Klem

Vi er blitt et samfunn som klemmer.

I de utroligste settinger. Er det bra? Alle trenger jo en klem iblandt…

Vi har vel alle kjent på forskjellige reaksjoner både hos seg selv og hos andre.

Noen ganger kan en klem være gull verdt. Si mer enn tusen ord. Andre ganger føles det påtrengende. Noen ganger kan du gi en klem, kanskje til og med ektefølt, men oppleve at mottaker helst ville vært den foruten…

Jeg tror det inngår i vår forskjellighet. Noen liker klemmer, andre klemmer kun sine nærmeste, og kun i spesielle situasjoner.

Jeg selv er vel en mellomting. Kjenner at jeg blir mer og mer reservert med årene… Jeg kjenner det spesielt i møte med mine Afrikanske venninner. De varme, nydelige hjertene uttrykker seg i mye klemming. Jeg setter stor pris på dem, men kjenner fort at nå må det vel være måte på 😛

Så hvordan skal vi forholde oss til denne forskjelligheten? Etablere regler? Jeg snakket med noen om dette, en klemmer, og hun gikk fort i forsvar, og kom med en situasjon der en ektefølt klem hadde falt på steingrunn, for hun måtte jo få lov, hun MENTE det jo!

Jeg tror ihvertfall ikke at vi skal gå i skyttergravene. Og si at klemmerne eller privaterne har «rett» og de andre må skjerpe seg. Jeg tror dette er noe vi må bruke våre antenner på, og kjenne på fra situasjon til situasjon. Respektere hverandres uttrykksmåte, og tilpasse oss.

Men vi må ihvertfall ikke komme dit at klemmer er plikt og takt og tone i situasjoner utenom nær familie. Eller hva sier dere?

 

Dette innlegget ble skrevet i Livet, Samfunn, Vakre mennesker og merket , , , av sirimari. Bokmerk permalenken.

Om sirimari

Hmmm... Hvem er det egentlig som vet helt hvem de er? Jeg kan vel alltids gi dere noen opplysninger. Jeg er en kvinne som har rukket å bli tjueni noen ganger. Jeg er separert, og har tre herlige barn, som så mange andre av oss ;) Jeg bor i min fars hjemgård, i bygda jeg vokste opp i. Men før jeg slo meg ned her, rakk jeg å teste både Narvik og Trondheim. Trøndere er fine folk, spesielt de som holder til på nordsida av byens sentrum ;) Jeg blir friskere og sterkere, og har akkurat begynt å jobbe litt. Jobben som kassadame på REMA er undervurdert. Men først og fremst er jeg hun der gærne Jesus-dama, og det er det en stor ære for meg å få lov til å være. Kan man ha noen bedre brudgom? Nevnte jeg forresten at Den Høyeste Gud er min far?

4 tanker om “Klem

  1. klemmer kan være alt fra magiske til klaustrofobiske. noen ganger trenger man en klem av spesiell kvalitet, andre ganger er det noe man aller helst unngår for enhver pris.
    Jeg var en hyperklemmer, til jeg ble såret av en nær venn. Etter det har jeg blitt såret flere ganger, og klemmingen min reserveres stadig. Jeg ønsker ikke å klemme hvemsomhelst, for meg er klemmer en kjærlighetshandling. å klemme eller bli klemt av mennesker jeg ikke stoler på eller ikke føler jeg kjenner er klaustrofobisk, anstrengt. Jeg ser absolutt ikke behovet for klemmer i utide og utide, men ektefølte klemmer, klemmer fra folk som faktisk greier å lese på meg når det er riktig eller ikke, det setter jeg pris på.

Legg igjen en kommentar til Nanne Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *