1:6

Hadde, som tidligere varslet, besøk i går.

Og det var veldig fint 😀

Tørre fakta: Vi var åtte stykker, seks menn, og to damer. Den andre damen var den som kom sist, så jeg ble alene med mennene.

Min opplevelse: Det var utrolig godt da damen kom!

Ikke det, jeg er glad i mannfolk 😉 . Ikke truer de meg, heller 🙂

Men, og styrken i det overrasker meg litt, vi bærer alle med oss energier som mann eller kvinne. Å være alene kvinne blant seks menn er ganske så voldsomt, selv om det vi holdt på med ikke hadde noe med kjønn å gjøre.

Det aller sterkeste med det, for min del, er vel min egen reaksjon, for jeg blir innmari feminin. Nesten amøbe :/. Må skikkelig huske å være mer enn bare en rolle rundt de forskjellige mennene.

Dette ser helt sykt ut, jeg ser det selv. Men det er sant.

Så snakket jeg med den eneste som ble igjen da de andre gikk, en «hann», «min» «hann» :P. og han sier at uballansen også oppstår når en mann blir alene i et rom full av kvinner!

Er det noen som kjenner dette igjen? Og flere som synes at det er interessant?

Innspill eller erfaringer mottas med takk 🙂

Dette innlegget ble publisert i Livet, Ukategorisert av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

3 tanker om “1:6

  1. Så kan vi jo bare håpe at disse 12/2 ikke leser dette, for det kan bli flaut… Mine amøbetendenser er vel ikke blant mine stolteste karaktertrekk, akkurat :P. Men hva ofrer man ikke for kunsten?

  2. *knegg* Vet du, rett over innlegget ditt står det nå en annonse for «Medal of Honor; warfighter»!

    Noen ganger er reklamer ustyrtelig morsomme! Som da Jernia hadde en grillreklame som kom i en artikkel om at Keiko var død. Reklamen viste grillede lakseskiver… 😀

    Vel, å være ensom hane i en hønsegård (UTEN skjult budskap for øvrig!!!) er neimen ikke enkelt heller. Bare så du vet det. 🙂

    og de 12/1 (du er 1, og du har jo allerede lest dette :P) har ikke vondt av å lese dette, for da kan de ta hensyn til dette. Ansvar går alle veier, vet du. 🙂

  3. Haha, Vidar!

    Honor og warfighting er det i både bøtter og spann!

    Men jeg tenker ikke at denne lille uballansen fortjener slike ord. Det er bare verdt å bli bevisst på dette.

    Og så vet jeg ikke helt hvordan man tar hensyn i slike situasjoner. Det er snakk om vibrasjoner.

    Men skulle vi tenke adferd, så kunne jeg tenke meg at en hønsegård kunne gitt en hane uforstyrret taletid, så han får sagt sitt kykeliky.

    Men hva kunne jeg trengt der og da? Ikke godt å si. Men omsorgen var det ihvertfall ikke noe å si på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *