Troskap til seg selv.

Nødvendigheten av å leve i pakt med seg selv og egne idealer.

Det er et stort tema, og høres veldig selvfølgelig ut, men for meg er det ikke det.

Jeg har alltid hatt folk rundt meg med store idealer. Noen av idealene er vel autentiske for dem, andre kanskje arvet ufrivillig.

Noe av det jeg har lært er autentisk for meg, andre ting har jeg fulgt fordi jeg trodde jeg måtte.

Noen ting presser på innenfra, men får ikke plass i et liv allerede fullt av greier.

Da må det ryddes. Hva kan vrakes? Kanskje man oppdager at det man vraker i dag hadde vært best for alle om man vraket for lenge siden?

Så kom igjen folkens!

Dans til den musikken DU liker.

Hjelp de menneskene DU ser trenger det, ikke nødvendigvis de som maser.

Mal stua di rosa, selv om moten sier grå.

Bryr DU deg om miljøet, så bli en aktivist, eller selg bilen, menn gjør NOE!

Da blir det så mye lettere å blåse i de som klager, er uenige, anklager eller bare er sjalu.

Og det beste av alt… du får mere energi til å være deg, og bidra på DITT vis 🙂

 

 

 

 

Dette innlegget ble publisert i Livet, Ukategorisert av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *