selv, og han sier noe her om tro.

Og husker dere hva som skjedde? Da Jesus kom frem til der Lasarus lå, hadde han vært død i fire dager, og stinket. Men Jesus vakte ham opp til liv og helse.

Øyne

Blå øyne, øyne som kaffe, eller som rav.

Øyne grønne som mose på trær. Gule spetter, som streif av solskinn.

Grå øyne, lyse som en gåsunge, eller mørke som tjern.

Nevnte jeg lyseblå øyne? Lyse som øynene på en finne på storsamling, han spiller kanteleni, og luller oss jentene i senk.

Øyne i alle farger, som mørkner av svik eller smerte.

Alle disse fargene, og alle disse øynene.

Mine er mørk blå, med lysegul dekor, eller er det latteren som ikke vil slippe taket?

Min mann har litt av alle farger. Som han selv er. Litt av alt, ingen store sprell. Trygt.

Gjester

Lørdagskvelden var vi på besøk.

Vi er såpass sløve med «sosialisering» at vi knapt kan kalle noen for «vennepar». Men vi tok med de to minste og dro til Mia og Viggo, imens tolvåringen hadde guttekveld her med venner.

Og så kom Margareth også dit. Med unger.

Halv åtte på kvelden kjørte vi ut, og hysj! Ikke si noe til barnevernet… Vi var ikke hjemme før klokka var nesten elleve på kvelden!

Å(eller skal det være «og» der?) som vi koste oss! Ungene hadde nesten ikke tid til å spise 🙂 Ikke hadde de en eneste konflikt, heller!

Og vi voksne hadde det innmari koselig, uten at jeg egentlig kan forklare eller beskrive det noe mer.

Tidligere på dagen hadde vi gjester. Gamle venner som jeg trodde bare var gamle venner, men som viste seg å være heeelt up to date 🙂 Dyp takknemlighet for dem <3

Søndag kom det et barn på døren, og en av ungene var noe flåsete mot gjesten. Da måtte jeg ta frem historien om Abraham, som det, blant mye annet fint, står om her:http://m.norea.no/serier/artikkel/article/21764

Jeg prøvde meg på påstanden om at siden Charlene var en gjest, så kunne det jo være mulig at hun var en engel, men den påstanden var visst litt for drøy, for hun har jo ingen vinger! Da-A!

Jeg er blitt påmint om gjestfriheten, den som ikke handler om et perfekt hus og den mest fancye maten.

Den typen både gjestfrihet og besøk som handler om å velge hverandre til samvær og samtale. Den gjestfriheten som tar høyde for at det kan være en engel som er på besøk, selv om det ligner mistenkelig på en nabounge eller ei svigermor.

Den skal vi ta vare på, og dyrke.

Og dere… Onsdagen får vi gjester 🙂

Om å bli liten

Jeg har så lett for å bli lita.

Spesielt når noen viser meg omsorg.

Blir en «mottaker».

Noen som noen må holde oppe, trøste, og hjelpe.

Og så vet jeg jo at jeg ikke tilhører der. Og kommer i opposisjon for å hevde meg. Forklarer og forsikrer.

Da havner jeg ihvertfall under.

Noen som kjenner seg igjen?

Men jeg kjenner meg også igjen på andre siden.

Som den overivrige omsorgsgiveren.

Det er så behagelig å få være den som forstår og kan gi råd.

Den som vet bedre.

Og ikke blottlegger sine svakheter.

Men hvis ingen byr på seg selv og sine egne svakheter og problemer, så blir verden et uhorvelig kjedelig sted å være!

Trygghet

Dere vet at jeg begynte på yoga.

Under tvil. Og tvilen eksisterer fortsatt.

Tvilen går ut på de eventuelle åndsmaktene i aktiviteten.

Men vet dere hva en kjær bror sa i dag?

Han sa det, at hvis jeg oppriktig elsker Jesus, og søker Ham, så vil Han, om yogaen skulle være et feilgrep, hente meg inn igjen.

Jeg er et Guds barn, og Gud vil ikke gi slipp på meg!

Strikken er kun  lang, og så trekker Han meg inn igjen.

Vi har en god Gud. Han har gitt oss frihet til å gjøre våre egne feil, men Han gir oss ikke opp. Takkogpris!

Min Pappa er sterkest 🙂

Problemløsning

Når vi er inne på verdensproblemer, så løste vi ett i dag 🙂

Eller rettere sagt, femåringen løste et verdensproblem i dag!

Vi var hos mine foreldre og spiste fårikål, og praten gikk livlig rundt bordet.

Blant annet om en ny laser som noen skulle kjøpe, og scannerfunksjonen på den.

Og her høres det fra bordenden, med skikkelig, rullende R, og kleis S.:

«Seriøst! Matscanner!»

Og da var ikke veien lang til å scanne fårikålen, laste den opp på nettet, og laste den ned i hele den sultne verdenen.

Bedre Nobelpriskandidat finnes vel ikke?

Fårikål

 

Avvisning og mot

En annen av menneskets store «oppgaver».

Vi er alene, men søker hele tiden sammenskap med andre.

Vi vil bli sett og elsket, respektert og verdsatt.

Til tider kan vi faktisk ønske å krype inn i hverandre, bli ett.

Men så er kan vi ikke alltid det. Noen ganger er det hjerteskjærende ensidig, når den du kryper mot, går fra deg.

Kjenner at dette er vondt.

Andre ganger tør vi ikke krype, i frykt for å bli avvist.

Andre ganger igjen ser vi en silhuett, og innbiller oss at det er ryggen vi ser, når det egentlig er noen som betrakter oss.

Andre ganger igjen, og det har jeg gjort, løper vi så fort vi kan alle andre veier, livredd for å bli avvist av den som betyr noe for oss, den vi helst vil krype tett inntil.

Eller kanskje vi ser at noen trenger noen, men ikke har tro nok på oss selv til å tilby vårt nærvær? Husk at når du gir nærvær, så får du nærvær…

Da er det EN ting som gjelder.

MOT.

Mot til å krype mot, og mot til å forsøke igjen.

Mot til å hjelpe, og mot til å ta kontakt for egen del. Mot til å se at noen liker ditt nærvær.

For det er jo som oftest det!

Er det bare jeg som har en gammel drøm om å spleise alle ensomme mennesker her i verden… *poff!*, så var det problemet løst!

 

Et alt for langt innlegg om beslutninger.

Ett av de store, menneskelige dillemaene/dilemma/dillemma/dilemmene(stryk det som ikke passer) er aleneheten.

Vi blir stort sett født en og en, vi må leve våre liv etter egne valg, vi tenker alene, føler alene, vi til og med sanser alene, (den ferske seien vi fem spiste til middag i går, smakte antakelig ikke det samme for noen av oss), og vi dør alene.

Heldigvis lever vi begynnelsen sammen med foreldre og kanskje søsken, men selv den mest dedikerte mor kan ikke alltid trøste sitt barn, bare tre uker etter fødsel. Barnet er alene.

Senere skal vi leve sammen med storfamilie og venner, kanskje arbeidsplass og et større samfunn. Vi er til og med medlemmer av en verdensvid befolkning, men, hver for oss så er vi alene. Ingen er hverandre.

Og med denne aleneheten kommer et ansvar for oss selv og våre valg.

Heldigvis er vi godt hjulpet av familie, venner, samfunn, historie, og, vil jeg påstå, en sann Gud, og Hans Ånd.

Men vi må selv velge. Vi må velge hjelperne, eller velge dem bort, og vi må finne ut hvem som er hjelperne, til og med!

En annen ting er at menneskene har tuslet rundt her på kloden i tusenvis av år, og gjort feil, lært, fortalt det videre, gjort gode ting, fortalt det også videre, men til syvende og sist, når vi står der som 16-åringer og skal gjøre viktige valg, så er vi akkurat så dum som et menneske som bare har levd i 16 år. Til Mors og Fars store fortvilelse.

Likevel må bare 16-åringen stå i det. De har ingen andre enn seg selv å skylde på når de roter vekk skolen, eller gir bort kropp og sjel til en uverdig kandidat, og ender opp gravid, og med altfor mye ansvar. Eller bare sårer en venn.

Vi kan mange ganger si som lillebror Markus <3 : Iiiiiiiiiiiiiiiiii diota!!!!! <3 , men det hjelper ikke. Når det kommer til stykket er vi litt idiot alle sammen.

Og vi tar valg. Alene. Legger du en beslutning i andres hender, er også DET en beslutning du må stå for. Og kanskje angre. For ingen vet bedre om ditt eget liv enn du selv vet.

Nå skriver og skriver jeg, og har vel kommet i mål, men leter fortsatt etter oppturen i teksten, lyspunkt og positiv konklusjon, men den satt hardt inne 🙂 Jeg har det bra, altså 😉 Selv om jeg måtte skrive denne murveggen av et stykke blogg 😀

Gode beslutninger, og god helg, ønskes dere, kjære lesere, fra matpakkasmøreriet :D.

Og dere? Mine beslutninger vil jeg gjøre selv.

 

Fordypning eller distraksjon?

Jeg gjorde det!

Jeg begynte på Yoga!

Jeg kom seilende inn der, litt på halv åtte, som jeg alltid er.

Rolig utprøvende.

Som egen prestasjon ble det så som så. av og til måtte jeg bare flire, for visste dere for eksempel at det skal være mulig å puste under kragebeinet? Ikke jeg heller, sånn i praksis, men jeg tror jo på et smashing menneske når hun sier det, så da prøver jeg det, da 🙂

Ting kan jo godt være mulig selv om jeg ikke får det til på første forsøk!

Jeg er ennå ikke sikker på hva det vil bli for meg, fordypning eller distraksjon.

Jeg ønsker å få bedre pust, og bli mer «hel» og tilstede, men lurer litt på disse halvmystiske greiene ved det. Blant annet mantraene (http://no.wikipedia.org/wiki/Mantra) gjør meg litt betenkt.

Yogalæreren sier at de mantraene vi bruker er hyllester og kjærlighetsærklæringer til oss selv, sannhet og kjærlighet, som en motgift mot frykt. Kan det bli feil?

Jeg kan rapportere at kroppen kjentes god etterpå. Lette bein, og ikke vondt noe sted.

Og en del av det var godt også da jeg var der. Jeg er også stolt over at jeg ikke gikk for langt i å tøye kroppen og pusten min. Jeg gjorde øvelsene med innsats, men er fortsatt «samlet» etterpå. Og det er jammen ikke verst, til meg å være!

Alt i alt en god opplevelse. Kanskje akkurat det jeg trenger?

Kjenner at spørsmålstegnet er reelt.

Plommer

Jeg spiser plommer. Norske.

Minner.

Ungdom, nettopp flyttet til Trondheim.

Fullt hus i bofellesskap, sitte på golvet, skåla med plommer fra hagen sendes rundt.

Alt er nytt. Alle muligheter åpne.

Masse kule folk å bli kjent med.

Plommemage 🙁

Gode vennskap, skjøre vennskap, skjørt liv.

God høst, og gode muligheter 🙂

Lykke til, lillebror, som gjør det samme nå 🙂

Husk å smake på plommene 😀

Frisk luft og pust

Ble klar over det nå, at i dag så spiser jeg frokosten med fyr i ovnen, istedet for åpen verandadør.

Grøss!

For nå er høsten kommet, og lufta ute er kald, frisk, full av soppsporer og annen nedbrytning, og flytter seg raskt rundt omkring.

Visste dere forresten at jeg er usedvanlig avhengig av frisk luft?

Ikke nødvendigvis som i å komme seg ut, men mer som i å ha et vindu eller ei dør, eller helst flere, åpen.

Kanskje har det noe med allergi å gjøre, eller så kan kanskje en feng-shui-ekspert forklare det?

Jeg kan stoppe midt i ei tankerekke, fordi jeg nekter å tenke den i dårlig luft!

Pust er viktig. Pust er kjempeviktig!

Pusten kan avgjøre store ting. Puster du ikke godt, så tenker du ikke godt. Og puster du feil, så tuller du med følelsene dine.

Men heldigvis er pusten noe vi kan gjøre noe med. Vi kan åpne verandadøra(enkelt), og huske å puste med magen(vanskeligere:P)

Jeg er i tenkeboksen når det gjelder å begynne på Kundaliniyoga. Jeg tenker at det hadde vært bra for MIN pust. Eller ikke?

Jeg er redd for at det som holder meg igjen er frykt. Et par lag frykt, faktisk 😉 Er det noen av dere som har erfaring fra yoga, meditasjon, eller lignende?

Kjenner at dette temaet(pust) er noe jeg så gjerne skulle kunnet mere om, og skrevet skikkelig bra om, men jeg gjør visst ikke det. Men nå kommer jeg vel snart til mere informasjon om dette, kjenner jeg livet rett.

Spør man, så får man som oftest svar 😉

Hva gjør Dere for å puste godt?