Mitt gamle piano, som vi fikk gratis fra et samfunnshus.
Det er fra sekstitallet, i teak, og gammelt og velbrukt. Faktisk så velbrukt at det snart er brukt opp. (Noen som ser Gulltopp-referansen?)
Jeg har jo, som de som har fulgt bloggen vet, en interiørinteresse. Og den fikk en ny, mye større dimensjon da pianoet kom i hus.
Alle timene med musikk, slit, hygge og mange store opplevelser hadde satt sine spor i treverket og i metallet. Det gav meg en verdi jeg ble litt overrasket over å få i hus…
I tillegg kom jo selvfølgelig all bruken. Åvoiåvoi! Åtteåring med pianotimer i en dårlig akustikkdempet stue. Det bare MÅ oppleves! Dessverre, og det beklager jeg dypt, sluttet han å spille like etter at han skikkelig fikk teket på det 🙁
Og en tredje ting med pianoet er forventningen om bruk, også når det ikke er i bruk. klarer ikke å finne bedre ord for det, men det er fint 🙂
Pianoet lærte meg altså at ting i interiør helst skal ha en funksjon. Pynt for pyntens skyld er ikke lengre for meg. Og funksjon kan være praktisk, men også i form av minner, assosiasjoner, talende kunst eller miljøskapende materialer og farger, men de må være valgt med omhu. Eller som det ofte blir hos meg, et bankende hjerte.
Litt om mine bidrag til de ytre rammene i vårt hjem. De samme faktorene er faktisk gjeldende i ganske mange forhold i livet, når jeg tenker meg om 😉
Jeg har en skatt jeg også, kom jeg på! =D
Jeg har en skikkelig 70/80-talls platespiller og endel plater fra samme tid. Hadde jeg bare kunnet få den i orden, så hadde jeg vært lykkelig i maaange år =P
Interiørdetaljer er finfine ting ^^
Og jeg liker forresten pianoet ditt!
Skatter er bra 🙂 Jeg må få lov til å hilse på platespilleren din en gang 😉
Pianoet er rått! Jeg glemte forresten å fortelle om da jeg vasket det for første gang….
Det rydde ut med saltpinner og andre ting man bruker for å hygge seg, og hele pianoet hadde et tykt lag med skitt over seg. Jeg vasket med salmiakk, tror jeg det var, og smurte med møbelolje. Metallet har jeg ikke turt å røre ennå. Ikke mitt fag…