Dette er et mørkt innlegg.
Jeg er forkjølet(eller er det bare ME?), alene med ungene, og har mareritt om nettene.
Marerittene, ja. De hjelper meg. De forteller meg hvilke tema som er viktige for tiden, og hva som er verdt å jobbe med.
Det samme gjelder selvsagt når drømmene er lyse og gode. De kan gi trøst, mot og veiledning. Sånn bortsett fra den direkte gleden der og da 🙂
Har lest en bok om drømmer. Ikke alt klarer man å få til å stemme, men man må velge litt selv, det er jo alltid mennesket som drømmer som har fasiten!
Ofte er søvnen og drømmene den enkleste kanalen jeg kan finne for å møte meg selv. For å finne ut hvem jeg er, bak alle tanker, frustrasjoner og stress. En «metode» jeg bruker er å oppsøke Gud idet jeg legger meg, og overlate meg, mine barn og mine drømmer til Ham.
Det er godt. Også når det blir mareritt av det. Så kan Gud ta vare på marerittene. Legge dem på sitt arbeidsbordet sitt, do his magic, og gi meg dem tilbake som leget liv.
Og lære meg å ikke gjøre samme feilen igjen. Hva han bruker til det skal jeg ikke engang gå inn på her, men noen av dere kan godt føle dere inkludert 😉
Drømmer er nyttige, både gode og vonde. Opplever også det å ha mareritt når jeg sliter med ME-en, men jeg har antakeligvis ennå ikke kommet dithen at jeg greier å tolke dem hver gang 🙂
Liker spesielt det med at du lar Gud «do his magic» ;D
Åkjære du 🙂 Disse tingene gjør jeg ikke hver gang. På langt nær. Og du jobber jo midt i kunnskapsbanken 🙂 Men det som er krevende er å få tak på dem. Skrive dem ned før du våkner helt.
Men man trenger ikke alltid å tolke og huske. Å bite seg merke i følelser og stemninger er en god start 🙂 Vi kan godt jobbe litt sammen, hvis du vil 😉